Baby med attitude

Etter et halvt år på cellegift og omfattende operasjoner på eggstokken, var det lite som talte for at Ida Rustaden skulle kunne få egne barn. Men Nicoline ville det annerledes.

Ikke mye sier ”fuck cancer” som et uventet svangerskap etter måneder med cellegift og operasjon på eggstokken.

Lite sannsynlig

Legenes ord var klare: ”Du vil mest sannsynlig ikke kunne få egne barn etter behandlinga.” Den sjeldne kreftformen dysgerminom hadde satt en stopper for drømmen om egne barn. En svulst på størrelse med en vannmelon på den ene eggstokken krevde mange måneder med cellegift før den var krympet nok til å la seg operere. Etterpå fulgte nye runder med cellegift for å få has på aggressiv spredning til brystben og halsen. Beskjeden levnet lite håp om egne barn, så Ida så ingen grunn til å innbille seg noe annet.

– Jeg ble helt knust og grein masse. Men behandlinga startet bare etter noen dager, så jeg fikk raskt andre ting å tenke på. Jeg rakk heller ikke å følge opp rettighetene jeg hadde angående fertilitetsbevarende behandling, forteller Ida.

Det er ikke før i etterkant av behandlinga at hun ble klar over muligheten for å fryse ned eggstokkvev i forkant av behandling. I tillegg åpnet bioteknologiloven for assistert befruktning etter endt behandling, men da var det kravet til en ikke ubetydelig egenandel som satte en stopper for forsøket.

Møttes på helsereise

Egentlig starter historien om Nicoline ti år tilbake i tid. Etter endt behandling deltok Ida på Ung Kreft sin helsereise til Mallorca. Der traff hun Tom Arne, som selv hadde hatt sin tørn med kreftsykdom. Han og Ida fikk en god tone, og sykepleierne som var med på helsereisen mente Ida ikke måtte la sjansen gå fra seg. Etter sigende var det flere enn Ida som hadde et godt øye til kjekkasen.

    Da jeg kom hjem fra reisen tenkte jeg ”skitt, au” og sendte ham en melding. Så kom han en tur til Løten, og her har´n blitt.

    – Ida
    Lykkelig tante

    Med alt for mye erfaring med kreft og ettervirkninger etter kreftbehandling, var ikke egne barn egentlig et tema for det unge paret. De hadde i grunn nok med seg selv, og ikke minst den lille familien til Idas søster, Gitte.

    – Da Gitte fikk barn i 2008 var det som om savnet etter egne barn gikk over. Hun hadde spøkt og tulla med at hun skulle få barn for meg, men da jeg ble tante var gleden så stor at den overskygget alt annet, forteller hun og legger til at hun ble tante på nytt i 2011.

    Skjønte det var tilbakefall

    Ida gikk til kontroll på Radiumhospitalet to ganger i året selv om det nærmet seg ti år siden endt behandling. Hun fryktet ingenting, men i romjula ble hun forferdelig dårlig. Hun kasta opp og var skikkelig sjaber og skjønte med det samme at hun hadde fått tilbakefall. Hun var så elendig at legevakta ble eneste råd.

    – Der traff jeg min fastlege som tok prøver og fant etter hvert ut at jeg var gravid! Jeg ble helt satt ut, og heller ikke legen min kunne skjønne hvordan dette var mulig. På vei ut fikk jeg klemmer av legesekretærene, forteller Ida.

    Ingen hadde tenkt tanken på at Nicoline var grunnen til at Ida var i dårlig form.
    Høyrisikosvangerskap

    Til å begynne med var det bare de nærmeste som kjente til det nye livet som var i ferd med å vokse seg til. Hvordan skulle hun forklare en graviditet som i utgangspunktet ikke skulle la seg gjøre?

    – Jeg måtte ringe Radium for å utsette en CT-prøve på grunn av graviditet. Da telefonen ringte rett etterpå var det legen selv som var nokså sjokkert.


    Hva er det sekretæren sier? Skal du ha baby?!

    – Overrasket lege

    Graviditeten ble definert som et høyrisikosvangerskap med kontroll hver 14. dag. Samtidig kom bekymringer om hvordan to foreldre med kreftsykdom og behandling kunne ha preget fosteret. Og hva med energien? Samme år hadde Ida omsider latt seg bli erklært 80 % ufør på grunn av ettervirkninger. Formen var elendig, så det var lite rom for å glede seg.

    Heldigvis endret dette seg etter fødselen. Nyheten ble kommunisert på Facebook og gratulasjonene haglet inn.

    Sterkt møte med legen

    På neste kontroll var Nicoline med til Radium. Der fikk legen som opererte Ida møte henne. Det ble et sterkt møte, og han var flittig opp med mobilen for å dokumentere begivenheten. I ettertid har Ida fått nyss i at også ei annen med samme diagnose, og like dårlige forutsetninger for å få egne barn, har blitt mor. Likevel angrer hun ikke på at hun aksepterte legenes mistanke om at det neppe lot seg gjøre å få egne barn.

    Gjelder ikke alle

    – Selv om min historie viser at legenes antakelser ikke stemte for min del, så gjelder jo det langt ifra alle som får tilsvarende beskjed. På en måte er jeg glad for at jeg aksepterte beskjeden jeg fikk den gang, for det hadde blitt verre å stadig leve i trua uten at noe skjedde. Men nå er jeg uendelig glad for at Nicoline meldte sin ankomst likevel, avslutter Ida.