Jobben gir livet mening

Etter en lang periode med magesmerter og blødninger nedentil, fikk Ida vite at hun hadde en svulst på livmorhalsen. Kreften var fremskreden og hadde spredt seg til flere lymfeknuter. Foran henne ventet 49 dager med fem cellegiftkurer og 35 strålebehandlinger. Hun var ved godt mot, for hun hadde fått vite det var 67 % sjanse for å bli frisk, og ikke 22 % som sjansen hadde vært om det var en annen form for livmorhalskreft. Ida er over gjennomsnittet glad i tall, men man trengte ikke være økonom eller tallknuser for å bli lettet.

– Jeg tenkte jeg skulle få cellegift og stråling om morgenen og kanskje jobbe litt etterpå. Men det kunne jeg bare glemme. Jeg pleier ikke å bli særlig dårlig eller kvalm, men behandlingen slo meg helt ut og gjorde meg mer eller mindre sengeliggende, sier Ida.

Raskere tilbake
Da behandlingen var ferdig, kom Ida med i Raskere tilbake som er et rehabiliteringsprogram som tar sikte på å hjelpe folk raskere tilbake til arbeid.

– Raskere tilbake hjalp meg med å bygge meg opp igjen, både fysisk og mentalt. Det var mange fagpersoner som bidro, jeg ble kjent med andre pasienter i samme situasjon, og jeg fikk tilpasset opptrening, forteller hun.

Valgte åpenhet
Allerede første uken tilbake på jobb hadde Ida et foredrag for alle økonomene på sykehuset om kreftsykdommen og behandlingsforløpet hun hadde vært igjennom. Hun ville eie sin historie, fortelle at hun fortsatt var Ida, og at hun nå var tilbake.

– Jeg hadde overhodet ikke ventet at noen skulle gråte. Det var første gangen jeg fortalte min historie høyt, og det gjorde visst inntrykk.

Selv om Ida var tilbake, hang ikke kroppen helt med. Hun ble fort sliten og var sensitiv for støy. Mye stråling mot underlivet og mageregionen har ført til at Ida ofte må akutt på do. Også dette har hun valgt å være åpen om.

– Jeg har ikke valgt å få kreft, og da kan jeg ikke skamme meg eller ta ettervirkningene personlig, sier hun.

Logget seg gradvis på
Sjefen hennes, Morten, har tilrettelagt for at Ida skal kunne yte sitt beste etter kreftbehandlingen. Da hun kom tilbake til jobb, startet hun i 10 % stilling.

– Det var så viktig for meg å kunne komme innom jobb, hilse på kolleger og logge meg på. Jeg slapp å gå på faste møter, og jeg kunne velge oppgaver jeg følte var overkommelige. Det var ikke mye, men det lille jeg fikk gjort betydde mye for meg, forteller Ida.

Rett hode på rett plass
Da hun sakte, men sikkert, hadde opparbeidet seg til å klare å jobbe i 60 % stilling, trengte Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon en ny økonomileder. Det er en krevende stilling, og legen hadde anbefalt henne å jobbe maks 80 %. Behandlingen hadde tatt på, og hun følte seg ikke klar for en 100 % stilling som inneholdt personalansvar.

Sjefen Morten hadde lenge lagt merke til Ida sine ressurser og gode innsats, tross at hun bare jobbet 60 %. Han var mer opptatt av rett hode på rett plass enn nøyaktig hvor mange prosent hun jobbet. Det var han som ble utslagsgivende for at Ida våget å ta steget.

– Morten oppfordret meg til å søke stillingen. Etter diskusjon og avklaring på hjemmebane med mannen min Tommy, begynte jeg å leke med tanken. Men det var ikke før Morten sa de forløsende ordene: «dette klarer vi, Ida», at jeg faktisk våget å tro på det selv. Jeg søkte, og jobben ble min.

Ideell arbeidstaker
Morten har bare gode ord å si om Ida. Han tenker knapt over at hun av og til trenger noen dager på å hente seg inn etter hektiske perioder, eller at hun av og til må forlate viktige møter for å løpe til nærmeste toalett.

– Ida er den ideelle arbeidstaker. Hun er ekstremt ryddig og strukturert og leverer meget solid arbeid. I tillegg sier hun ifra om både det hun er fornøyd med og det som kunne vært bedre, sier Morten.

Kreft er uforutsigbart
Morten har bakgrunn som lege og kirurg. Han har mang en gang veid sine ord for å gi kreftpasienter et realistisk virkelighetsbilde uten å love for mye eller for lite om hvor mye de kan klare å jobbe.

