I fjor feiret Marie Pride med kjæresten og nøt livet. For tre måneder siden døde Andrea av kreft.

Gjorde det beste ut av situasjonen

Etter andre cellegiftkur fikk Andrea en allergisk reaksjon og behandlingen måtte stoppes. Det endte med at en behandling som vanligvis tar halvannen time, tok 10 timer på Andrea. Paret tilbrakte mange fredager på sykehuset.

– Men vi gjorde noe hyggelig ut av det, og koste oss med sjokolade, potetgull og brus og krøllet oss sammen i sykehussenga.

I januar 2020, like før Andrea skal begynne på den femte kuren, får paret vite at kuren ikke har hatt effekt og at Andrea må begynne på en annen kur.

– Da raste verden sammen, men når det stormet som verst, hadde vi noen av våre fineste stunder sammen, sier Marie og forklarer at det vokser frem noe inni en når slike situasjoner oppstår.

– Da handler det om å være i nuet og klamre seg fast til at det finnes et håp og en ny sti langs veien.

Da Andrea startet på den andre kuren, skulle det gå tre uker mellom hver runde. Det gjorde at paret hadde to «frihelger» hvor Andrea var i form til å finne på ting.

– Det utnyttet vi maks.

På våren, kort tid etter at Andrea har feiret 25 års dagen sin, får paret vite at svulsten har krympet og de øyner håp. Etter at Andrea blir operert i starten av juli, tenker paret at nå som årsaken til kreften er borte, så kan livet starte igjen.

Månedene går og Andrea er i god form, men i november får hun plutselig veldig vondt i hodet. Det blir tatt MR, men da Andrea skal få prøvesvarene 18. desember, drar hun alene fordi ingen tenker at det er noe alvorlig. Marie er på jobb da sykehuset ringer henne og forteller at de har oppdaget en svulst i hjernen til Andrea.

– Da jeg kom til sykehuset, knakk jeg fullstendig sammen.

Paret prøvde å gjøre det beste ut av julen, og i romjulen begynner Andrea på strålebehandling. Nyttårsaften ble feiret på sykehuset.

– Når jeg ser tilbake på det i dag, forstår jeg ikke hvordan vi klarte det, men Andrea var mer enn «hun med kreft». Vi verken startet eller avsluttet dagen med å snakke om kreft eller snakket om kreft på datenightene våre på onsdager, sier Marie.

Spredning til alle organer

Andrea er ferdig med stråling i februar i år, men i tiden etterpå legger Marie merke til at det er noe som ikke stemmer. Andrea blir sliten av ingenting. Så begynner hun plutselig å hoste. Da Marie tar kontakt med sykehuset 24. februar, blir Andrea innlagt. Et par dager senere får de vite at kreften har spredd seg til alle organer.

– Da raste alt. Til da hadde vi ikke tenkt at det var urettferdig at Andrea ble syk. Når kreft kunne ramme andre, så hvorfor ikke henne, men da vi fikk vite at det var kreft overalt, da kjente vi på hvor urettferdig dette var.

Mandag 1. mars gir Andrea beskjed om at hun ikke ønsker mer behandling. Hun bestemte seg for å ha det best mulig så lenge som mulig, uten de bivirkningene behandlingen gir.

– Å ta innover meg at Andrea kom til å dø var en ut av kroppen-opplevelse, sier Marie og blir blank i øynene.

Etter at beskjeden var sunket inn, satte paret seg ned og snakket om forholdet deres. Hvor fint de hadde hatt det, og at de ikke ville ha vært foruten hverandre. Så kom erkjennelsen av alle de tingene de ikke kom til å oppleve.

– Det skulle jo være oss, men vi fikk ikke giftet oss i Hellas, skaffet oss hunden Monsen, dratt til Barcelona for å drikke vin, til Svalbard for å se på nordlyset eller stifte en familie.

