Åpenhet lindrer

Moren til Carlos Ekeberg er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft. Det har vært tøft for Carlos, som tidligere også har mistet morfaren sin til kreft.

Da morfaren hans var syk, var det mye vanskelige følelser som Carlos for det meste holdt for seg selv.

Nå har han derimot tatt et bevisst valg om å være åpen om hvordan han har det, og har en jevnlig dialog med menneskene rundt ham.

Ville ikke at noen andre skulle vite

Morfaren hans fikk lungekreft i 2018, og det gikk kun et år fra de fikk beskjeden til han gikk bort.

– Det var veldig tøft å ha et sykdomsforløp så tett på seg, spesielt siden det gikk så fort. De siste tre månedene var ambulansen hos oss annenhver uke for å hente ham, forteller Carlos.

– Jeg bodde hos mormor og morfar fra 2. klasse til nå nylig. Så morfar var en type farsfigur for meg, sier Carlos.

Morfaren var veldig åpen om sykdommen, noe som gjorde det lettere for dem å håndtere situasjonen. Men Carlos, som da gikk på barneskolen, ville egentlig ikke at noen skulle vite om det.

– Det var kun de to nærmeste vennene mine som visste om det. Det var først etter at morfar døde at resten av klassen min fikk vite det. De ble veldig sjokkert, minnes han.

Carlos tror det var flere grunner til at han ikke ønsket å snakke eller fortelle om situasjonen sin.

– Jeg skulle liksom ikke vise at jeg hadde det tøft hjemme, eller at jeg var svak. Jeg nevnte at morfar var syk, men det er jo kanskje ikke noe man snakker så mye mer om når man går i syvende klasse, forklarer han.

Reaksjonen hans var å stenge seg inne og være mye hjemme.

– Jeg var for eksempel livredd for å dra på leirskole, fordi jeg var redd for at morfar skulle dø mens jeg var borte, forteller Carlos.

I ettertid gikk Carlos i fornektelse om at morfaren var borte, og så for seg at han ville komme hjem når som helst.

– Men etter et halvt år traff det meg som en murstein at han faktisk var borte. Da var jeg mye borte fra skolen, sier han.

Forskjellen av å snakke om det

Moren til Carlos har nå vært syk med nyre- og leverkreft i to år. Julen 2023 fikk de beskjed om at hun kun hadde seks måneder igjen å leve.

– Det er jo fire måneder siden det halvåret var over, så hun lever jo teknisk sett på overtid. Vi merker at det begynner å gå nedover, men hun lever bra i forhold til omstendighetene, bemerker Carlos.

Denne gangen har han tatt et bevisst valg om å ikke møte utfordringene alene, og istedenfor være mer åpen om hvordan han har det.

Han har blant annet deltatt på en sorgweekend med en kompis, og han går jevnlig til samtaletilbudet 1320 i regi av Den norske kirke.

– Det har vært veldig betryggende og ressursstyrkende. Ikke minst har det hjulpet veldig mye å snakke med bestekompisen min og mamma. Mamma og jeg har tidligere hatt et veldig komplisert forhold, men vi er blitt mye nærmere nå, forteller Carlos.

Carlos merker at det er lettere å håndtere situasjonen enn da morfaren var syk, og han er blitt mer bevisst på følelsene sine.

– Jeg kjenner veldig på den ensomheten om at det ikke er noen andre som forstår hvordan det føles. Samtidig er det også sjalusi overfor dem som kommer til å fortsette å ha moren sin i flere år fremover, sier han.

Det har vært til stor hjelp for Carlos å være åpen og fortelle om hvilke behov han har i denne prosessen.

– Jeg sa tydelig fra til vennegjengen min om at de ikke måtte synes så synd på meg mens mamma er syk. Når hun er gått bort kan de ha så mye sympati som de bare orker, men jeg vil ikke bare være den personen som har en kreftsyk mor, forklarer han.

Han har også kjent på en lettelse av å snakke med moren sin, både om hva som skjer under behandlingen hennes, men også om tiden etter henne.

– Vi er jo i en slags ventesorg, så det er fint å få snakket om alt nå og være informert om hva som skjer og hvordan det kommer til å bli. Det hjelper med å komme seg litt videre i sorgen allerede nå, forteller Carlos.

– Det er ikke noe vits å grave seg ned

Carlos har fått flere tilbakemeldinger om at han håndterer situasjonen veldig godt og fortsatt klarer å holde humøret oppe.

– Og det er fordi jeg prater om det. Det er blitt en del av hverdagen min, og det er ikke noe vits i å grave seg ned i. Å snakke om det har på en måte hjulpet å skape en normal tilstand, forklarer han.

Carlos oppfordrer andre som er i en lignende situasjon til å gjøre det samme:

– Vær veldig konkret på dine behov, og prat med noen du føler deg trygg på. Jeg synes det var skummelt i starten, men det føles så mye lettere etter å ha gjort det. Du trenger ikke å sitte alene med det lengre.

Carlos påpeker at det ikke har noe å si om man snakker med noen profesjonelle, venner eller kjæledyr. Det handler mye om å bare få sagt det man føler høyt.

– Kast deg ut i det og prat om det, for det hjelper mer enn du tror, konstaterer han.