Bestevenninnene Marin og Lillian fikk kreft samtidig

Da Marin Stallemo Bakke (25) fikk kreftdiagnosen Hodgkins lymfom i slutten av mars 2019, i en alder av 24, kom det som et sjokk for både henne og hennes pårørende.

– Jeg husker jeg fikk sjokk da Marin fikk diagnosen, for i mine øyne var kreft en sykdom som bare rammet eldre, sier bestevenninna Lillian Ringøen (25).

Senere fikk Lillian selv påvist hjernesvulst i januar 2020, bare 25 år gammel. Ifølge Kreftregisteret er det kun 1000 nordmenn mellom 15 til 35 år som får kreft hvert år, så at bestevenninnene skulle rammes av dette samtidig synes de er et spesielt sammentreff.

– Kunne det virkelig være mulig at to bestevenninner skulle få kreft med mindre enn ett års mellomrom? spør Marin.

Da Marin og Lillian begynte i samme klasse på videregående, fant de tonen med en gang.

Bestevenninner etter kort tid

Marin og Lillian møttes for første gang da de begynte på samme videregående skole.

– Vi ble kjent på musikklinja, og ble etter kort tid bestevenninner, forteller Marin, og mimrer tilbake til tiden på Vågsbygd videregående skole i Kristiansand.

Da Marin og Lillian først ble kjent som 15-åringer hadde sistnevnte nylig fått påvist en kronisk tarmsykdom.

– Jeg ble dermed godt kjent med sykehus, behandling, sprøytestikk og leger. Da Marin fikk kreft var jeg nok den i hennes nærmeste krets som hadde mest erfaring med sykehus, så samtaleemnene fløt ofte over i sprøytestikking, leger som snakket gresk og andre helseorienterte saker, forteller Lillian.

Mistet faren i kreft

Marin sitt første ordentlige møte med kreft var da hun mistet faren sin i desember 2008 – én uke etter at hun hadde fylt 14 år.

– Det var ikke så lett å forstå seg på alt som foregikk, og det tok ganske lang tid før jeg forstod hvor syk han var, og at han kom til å dø, forteller hun.

Deres felles interesse, musikk, var noe som hjalp Marin gjennom den tunge tiden.

– Jeg er veldig glad jeg hadde fiolinen som trøst i perioden etter han døde. Jeg spilte og øvde både for meg selv og for pappa.

Dermed ble kreft, allerede i en ung alder, veldig skummelt for Marin. Da hun flere år senere fikk beskjed om at hun selv hadde fått Hodgkins lymfom – en kreftform med stor og ukontrollert vekst av lymfeceller – følte hun at hun hadde blitt dratt tilbake i tid.

– Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått diagnosen Hodgkins lymfom i 2019, følte både mamma og jeg at vi var elleve år tilbake i tid, forteller Marin.

Marin er takknemlig for at hun har en sterk og stabil psyke, noe som blant annet hjalp henne da hun fikk beskjed om at hun hadde fått Hodgkins lymfom. Her får hun sin første cellegiftbehandling på Radiumhospitalet, mars 2019.

Fikk påvist hjernesvulst

Lillian fikk påvist hjernesvulst i januar 2020, bare 25 år gammel.

– Jeg kunne lite om kreft, og da jeg fikk vite at jeg hadde hjernesvulst tenkte jeg det betydde at jeg ventet en sikker død rundt neste sving. Jeg visste heller ikke at å ha hjernesvulst betydde at man hadde kreft. Jeg trodde at kun ondartede svulster var kreft, og nevrologen som fortalte meg om svulsten nevnte ingenting om «ondartet», forteller hun.

Lillian ble operert den 25. februar i år, med godt resultat.

– Kirurgen fikk ut ca 97 prosent av min ondartede oligodendrogliom grad 2, og forventer at jeg kan gå uten videre behandling frem til svulsten har vokst seg stor nok til å bli et problem igjen. Jeg er i dag i god form, har ingen utpregede skader eller utfordringer i forbindelse med operasjon, og er helt anfallsfri, bekrefter hun.

Lillian fikk operert ut ca 97 prosent av sin ondartede oligodendrogliom grad 2. Her to uker etter operasjon.

Støttet seg på hverandre

Det sterke vennskapet de to har delt, har vært godt å støtte seg på gjennom de tunge tidene, mener Lillian.

– All refleksjon vi gjorde sammen da Marin ble kreftsyk tror jeg hjalp meg å takle livet bedre da jeg selv fikk diagnosen. Jeg husker jeg sa til Marin da jeg ble syk at jeg på en rar måte var glad hun hadde vært gjennom det samme, fordi da kunne hun faktisk forstå hva som foregikk i tankene mine, forteller hun.

Marin synes også det er helt spesielt å kunne snakke med noen som har vært gjennom akkurat det samme som henne.