Da Marie skjønte at Andrea hadde tilmålt tid igjen å leve, ble det viktig for henne å si alt hun hadde lyst til å si til kjæresten – før det var for sent.

– Andrea var hele min verden. Heldigvis var vi klar over hva vi betød for hverandre.

I begynnelsen av mars flytter paret inn til Andreas foreldre for at de nærmeste kunne være samlet den tiden Andrea hadde igjen.

– Det å se at kjæresten din bare blir svakere og svakere er en smerte jeg ikke kan beskrive med ord. Livsgnisten til Andrea forsvant og det strålende smilet ble borte. Det er en stor sorg å vente på at kjæresten din skal dø. For jeg visste at når hun døde, så døde også min fremtid. Alle de drømmene vi hadde for fremtiden, som bare kom til å bli nettopp det; en drøm.

Onsdag 24. mars slutter Andrea å spise og drikke og de flytter senga inn på stua. Andrea er så svak, men likevel strekker hun ut en arm for å trøste Marie som sitter oppløst i tårer ved siden av senga hennes. Når det nærmer seg midnatt begynner Marie å tenke på talen hun skal holde i begravelsen og begynner å skrive. Når talen er skrevet, leser Marie den høyt for Andrea.

Før hun legger seg ved siden av kjæresten, sier Marie at hun elsker henne og holder henne i hånda til hun sovner. Klokken 06 går Andrea ut av tiden, 25 år gammel.

– Du kan aldri forberede deg på å miste den du elsker. Det er et stort sjokk.

Begravelsen ble arrangert i Andreas ånd. På forhånd hadde hun bedt om at hun ville ha gule og hvite blomster, prideflagg, hjertepynt og at begravelsen skulle sendes live for de som ville se på og ikke kunne møte opp fysisk. Og i stedet for kondolanseblomster, ønsket Andrea å samle inn penger til organisasjonen Ung Kreft og kreftomsorgen i Rogaland.

– Det lyste Andrea inni kirka, sier Marie og forteller at det står «Å elske er en menneskerett» på gravsteinen.

Tiden etterpå, har vært tøff for Marie.

– Det er vondt å skulle gå gjennom alt dette uten å ha Andrea ved min side.

Uerstattelig tap

Noe av det verste ved å miste kjæresten, er tanken på at hun aldri får se henne igjen.

– Andrea er et uerstattelig tap. Hun var ikke bare kjæresten min, men også min beste venn.

Fordi Marie er så ung, kjenner hun ingen andre som har opplevd noe lignende.

– Jeg føler meg alene. Det er ingen i min omgangskrets som har mistet kjæresten sin på denne måten.

Marie har fortsatt mye kontakt med svigerfamilien sin.

– Det er jeg glad for. Jeg hadde ikke klart dette uten dem. Det som er litt fint, er at jeg ser en bit av Andrea i dem.

Å miste kjæresten i ung alder, har lært Marie hvor skjørt livet er.

– Bagateller betyr ikke så mye lenger, sier Marie som er opptatt av å minne andre på å se hva man har – mens man har det.

– Når personen er borte, kan det være for sent å si hvor mye du satte pris på han eller henne.

Når Marie tenker på sin avdøde kjæreste i dag, er hun glad for at hun fikk oppleve den kjærligheten de hadde.

– Jeg har opplevd noe av det fineste et menneske kan oppleve, nemlig ekte kjærlighet og den kjærligheten lever videre i meg. Jeg har Andrea med meg i hjerte hver dag.

Hun blir stille før hun fortsetter.

- Jeg ser henne når jeg går på tur, i blader som blafrer i vinden, i bølgeskvulp ved vannet, i lukten av sommer eller i orkideen hun fikk i 25-årsgave av meg.

Marie håpet at hun og Andrea skulle dele resten av livet sammen.

– I stedet ble det Andrea som delte resten av sitt liv med meg. Det heter seg at de fineste blomstene går først. Og det er helt sant. For Andrea var den fineste.