Jørgen var pårørende i 10 år: - Mamma var syk mesteparten av mine ungdomsår

Da Jørgen (27) var 18 år gammel, døde moren hans av brystkreft. Nå jobber han med kreftforskning på Radiumhospitalet for å finne en bedre behandling mot sykdommen. – Målet er at andre skal slippe å oppleve det mamma gjorde, sier han.

– Jeg har blitt flinkere til å sette pris på de små tingene, og nyte tiden jeg har.

– Å miste moren i ung alder, har gitt Jørgen et annet perspektiv på livet.

- I den siste samtalen jeg og mamma hadde, kvelden før hun døde, sa hun at vi alltid hadde hatt et spesielt bånd. Og det var sant. Vi var så like og hadde mange gode samtaler, sier Jørgen Ankill (27). Han kommer fra Kongsvinger, men er bosatt i Drammen.

Da Jørgen var åtte år gammel, fikk han og søsknene vite at det var funnet en kul i morens bryst. Hun ble operert, men noen år senere kom kreften tilbake.

– Mamma var syk mesteparten av mine ungdomsår.

Å ha en syk mor, gjorde Jørgen tidlig voksen.

– Jeg begynte tidlig å bidra hjemme, sier Jørgen og forteller at han pleide å klippe plen, vaske og rydde.

Jørgen minnes en mor som lå mye på sofaen fordi hun var dårlig mellom cellegiftskurene.

– Men midt oppi alt, hadde vi også mange fine stunder. På gode dager tok mamma for eksempel med oss barna på turer og utflukter i nærområdet. Hun var opptatt av å gjøre hyggelige ting med oss.


FORSKER: De siste tre årene har Jørgen jobbet med kreftforskning på Radiumhospitalet. - Jeg jobber med å analysere pasientdata, men min styrke er nok at jeg ikke bare ser tall, men mennesket bak tallene.
Sjokkbeskjeden

Jørgen glemmer ikke den dagen han kom hjem fra skolen på ungdomsskolen og fikk vite at moren hadde fått tilbakefall. Da hadde hun vært «frisk» i noen år.

– Jeg ble veldig lei meg, men måten min å takle det på, var å holde det for meg selv. Det har sittet langt inne å dele personlige ting med andre, sier han.

England, mai 2012: Jørgen har det siste året vært utvekslingsstudent, og skal snart hjem til Norge, men før det skjer, så får han besøk av moren og storesøsteren en helg.

– Mamma pushet nok seg selv for å gjennomføre turen. For selv om hun var i form til å dra, så måtte hun hvile mye.

Noen uker senere: Jørgen befinner seg i Oslo da han får beskjed om at moren har blitt dårligere, og blir fraktet fra Kongsvinger til Ullevål sykehus. Moren har problemer med å puste og har fått vann i lungene. Noen dager senere får Jørgen vite at moren ikke har lenge igjen.

De neste dagene tilbringer Jørgen på kreftavdelingen på Ullevål sykehus.

– Det er slitsomt å sitte å vente på at noen du er glad i skal dø.

Da moren trakk sitt siste pust, 47 år gammel, ble Jørgen overmannet av en sorg han ikke var forberedt på.

– Jeg hadde ikke innsett hvor alvorlig det var, før det nesten var over.

Det ble ugjenkallelig stille etter moren.

– De siste dagene hadde jeg hørt på pusten hennes som ble svakere og svakere. Til slutt ble det helt stille. Da var det over, sier Jørgen og forteller at det ble stille i huset uten moren.

Før moren døde, hadde hun gitt uttrykk for at nok var nok.

– Hun ville ikke ha mer behandling. Det kan jeg forstå. Cellegift er en veldig tøff behandling.


NÆRT FORHOLD: - I den siste samtalen jeg og mamma hadde sammen, kvelden før hun døde, sa hun at vi hadde alltid hadde hatt et spesielt bånd.
Mistet to

Kort tid før moren døde, døde også bestefaren til Jørgen som bodde i underetasjen.

– Plutselig var vi to færre i huset. Det var rart.

Før moren døde, hadde hun lagt føringer om hvordan hun ville at begravelsen skulle bli.

– Den ble veldig personlig.

Etter at moren døde, kjente Jørgen mye på at han manglet en person som andre hadde.

– Mamma og jeg pleide å snakke mye sammen på telefon, og nå hadde jeg plutselig ingen mor å ringe til lenger.

Når andre, som ble kjent med Jørgen i voksen alder, spurte etter morens hans, visste han ikke hva han skulle svare.

– Jeg var redd det ville ødelegge samtalen om jeg fortalte at hun var død.

I år er det ni år siden moren døde.

– Det er et tap som ikke har gått over. Jeg skulle ønske mamma var her.

Ved store milepæler, som da Jørgen avsluttet videregående, tok lappen, fikk sin første jobb eller kjøpte sin første leilighet i fjor, skulle han ønske moren kunne ha vært tilstede.

– Det er vondt å tenke på at mamma ikke får oppleve dette.

Når Jørgen tenker på moren sin i dag, er det hvem hun var som person som dominerer.

– Hun var et så godt menneske. En person som var godt likt av alle hun møtte. Hun er et forbilde, og jeg prøver å strekke meg etter å være sånn som hun var.


STORT TAP: I år er det ni år siden moren døde. – Det er et tap som ikke har gått over. Jeg skulle ønske mamma var her.
Forsker på brystkreft

Allerede da Jørgen tok en bachelor i molekylærbiologi, begynte han å interessere seg for kreft som fag. Etter han var ferdig med en master i molekylærbiovitenskap i 2018, begynte han å jobbe med kreftforskning på Radiumhospitalet.

- Jeg jobber med å analysere pasientdata og se på epigenetiske endringer i brystkreft, men min styrke er nok at jeg ikke bare ser tall, men mennesket bak tallene, sier Jørgen som holder på å ta en doktorgrad i medisin.

– Karriereveien min har nok blitt påvirket av min mors sykdom.

Jørgen tenker mye på moren sin i jobbsammenheng.

– Mamma døde av brystkreft, men jeg håper at jobben jeg gjør med å prøve å finne en behandling som kan gi høyere overlevelse kan føre til at andre slipper å oppleve det samme.

På jobben synes Jørgen det er rart å høre kolleger, som er mye eldre enn ham selv, snakke om foreldrene sine som lever i beste velgående.

– Det føles så fjernt fra det jeg har opplevd.

FORBILDE: Moren til Jørgen døde i 2012, 47 år gammel. – Hun var et så godt menneske og er et forbilde for meg.


Å miste moren i ung alder, har gitt Jørgen et annet perspektiv på livet.

– Jeg har blitt flinkere til å sette pris på de små tingene, og nyte tiden jeg har. Man har ingen garanti for å være frisk.