– Man forstår situasjonen på en helt annen måte. Lillian var veldig støttende under min kreftsykdom, og hun fikk innblikk i hvordan det var å være i behandling da hun var med meg på sykehuset da jeg fikk cellegift. Nå kan jeg dele tips om hva som fungerte for meg på den tiden, som forhåpentligvis kan gjøre hennes nye hverdag litt lettere, sier Marin.

Bestevenninnene Lillian og Marin har funnet mye støtte og styrke i hverandre. Her får Lillian besøk av Marin på Rikshospitalet, tre dager etter operasjon i februar 2020.

Var åpen om kreften

– Har det vært noen episoder hvor dere har håndtert kreften helt ulikt?

– Det tror jeg ikke. Vi har begge vært veldig åpne om kreften på sosiale medier. Da jeg fikk kreft snakket jeg med Lillian om jeg skulle skrive noe på Facebook, og vi diskuterte både for og imot, forteller Marin.

Til slutt kom Marin fram til at hun skulle dele det, og at det er noe av det lureste hun har gjort.

– Å dra tilbake til studiestedet uten hår var ikke så lett, men det føltes betydelig enklere når «alle» visste hva som hadde skjedd, og de kunne behandle meg som normalt, forteller Marin, som da jobbet som frilansmusiker, i tillegg til å være fulltidsstudent ved Norges Musikkhøgskole i Oslo.

– Det var også deilig å ikke måtte forklare det til alle jeg møtte; jeg opplevde at det vanskeligste var å si ordene «jeg har fått kreft». Jeg tror det var en støtte for Lillian at jeg hadde lagt ut min diagnose på Facebook, og gjorde det enklere for henne å gjøre det samme. Vi satt på kafé da hun la det ut, og jeg husker hun sa at hun ville gjøre det når vi var sammen, så hun kunne få tankene over på noe annet, forteller Marin.

– Har kreften ført til noen problemer dere imellom?

– Nei, tvert imot! Vi har aldri vært typene til å krangle, så jeg vil påstå at våre opplevelser med å være syke bare har ført oss nærmere, svarer Lillian.

– Marin var en stor støtte for meg med alle mulige ting da jeg fikk min diagnose, hun tipset meg om smarte medisin-apper, kunne bistå med råd om det å bli syk i et studieløp og var den som fikk meg til å melde meg inn i Ung Kreft. Jeg er evig takknemlig for henne, da hun på mange måter «tok støyten» for meg. Hun måtte finne ut av alt dette på egenhånd, mens jeg kunne holde henne i hånden gjennom det hele, fortsetter hun.

“Optimistiske realister”

Lillian kjenner på en følelse på å være takknemlig for de små tingene, nå som hun har fått kreft.

– Like før operasjonen fikk min nærmeste fetter sitt første barn, og som utnevnt filletante ble jeg da veldig opptatt av at jeg ville leve for å se denne lille gutten vokse opp. At det har gått såpass bra med meg, gir jeg æren for til personalet på Rikshospitalet.

Da hun ble syk, studerte hun til å bli grunnskolelærer ved UiA.

– Jeg ser nå veldig frem til å få fullført utdannelsen min. Jeg skal ut i verdens beste yrke, avslutter Lillian.

Hun synes både hun og Marin har taklet situasjonen godt, til tross for omstendighetene.

– Når vi først har vært så uheldige, synes jeg vi har vært flinke til å håndtere det. Vi kaller oss selv «optimistiske realister», og med dette mener vi at vi alltid forsøker å være optimistiske, men at vi samtidig forholder oss til fakta på en nøktern måte. Det eneste vi kan påvirke er måten vi håndterer sykdommen på og lever livene våre på. Vi har begge en sterk og stabil psyke, og det tror jeg opplevelsene våre med kreft har bekreftet for oss selv og de rundt oss, sier Lillian.

Marin og Lillian ble kjent med hverandre i 2010 og mener vennskapet bare har vokst seg sterkere med tiden.

– Slitesterkt som en gammel Nokia-telefon.

Marin mener også at hennes sterke psyke har gjort prosessen enklere.

– Jeg har alltid vært flink til å tenke optimistisk, og er heldig som har en sterk psyke, så jeg så etter hvert på det som en livserfaring og noe som jeg ville bli enda sterkere av å ha opplevd, mener Marin.

– Jeg spilte en av mine siste masterkonserter som solist med Kristiansand symfoniorkester, seks dager etter cellegiftbehandling nummer tre, med verken hår eller parykk. Det er utrolig mye man får til bare man vil det nok, legger hun til.

Etter alt det de to bestevenninne har gjennomgått ser Marin tilbake på et vennskap som bare har vokst seg enda sterkere.

– Jeg føler vi har et enda sterkere vennskap nå. Vi er blitt hverandres likepersoner. Når vi vil snakke med hverandre om noe rundt kreften, så forstår vi hverandre, fordi vi begge har opplevd å være kreftsyke. Vennskapet vårt har alltid vært så slitesterkt som en gammel Nokia-telefon, som Lillian så fint beskrev det for noen år siden, avslutter hun.