En du er glad i er blitt syk, og det rammer også deg. Det er ikke lett å vite hva du kan gjøre for å hjelpe til, eller hva du kan gjøre for å ta vare på seg selv. Derfor har vi samlet noen tips fra unge som selv har opplevd å være pårørende til en kreftsyk.

 

  • Mange syns det er vanskelig å vite hvordan man skal snakke til en som er alvorlig syk. Det er ikke alltid du trenger å si så mye. Ofte er det mer enn nok å lytte og bare være til stede. Det er lov å si «jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg ønsker å være her for deg». Det viktigste er å vise at du bryr deg, og så er hvordan du viser det av mindre betydning.

 

  • Det kan være vanskelig å hilse på en bekjent du vet er kreftsyk på gata eller i butikken. Hvordan skal du gå frem? Det avhenger av hvor godt du kjenner personen om det er naturlig å slå av en prat eller ikke, men husk at det er ikke sikkert at den som er syk har lyst til å snakke om sykdommen. Du kan kanskje si at du syns det er godt å se vedkommende, og så ta det derfra. Det verste du kan gjøre er å ignorere personen og gå rett forbi. Et lite «hei» kan bety veldig mye.

 

  • Prøv å være så konkret som mulig når du tilbyr deg å hjelpe. I stedet for å si «bare si i fra dersom jeg kan gjøre noe», kom heller med et helt konkret forslag, som for eksempel «jeg skal handle i morgen og tenkte jeg kunne kjøpe med matvarer til deg også. Hva trenger du?». Da er det som regel enklere for den som er syk å takke ja til tilbudet.

 

  • Hvis en av dine nærmeste er blitt syk, kan du tilby deg å bli med på legetimer. Det kan være vanskelig å huske det som blir sagt, og derfor er det kjekt å være to. Tilby deg gjerne også å ta notater av det legen sier. I tillegg til at det kan være greit for den som er syk å ha noen med inn, kan det også være en god måte for deg som pårørende å få informasjon. Hvis du er med til legen, kan du selv spørre dersom det er noe du lurer på.

 

  • At en du er glad i er blitt kreftsyk, kommer til å påvirke deg i mer eller mindre grad. Derfor kan det være lurt å informere de rundt deg om situasjonen, slik at de skjønner dersom du er litt ukonsentrert eller plutselig blir lei deg. Fortell så mye du er komfortabel med. Hvis noen spør om noe du ikke vil snakke om, er det ikke farlig å si at du ikke vil svare på det. Men hvis du vil svare, kan det være lurt å bruke ordet kreft. Forklar at det er alvorlig, og at sykdommen må behandles. Da vil folk rundt deg høyst sannsynlig forstå at du er i en vanskelig situasjon.

 

  • Det er kanskje ikke så enkelt å fortelle omverdenen at mamma/pappa, et søsken eller en god venn er blitt alvorlig syk. Noen ganger kan det være lurt å alliere seg med noen som kan si det for deg, som for eksempel en lærer, arbeidsgiver, venn eller et familiemedlem. Det er også lurt at denne personen klargjør overfor de andre om du ønsker å snakke åpent om det eller ikke.

 

  • Uansett om du er åpen eller privat om situasjonen, bør du finne noen å snakke med. Selv om det ikke er du som er syk, befinner du deg i en krise du også. Det kan være lurt å åpne seg for minst en person slik at du slipper å bære på alt det vanskelige alene. Du kan for eksempel snakke med en venn, et familiemedlem, en lærer, helsesøster, kreftkoordinator, psykolog eller fastlege.

 

  • Ta vare på deg selv. Å være pårørende og omsorgsperson er ofte tappende over tid, og derfor er det veldig viktig at du prioriter egentid og påfyll. Det kan være vanskelig å velge egen velvære når du ikke selv er den som er syk, men husk at det blir umulig å bistå på en god måte hvis du går tom for energi og ikke har noe mer å gi.

 

  • Mange opplever at samfunnet forventer at man som pårørende skal reagere på en gitt måte når en man er glad i er blitt syk. Hvordan man reagerer når kreft rammer er individuelt, og din reaksjon er like naturlig som andres.

 

  • Finn ut hva slags rettigheter og tilbud du kan benytte deg av. Kanskje finnes det er pårørendegruppe der du bor? Kanskje har du rett til omsorgspenger? En sosionom eller kreftkoordinator kan som regel hjelpe deg med å få oversikt.

 

  • Husk at du har rett på din egen historie – det er dine opplevelser. Ingen skal fortelle hva du har opplevd eller hvordan du opplevde det, det vet du best selv.