Å være pappa når kreften rammer
Vi hadde alt vi drømte om – hus, barn og trygghet. Så kom beskjeden som rev grunnen bort under oss. Midt i småbarnslivet ble alt snudd på hodet: sykehusbesøk, cellegift og våkenetter ble en del av hverdagen. Hvordan finne styrken når livet blir en prøvelse for hele familien?
Tiden før hennes diagnose var utrolig fin. Vi ble raskt et par etter vi møttes, og startet vår etablering. Flyttet sammen veldig raskt, kjøpte oss etterhvert leilighet sammen, og levde et fint liv som samboere i byen.
Etter noen få år fikk vi også vårt første barn, og flyttet litt ut av byen til et eneboligområde med litt mer plass. Nabolaget vi flyttet inn i opplevdes som helt fantastisk, det var familier i samme livssituasjon som oss i nærmest alle husene, og vi etablerte oss raskt med gode/nære vennskap og relasjoner i nabolaget. Det var 6 barn i samme årskull som vår datter i de nærmeste nabohusene. Vi har begge familiene våre langt unna, slik at å lande på en plass som dette, føltes utrolig godt og viktig, og skulle bety mer for oss enn vi kunne forestille oss når ting etterhvert ble som det ble.
Diagnosen kom midt under svangerskap med vårt andre barn, en sønn. Det ble dermed sjonglering av sykehusbesøk, operasjon, cellegiftkurer, timet fødsel mellom cellegiftkurer og etterhvert stråling, samtidig med barnehage-oppfølging, henting, levering, logistikk på klær, matpakker osv. I tillegg skulle man henge med på jobb. Som følge av behandling kunne ikke vår sønn ammes, det ble derfor flaskebarn. Dette ble et veldig vanskelig og vondt punkt for oss, spesielt for mor. Som et lite plaster på dette punktet fikk hun heldigvis fantastisk hjelp av en del venninner fra fjern og nær, som også hadde spedbarn på samme tidspunkt, og som pumpet ekstra melk slik at vår sønn kunne få morsmelk i den første tiden. Helt fantastisk, men på den praktiske siden ble det noen utfordringer, spesielt på natt. Fra vårt første barn var opplevelsen at mor og datter ordnet natt-spisingen ganske uproblematisk, uten at vi mistet så mye søvn noen av oss, i alle fall for meg. Nå ble det en annen situasjon, morsmelk måtte tines og varmes, flasker desinfiseres, gjerne flere ganger i løpet av natten.
Jeg husker enda følelsen av å jobbe beinhardt for ikke å sovne på kjøkkenbenken mens jeg ventet på oppvarming av melken, samtidig som jeg hørte minstemann sulten fra soverommet, og mor som forsøkte å roe ned så godt hun kunne. Førstefødte meldte seg også på om nettene, og det ble springing mellom soverommene for å løse diverse behov. Tror ikke søvnmengden var innenfor det man kan kalle forsvarlig i denne perioden for noen av oss. Heldigvis har foreldrene våre vært helt unike på å stille opp, de tok skift på å reise opp til oss og være hos oss i den mest krevende perioden, vi fikk god hjelp. Nabolaget stilte også opp på en fantastisk måte.
Nå ble det en annen situasjon, morsmelk måtte tines og varmes, flasker desinfiseres, gjerne flere ganger i løpet av natten.
