Hva gjør du når barnet ditt blir rammet av en alvorlig sykdom? Hvordan kan du være en ressurs som forelder, i stedet for en belastning for den unge som er syk? Hvordan kan du ta vare på deg selv i din rolle som pårørende forelder? Vi håper disse tipsene kan hjelpe deg litt på vei.

 

  • Ungdom og unge voksne er i en spesiell fase i livet hvor vi normalt sett løsriver oss fra familien, blir selvstendige individer og finner vår egen identitet. Å bli syk i denne fasen kjennes veldig naturstridig, for det tvinger oss på mange måter til å bli et barn igjen. Kanskje må vi flytte hjem til barnerommet for en periode og bli tatt vare på av dere mens vi egentlig skulle vært ute i verden og formet vår egen fremtid. Dette kan oppleves som unaturlig og frustrerende, så hvis dere syns vi er tverre og sure, er det ofte ikke dere som er problemet – det er situasjonen i seg selv.

 

  • Hvis du er med på legetimer, ta notater når legen forteller oss hva vi skal igjennom. Vi er mest sannsynlig for sjokkerte til å huske noe av det som blir sagt. Det er ikke alt vi ønsker å si foran foreldrene våre. Noen ganger kan deres tilstedeværelse hindre at legen får viktig informasjon. Dersom vi ønsker å snakke med legen alene, må dere respektere det.

 

  • Som foreldre kan det være lett å tenke at dere har hovedansvar for alt som gjelder barnas helse, men etter fylte 18 år kan vi selv bestemme hvem helsepersonellet skal gi opplysninger til utenfor sykehuset, og vi bestemmer selv hvor involvert andre utenfor sykehuset skal være i innleggelse og sykdom. Det er som regel bare bra om dere stiller opp, men når vi er over 18 år, har dere faktisk ingen rett til å påta dere hovedansvaret for vår helse.

 

  • Hjelp til med å få oversikt over situasjonen. Det finnes en jungel av rettigheter, råd og tips der ute. Mest sannsynlig er vi travelt opptatt med å omstille oss til vår nye hverdag etter kreftdiagnosen, og tenker for eksempel ikke på å snakke med skolen om hva som må til for at vi ikke mister skoleplassen, hvilke økonomiske rettigheter vi kan ha krav på, hva slags tilbud som er aktuelle for unge kreftrammede og så videre. Dersom du selv har hendene fulle, kan en sosionom ved sykehuset eller en kreftkoordinator i kommunen ofte bidra med å få oversikt.

 

  • Legg til rette for at vi kan fortsette å treffe vennene våre. Det er utrolig tungt å bli sosialt isolert i tillegg til å være alvorlig syk. Kanskje kan dere hente og kjøre venner hjem til oss? Kanskje vil et nettbrett gjøre det enklere å holde kontakt med venner i sosiale medier? Kort fortalt: Strekk dere langt for bidra til at vi får beholde vennene våre.

 

  • Fremtiden blir plutselig veldig usikker når man har fått en kreftsykdom. Noen ganger blir det for overveldende å tenke langt frem i tid, og da er det fint om dere kan gjøre det for oss. Hvilke grep må tas nå for å ikke miste eventuelle fremtidige muligheter dersom utfallet av sykdommen skulle bli bra? Hva må forberedes dersom det ikke skulle gå bra? Vi trenger dere til å ta høyde for alle utfall, for vi makter ofte ikke å gjøre det selv. Vi er jo unge og udødelige!

 

  • Noen ganger ønsker vi, som ungdommer flest, å bare være litt alene, uten mas om verken det ene eller det andre. Ikke ta det personlig. Selv om vi kan virke mutte og utilgjengelige, setter vi enormt stor pris på all hjelp og støtte dere gir oss. Ikke glem det.

 

  • Ta vare på dere selv. Dere er sikkerhetsnettet vårt. Hvis dere ikke tar vare på dere selv, kan dere heller ikke ta vare på oss, og det er derfor viktig at dere ikke brenner dere ut. Si takk hvis noen tilbyr seg å hjelpe med praktiske gjøremål, og sett av tid til dere selv. Finn noen å snakke med slik at dere kan få utløp for egne tanker og følelser knyttet til situasjonen.

 

  • Ikke fortell oss hvor vanskelig det er for dere å ha et kreftsykt barn. Resultatet blir ofte da at vi går inn i en omsorgsrolle for dere, hvor vi prøver å få dere til å tenke positivt og skjuler vårt eget behov for å lufte redsel og frustrasjon. Det kan oppleves som en dobbelt belastning å skulle bære både vår egen og deres frykt. Akkurat i denne situasjonen er det dere som er friske som må tåle å ta den rollen, ikke vi som er syke og egentlig har mer enn nok med oss selv. Ofte kan vi gjerne snakke sammen om det som er vanskelig, men ikke la deres opplevelse av situasjonen bli hovedfokuset.

 

  • Det er ikke alltid at mamma og pappa er de vi ønsker å betro oss til. Kanskje har vi en kjæreste eller en bestevenn som får ta del i våre innerste tanker. Ikke bli lei dere om vi ikke kommer til dere. Det er en naturlig del av livsfasen vi befinner oss i å sette venner høyere enn familie.

 

  • Det kan være lett å bare gjøre det dere tror vi har behov for. Spør oss i stedet hva vi ønsker og trenger.

 

  • Dersom dere har flere barn, ta vare på alle sammen. Det er naturlig at den som er syk krever ekstra mye oppmerksomhet, men sørg for at søsknene ikke blir helt glemt.