Pernille var 17 år da faren ble syk og 19 år da han døde. – Å miste pappa har lært meg å sette pris på hver dag.
«Jeg har mye å lære av pappa og hvordan han taklet livet. Han var alltid så positiv.»
Våren 2011 begynte Tore Gunnar å klage på vondt i ryggen, men han utsatte å gå til legen. Plutselig en morgen oppdager kona en hoven lymfeknute som bulet ut på halsen.
Da bar det til legen.
Pernille var hos en venninne den dagen faren skulle på sykehuset for å få svar på prøvene. Da hun kom hjem, var store deler av familien samlet. De var oppløst i tårer. Synet som møtte henne får 17 år gamle Pernille til å innse at det hun nå skal få høre vil forandre livet deres for bestandig.
«Jeg har uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene. Jeg kan ikke bli frisk», sier faren utilslørt.
– Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. Det kunne ikke være sant. Dette rammet ikke oss, sier Pernille Alette Lurud-Bingen (28) fra Hurum.
«Det går fint, vi klarer dette», sa faren optimistisk.
I ettertid har Pernille tenkt mye på hvor sterk faren var.
- Han aksepterte sin skjebne uten å være bitter. Jeg har mye å lære av pappa og hvordan han taklet livet. Han var alltid så positiv. Pappa resignerte aldri.
Samme dag som faren ga familien den nedslående beskjeden, ba han de ringe til alle de ønsket skulle være der.
– Vi skulle ha åpent hus. Ingenting skulle holdes skjult. Mot alle odds, ble det en fin dag.
Det første halvannet året levde familien som før.
– Positiviteten hans smittet over på oss. Hans styrke, ble vår og holdt oss oppe.
Familien fikk beskjed om at han kunne dø med kreften, og ikke av den.
- Vi håpet det første.
Til å begynne med snakket ikke Pernille med faren om døden. Da han etter hvert ble dårligere, skjønte hun at de måtte ta den vanskelige samtalen.
– Det at pappa var så åpen, gjorde det også enklere å snakke med ham om de tøffe tingene i livet. Vi hadde ikke noe usnakket.
Påsken 2013 får faren vite at kreften har spredd seg ytterligere. Samme sommer hadde de bestilt ferie til Kreta. Han dro med sterke ryggsmerter, men hadde med seg mengder med smertestillende for å holde ut uken.
– Da vi kom ned, ble smertene sterkere og han trengte mer smertestillende. Vi dro inn og ut av legevakt og sykehuset, og ting var ikke så enkelt. Likevel er jeg glad vi dro. Det ble vår siste ferie.
Utover høsten ble Tore Gunnar dårligere. Han blir tynnere, og gul i huden fordi kreften hadde spredd seg til leveren.
– Det var rart å se den sterke pappaen min bare bli svakere. Rollene ble byttet om. Nå var det jeg som tok vare på ham.
I midten av august blir han innlagt på sykehuset. Der blir han. Tidlig mandag morgen 9. september våkner Pernille i en seng i sykehuskorridoren sammen med storesøsteren. Det er moren som vekker henne. De sover på sykehuset for å være så nær Tore Gunnar som mulig.
– Mamma forberedte meg på at han så annerledes ut og ikke var like til stede lenger. Han bare nikket og ristet på hodet når vi snakket til ham.
Resten av familien blir bedt om å komme. Dagen går, og klokken 19.23 går Tore Gunnar ut av tiden, 43 år gammel.
– Timen før han døde, pustet han med kortere mellomrom. Da skjønte vi at det nærmet seg slutten. Han ble mer og mer borte fra oss.
Tore Gunnar sovnet inn med et smil om munnen.
– Det så ut som han hadde det godt. At han hadde funnet fred. Dagen før han døde, fortalte han mamma at han ikke orket mer. Kroppen var sliten. Han forsonet seg med at han skulle dø.