– De fleste sykdomsforløp innebærer en sykdomsperiode og en kortere eller lengre rekonvalesenstid før man er tilbake i grei form. Med kreft er det mange flere usikkerhetsmomenter og ofte et lengre forløp. Ettervirkninger av behandlingen med plager og slitenhet kan vare lenge og variere, men for de fleste blir det gradvis bedre, forteller Morten.

Oppfordrer til tilrettelegging
Det er viktig å ha en jobb å gå til, mener Morten, både for storsamfunnet og den enkelte. Det handler ikke nødvendigvis om å ansette noen bare for å være snill, men det lønner seg også.

– Kunnskap er viktig å satse på. Jobben er verdifull selv om kapasiteten ikke er 100 %. Arbeidsgivere må legge til rette for arbeid uansett funksjonsnivå og type jobb. Samfunnet har investert i utdanningen, og da er det fornuftig at samfunnet også får noe tilbake. I tillegg er det viktig å fortelle folk at de gjør en god jobb. Alle trenger å føle at de bidrar til fellesskapet, sier Morten.

(Saken fortsetter under faktaboksen)

Vil ikke sluntre unna
Snart fem år etter endt behandling hender det fortsatt at kroppen ikke spiller på lag med Ida. Noen dager er hun så sliten og magen så kranglete at det ikke noen vits i å møte opp på jobb. Da har hun hjemmekontor. Og trenger hun en dag eller to på sofaen for å hente seg inn, er det rom for det.

– Jeg syns ikke det er ubehagelig å levere sykmelding til Morten. Han vet at da er det helt nødvendig. Jeg er redd for å bli tatt for å være en unnasluntrer, men vet med meg selv at ingen har grunn til å beskylde meg for det.

Hun har ofte brukt onsdager for å hente seg inn når det har vært nødvendig. Da får hun et hvileskjær i løpet av uka, og det blir mer forutsigbart for de andre på jobben. Det hender også hun må ta pause fra seminarer for å gå å legge seg litt slik at hun kan klare resten av dagen. Det er godt å vite at det er helt greit.

Altoppslukende arbeid
Jobben som økonomileder er krevende og tidvis altoppslukende. Det hender at Ida låser seg inne på toalettet og gråter litt på tunge dager, før hun fortsetter arbeidet. I de travleste periodene jobber hun til hun stuper og må i etterkant bruke tid på å hente seg inn igjen.

– Vi må ikke glemme at dette også skjer blant folk som ikke har senskader. Ida kunne sikkert hatt det komfortabelt med å jobbe som rådgiver i redusert stilling. Men hun er av typen som løfter blikket og vil mer, sier Morten.

(Saken fortsetter under faktaboksen)

Jobb i stedet for barn
Ida legger ikke skjul på at jobben er noe hun prioriterer høyt. For høyt ifølge fastlegen hennes.

– Hver gang jeg er hos legen spør han hvor mye jeg jobber, og hver gang blir han like misfornøyd med svaret. Han hadde nok helst sett at jeg prioriterte annerledes og brukte mer tid på fysisk aktivitet, slik at jeg kanskje kunne fått mer overskudd. Jeg fikk kreft i den tiden da «alle» rundt meg var i gang med å stifte familie. Tommy og jeg skulle også prøve å få barn, men det satte kreften en stopper for. Jeg ville nok ikke jobbet så mye om jeg hadde hatt barn. Nå gir jobben livet mening, sier Ida.

Må sette grenser
Når hun har vansker med å begrense seg, blir det desto viktigere for Morten og de andre på jobben å si at hun må roe ned.

– Det hjelper sjeldent å foreslå mer hjemmetid for Ida ettersom hun ikke er et minutt mer borte fra jobben enn høyst nødvendig. Men det har hendt jeg har sagt til henne at jeg ikke vil se henne på noen dager, men det er veldig godt ment, forteller Morten.

Åpenhet er nøkkelen
Morten trekker frem Idas åpenhet som viktig for at det skal la seg gjøre å ha en god dialog. Han mener dette er noe også andre overordnede bør legge vekt på når de vurderer ansettelse av noen med nedsatt arbeidskapasitet.

– Ta personen på ordet. Skaff informasjon for å kunne tilrettelegge best mulig, og ha en dialog underveis. Begge parter har mye å vinne og lite å tape, sier Morten.