Aksel fikk kreft og valgte å snakke om det
Å få kreft kan være en stor psykisk påkjenning, og mange - særlig menn - vegrer seg for å snakke om det. Men å bære en slik byrde alene er mye for hvem som helst. Aksel (30) fikk lymfekreft og var åpen med de rundt seg. Det hjalp ham med å mestre tilværelsen.
Det er 2021 og høsten har nettopp meldt sin ankomst. Aksel Mørk fra Ås, som jobber freelance som musikalartist og musikklærer, har nettopp lagt bak seg nok en sommersesong som skuespiller i Dyreparken i Kristiansand.
Nå har han lagt ut på en roadtrip på vestlandet sammen med kjæresten. Det er her, blant høye fjell og mektig fjordlandskap i Stryn, at han først kjenner det: en kul på halsen.
Tilbake fra ferie får Aksel kulen sjekket. Det er antagelig bare en fettklump, tenker han, men han vil være på den sikre siden. Han er helt uforberedt når radiologen umiddelbart konstaterer at dette ser ut til å være lymfom.
- Nei, hæ? Lymfekreft?
Aksel ler litt mens han forteller.
- I en tåkete sjokktilstand betaler jeg bare regningen og går derfra. Jeg dro på butikken for å handle mat. Der inne lurte jeg på om jeg bare hadde drømt. Var det virkelig det han sa? Det var så vanskelig å fatte, sier han.
Aksel må ringe radiologen for å forsikre seg. “Jo, stor mistanke”, kan han opplyse om. Senere prøver skal bekrefte dette. Tiden i uvisshet frem mot endelig diagnostisering beskriver Aksel som skummel.
- Alle tanker kan jo dukke opp når man ikke vet hva man står ovenfor. Hvor hissig er kreften? Er det spredning? Hva skjer?
Beroligende ord fra familien gjør Aksel overbevist om at dette skal de komme seg gjennom. Det skal heldigvis vise seg at krefttypen er mild.
Scenen må vente
Etter en lang tid med koronarestriksjoner har Aksel gledet seg til å endelig begynne å ta tilbake scenen og gjøre det han elsker denne høsten. I stedet må han i behandling. Det føles som om hele hans verden snus på hodet.
- Alle planer i livet, jobb…, alt settes på vent. Så har man jo hørt historier, og det er kjempeskummelt. Kreft i familien har gitt meg en frykt for det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men tenkte at jeg måtte gjøre det beste ut av det, sier Aksel.
Behandlingen går bedre enn ventet og gjør ham ikke sengeliggende over tid, slik han fryktet, men han blir kvalm, slapp og sliten. Aksel skal likevel gå noen turer ned i kjelleren, og han opplever det hele som en stor mental påkjenning. Han føler seg ikke som seg selv. Under behandlingen går også han og kjæresten fra hverandre.
Tanken og sosialiseringens kraft
Som 100% sykemeldt kan Aksel gruble over store tanker og eksistensielle spørsmål. Det er tungt å ikke klare de samme tingene som før. Han bestemmer seg for å legge inn en innsats for å ta vare på sin psykiske helse, og er bevisst på å ikke isolere seg og være alene med tankene sine.
Aksel forsøker å fylle dagene med noe meningsfylt: Han møter familie og venner, trener og spiser sunt, uttrykker seg gjennom musikk og skriver logg.
- For meg var det ikke noe annet valg enn å være optimistisk. Tankens kraft kan ha utrolig mye å si, sier han.
Han fortsetter:
- Jeg har skjønt at menneskene rundt meg er så viktige. Om det ikke hadde vært for dem, så hadde jeg nok hatt det veldig tøft.
Humøret er helt på bunn. Jeg savner å være i arbeid, mangler følelsen av produktivitet, tiden står stille. Ensomhet. Alt negativt blir forsterket. Har det tøft akkurat nå. Vil ut og sosialisere. Men lysten er der ikke. Utover kvelden skjerpet jeg meg og møtte senere Daniel, selv om det er krevende å komme seg ut døra når man har det kjipt. Det var gøy og veldig hyggelig. Fikk fylt dagen med noe fint til slutt. Sosial kontakt er utrolig viktig.