«– Jeg skulle ønske jeg hadde pappa å ringe til når det skjer noe i livet mitt – enten positivt eller negativt.»
Det gikk ikke opp for Pernille at faren var borte med en gang. Hørte hun noen komme inn døra i barndomshjemmet, gikk hun lenge med et usannsynlig håp om at det var faren som kom tilbake.
– Det var først etter begravelsen, når jeg så bilen med pappa som ble kjørt av gårde, at jeg skjønte at han ikke ville komme tilbake. At han virkelig var borte.
Når Pernille tenker på faren sin, er det først og fremst de gode minnene som dominerer.
– Jeg skulle ønske jeg hadde pappa å ringe til når det skjer noe i livet mitt – enten positivt eller negativt. Han ville ha støttet meg uansett.
Spesielt når Pernille har det gøy, tenker hun på faren. Han var en moromann med godt humør.
– Noe av det siste pappa sa til meg før han døde var at han ikke tvilte på at vi ikke skulle klare oss. Jeg håper og tror at pappa ville ha vært stolt av meg i dag.
Gang på gang fortalte Tore Gunnar familien sin at han hadde hatt et godt liv.
– Selv om han døde ung, så han tilbake på 43 rike år. Han var fornøyd og takknemlig over det livet han hadde levd.
I oktober 2013, en måned etter at faren døde, begynte Pernille å skrive dagbok. Hun skrev om sorgen over at faren ble syk og døde.
– Å skrive ble en måte å bearbeide alt som hadde skjedd, sier Pernille som ga uten boken «Når superhelter dør» for noen år siden.
De som har lest boken har fortalt Pernille at de føler seg mindre alene.
- For selv om du ikke har opplevd akkurat det samme som meg, så kan mange av følelsene være de samme, sier Pernille som føler at hun har oppnådd det hun ville med boken.
- Være en stemme til andre som sliter eller har slitt med noe av det samme.
For å bearbeide sorgen, gikk Pernille en stund til psykiater etter at faren døde, men ett år senere sa det likevel pang.
– Jeg utviklet angst, slet med å sove, møte opp på skolen, og da jeg skulle ha praksis som sykepleierstudent på sykehuset, så var det vanskelig å møte pårørende til alvorlig syke.
Å komme tilbake på sykehuset, minnet Pernille om tiden faren var syk.
– Fastlegen mente jeg var deprimert, så jeg gikk en periode på antidepressiva og fortsatte å gå til psykiateren til jeg følte meg bedre.
De første årene etter at hun var ferdig utdannet sykepleier i 2016, jobbet hun i hjemmesykepleien, men siden 2019 har hun jobbet på en lindrende avdeling.
– Det er et stort privilegium å ha en jobb hvor jeg kan bidra til å gjøre den siste tiden for folk som skal dø best mulig, og med min erfaring så føler jeg at jeg har noe å bidra med – både til pasienten og de pårørende, sier hun.
Da Pernille fikk sitt første barn i 2018, var det sårt å tenke på at faren hennes aldri fikk møte ham. To år senere fikk Pernille et barn til.
– Sorgen over pappa er i dag mye knyttet til barna mine, at han aldri får møte dem eller de han.
Savnet etter faren blir sterkere hvert år julen nærmer seg.
- Pappa var den av oss fem i familien som elsket julen og juletradisjoner mest. Han var så opptatt av å samle familien.
I flere år, før Pernille fikk barn selv, gruet hun seg til jul.
– Nå gleder jeg meg til jul igjen, og kjenner på den samme gode julefølelsen som jeg gjorde da pappa levde.
I dag har Pernille lært seg å leve med sorgen.
– Jeg går ikke rundt og er trist lenger på samme måte som det var i starten, men når dødsdagen nærmer seg, så kjenner jeg ekstra på det. Det er det samme hvert år.
Å miste faren som 19-åring har gitt Pernille et annet perspektiv på livet.
– Jeg tar ikke lenger noe for gitt.