Adrianas tid med pappa går mot slutten
17 år gamle Adriana de Klerk fra Mandal har vokst opp som pårørende til en pappa med kreft. Nå lever hun med uvissheten om hvor lenge han har igjen – og et behov for å bli hørt.
Faren Bernt (44) fikk kreft for ti år siden, men ble frisk noen år etter. I 2018 fikk han igjen vite at han hadde tarmkreft med spredning – denne gangen uhelbredelig.
– Pappa har alltid vært min støttespiller, sier hun. I barndommen var faren alltid til stede. Han kjørte og hentet henne når hun trengte det, hadde alltid noe morsomt å komme med, og var snill og god, minnes Adriana. Noe av det de likte best å gjøre sammen var å dra på båtturer om sommeren.
– Det savner jeg, forteller 17-åringen.
Adriana forteller at det er vondt å se pappaen syk, og hun kvier seg for å miste ham en dag. Uvissheten om når det blir, er også vanskelig å forholde seg til.
– Jeg kjenner veldig på det når jeg tenker på at han ikke kommer til å bli en gammel mann. At han risikerer å gå glipp av bryllupet mitt en dag, og at han ikke får sjansen til å bli bestefar. Det er slitsomt, og jeg blir lei meg innimellom, innrømmer hun.
Viktig støtte
Adriana er enebarn, og har generelt få jevnaldrende rundt seg som har gått, eller går gjennom det samme som henne. Det har dermed vært en stor trøst for Adriana å kunne støtte seg til kreftkoordinatoren.
– Jeg kan snakke med henne om alt, hun er veldig fin å ha. I tillegg har hun kjæresten sin Trond, som hun kan lene seg på når hun trenger det. Han er veldig fin og god å ha. Han har selv mistet moren til kreft, og Adriana forteller at det er godt å ha noen som forstår og vet hvordan hun har det.
– Hva med familien din, hvordan prater dere sammen om kreft?
– Jeg har nok opplevd innimellom at både mamma og besteforeldrene mine endrer tema når jeg prater om det. Jeg skjønner at de synes det er vondt å snakke om, men av og til trenger jeg bare at noen lytter til meg. Det har jeg også fortalt dem. Hun forteller at etter at hun tok det opp med dem, har det blitt enklere – de er mer mottakelige for å ha slike samtaler nå, noe Adriana er veldig glad for.
– Farmor og farfar er veldig åpne, gode mennesker, og jeg vet jeg alltid kan gå til dem om jeg trenger det. De stiller opp for meg, om det er for å prate eller for å spise is og få tankene over på noe annet, understreker Adriana. Adrianas besteforeldre er nederlandske, men er bosatt i Norge.
– Det er nok veldig vondt for dem å se sin egen sønn rammet av kreft, men samtidig er jeg veldig glad for at de er involverte og til stede for ham, sier hun.
– Jeg tror ikke helt han ønsker å legge fokus på at han er syk, og det ikke nødvendigvis ender godt. Men jeg skulle gjerne ønske at han var litt mer villig til å mimre med meg.
