Hannah og moren på Rosa-sløyfe
Hannah og moren

Godt å dele bekymringene

Som tenåringer flest var Hannah opptatt med venner, trening og skole. Hun hadde akkurat begynt på andre året på videregående da moren fikk brystkreft. Nyheten kom som lyn fra klar himmel. Kreft var noe av det siste Hannah hadde sett for seg skulle ramme moren – og indirekte henne.

Tanker om begravelse

– Jeg fikk helt sjokk. Jeg kunne begynne å gråte når som helst og hvor som helst, for eksempel på bussen. Det ble vanskelig å være alene. Plutselig kunne jeg se for meg at jeg var i en begravelse. Jeg satt på første rad, og da jeg kikket rundt meg, kunne jeg ikke se mamma noe sted. Så gikk det opp for meg at det var mamma sin begravelse, sier Hannah.

Hannah hadde flere tanker og drømmer om viktige øyeblikk som lå fremover i tid. For eksempel kunne hun se for seg sitt eget bryllup. Hannah stod foran i kirken, oppe ved alteret. Så snudde hun seg for å smile til mamma, men det eneste hun så var en skikkelse i svart kjole.

– Jeg tror slike tanker kunne dukke opp fordi jeg har vært så inderlig redd for å miste mamma alt for tidlig. Det er så mye vi ikke har fått opplevd sammen enda, forteller hun.

Vanskelig avstand

Hannah valgte tidlig å være åpen med vennene om morens sykdom. Skolen ble også informert, og hun har fått stor fleksibilitet og tilpasninger. For Hannah ble skolen et fristed hvor hun slapp å være alene med tankene. Hun brukte også mye tid på trening, venner og familien for å slippe unna tankene som kom snikende.

Under behandlingen fikk hun ikke være like tett på moren som hun ønsket. Hun bodde hos faren i Tønsberg mens moren bodde i Bærum. Av og til strakk ikke dagene til at hun rakk både skole og sykebesøk.

Glad hun tok skrittet

På Facebook dukket det opp en annonse hun bet seg merke i: Ung Pårørende – et gruppetilbud for unge pårørende og etterlatte til kreft. Hun tenkte seg om et par ganger. Kom det til å bli rart eller skummelt å ikke kjenne noen? Hun ante ikke hva hun gikk til, men er veldig glad for at hun tok skrittet. Siden den gang har hun deltatt på alle samlingene hun har hatt anledning til være med på.

– Hos Ung Pårørende møter jeg andre som har erfart noe liknende som meg. Jeg føler meg fortsatt ganske fersk i dette gamet. Det har vært nyttig å få tips om hvordan de andre har håndtert situasjonen. Det har også vært en lettelse å høre at det går an å overleve kreft, forteller hun.

Vær åpen. Snakk!

Moren har gjennomgått kirurgiske inngrep og stråling. Strålingen ble ferdig før jul, og hun regnes nå som kreftfri. Selv om hun har sluppet cellegift, er hun preget av behandlingen. Komplikasjoner har ført til ekstra belastninger, og hun er ofte sliten.

Nå prater mor og datter mye om sine opplevelser. Det nemlig ett råd Hannah har hatt nytte av: Snakk med den som er syk!

– I ettertid skjønner jeg at jeg ikke fullt ut har forstått mammas tilstand. Vi snakket for lite om det. Det er så mye bedre å ta den praten enn å gå rundt og være redd og bekymret. Det er også lurt å snakke med andre om det som er vanskelig. Det er mye lettere når de forstår, som i Ung Pårørende, forteller Hannah.

Smittende engasjement

Ung Pårørende Tønsberg ble startet i 2017 etter initiativ fra Desireé Tanner. Hun har selv lang erfaring med å ha en kreftsyk mor. Engasjementet bak oppstarten har inspirert Hannah til å bidra selv. Da hun fylte 18, arrangerte hun like godt en pengeinnsamling til kreftsaken. Og tar du turen innom Ung Pårørende Tønsberg, er sjansene store for at du treffer Hannah der.

– Jeg kommer til å delta på Ung Pårørende så lenge jeg føler for det. Vi er ca. ti stykker som møtes, og det blir egentlig hyggeligere og hyggeligere for hver gang. På noen samlinger er det foredrag eller annen erfaringsutveksling. Andre ganger lager vi mat sammen og snakker om løst og fast. Det er fint at ikke alt må handle om sykdom og det som er vanskelig, men at det likevel finnes rom for å gå inn på det hvis man vil, avslutter hun.