«Hva nå?»

Hos kirurgen husker jeg spesielt ett øyeblikk hvor hun spurte: «Er begge testiklene der de skal være?» Jeg måtte le. «Tenk om jeg har en testikkel som har vandret rundt i kroppen? Det hadde vært lættis å fortelle gutta.» Etter operasjonen fikk jeg se på kulen de hadde fjernet. Jeg spurte kirurgen hva hun trodde at det var, men det ville hun ikke svare på. Det var da jeg ble overbevist om at det måtte være noe malignt. Jeg tenkte: «Du har jobbet som kirurg antagelig siden før jeg ble født, og du har sett det meste, men kan ikke si noe uten videre». Jeg så jo selv at det ikke var et lipom – dette var vev med blodårer, og jeg visste nok om kreft til å trekke den mistanken.

Et par uker senere kom den kjedelige telefonen. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere, så jeg svarte bare: «Ah, selvfølgelig er det det.»

Jeg spurte henne: «Hva nå?».

Dette spørsmålet skulle jeg stille igjen flere ganger etter denne dagen. Jeg takket for beskjeden og la på. Deretter lukket jeg datamaskinen og stirret tomt ut i luften. Hva betyr dette egentlig? At jeg har kreft? Jeg prøvde å si det høyt: «Jeg har kreft.» Det føltes rart. Det smakte rart i munnen av å bare si det.

Etter omtrent en time kom jeg på at jeg skulle på jobb etter skolen. Jeg hadde en deltidsjobb som bioingeniørstudent på St. Olavs Hospital. Sjokket måtte legges til side, og jeg ringte sjefen. «Heisann, jeg kan ikke komme på jobb i dag, jeg fikk nettopp beskjed om at jeg har kreft.» Jeg kunne ikke ha sagt det på en mer jovial måte. Det hele føltes jo så uvirkelig. Jeg kunne jo egentlig ikke ha kreft? Etter samtalen ble jeg sittende igjen, stirrende ut i luften.

Senere på kvelden kom noen kompiser på besøk. De hadde fått beskjeden tidligere på dagen, og jeg hadde en mistanke om at de hadde blitt enige om å ikke nevne noe før jeg selv tok det opp. Vi gikk oss en tur, snakket om helt trivielle saker, dro tilbake til leiligheten, og satt en stund foran TV-en før stillheten ble brutt: «Hvordan går det med deg, Daniel?». Nå hadde jeg hatt tid til å tenke over hva dette faktisk innebar. Etter den første telefonsamtalen begynte tankene å spinne, og jeg prøvde å sortere spørsmålene som raste gjennom hodet: «Hvordan skal jeg klare å fullføre skolen nå? Hva skjer med jobben? Hvordan skal jeg fortelle dette til foreldrene mine? Hvordan blir behandlingen? Kommer jeg til å miste håret? Kommer jeg til å dø?». Jeg klarte ikke å svare, og for første gang reagerte kroppen som den gjør når alt blir for mye: Jeg brast i gråt.

Midt oppi dette kaoset av følelser og tanker oppdaget jeg en følelse jeg ikke hadde ventet: frykt. Jeg hadde lenge slitt med tilbakevendende depresjoner og var kjent med et bredt spekter av følelser som nedstemthet, utmattelse, sorg og håpløshet, og kanskje det verste av alt: mangelen på følelser - apati. Men frykt, spesielt frykt for livet, var noe jeg ikke var kjent med. Nå som jeg satt ansikt mot ansikt med døden, så kjente jeg endelig på denne ubehagelige følelsen. Jeg stilte meg selv spørsmålet “Hva er det jeg driver med?”.

I 2015 var jeg på et bunnpunkt, og tanken på å avslutte det hele hadde blitt en realitet. Heldigvis skjedde det noe som skulle få meg til å revurdere det, og gi livet én siste sjanse til. En dag på rommet i kollektivet mitt i Trondheim, mistet jeg balansen og falt mot veggen. Da jeg reiste meg, møtte blikket mitt noen bilder av min fjorten år yngre lillebror, og det var som om tiden stoppet. Der og da brøt jeg fullstendig sammen, og spurte meg selv: “Er dette den storebroren jeg ønsker å være?” Han var så liten, så full av liv og håp – en påminnelse om alt som kunne være bedre. Han var mitt lys i mørket, og det var for ham at jeg bestemte meg for å gi livet én siste sjanse, å fortsette kampen.

Jeg bestemte meg for å ta grep, tok kontakt med en psykolog, og startet det som skulle bli noen år med behandling. Disse samtalene hjalp meg å bearbeide mye, og førte til tiltak som hjalp meg med å håndtere tankene, følelsene og til og med mangelen på dem. Dette ga meg styrken til å holde ut, og sommeren 2020 var jeg på mitt beste så langt. Selv om det fortsatt var mye å jobbe med, følte jeg meg bra nok til å henge med på livet. Derfor traff kreftbeskjeden meg som et kraftig slag i ansiktet. Hodet mitt var fylt med spørsmål som: “Hvorfor nå? Hvorfor meg? Er det ikke nok snart?” Det føltes som om noe der ute var ute etter å ta meg, å sparke meg mens jeg allerede lå nede. Det var først flere år senere at jeg begynte å forstå hvorfor. Hvorfor nå, hvorfor meg, og hvorfor jeg trengte dette.

En uke etter at jeg fikk beskjeden fra legen var jeg i full gang med det såkalte pakkeforløpet på St. Olavs. Jeg gikk gjennom en rekke undersøkelser for å kartlegge sykdommen. Hvor langt hadde den kommet? Var det bare den ene kulen, eller var det flere? Blodprøver, CT, PET-CT, MR, og undersøkelser av hjerte og lunger. På dette tidspunktet hadde jeg kun delt nyheten med min innerste sirkel, og fortsatt ikke fortalt familien. Hvordan forteller man egentlig familien sin at man er alvorlig syk? Potensielt dødssyk? Jeg bestemte meg for å vente til jeg hadde alle kortene på bordet. I tillegg til å betro meg til vennene mine, hadde jeg også snakket med studieveilederne mine om hvordan jeg kunne få tilrettelagt mitt siste studieår. Jeg var fast bestemt på å fortsette med skolen. Alternativet var å bli hjemme og føle meg enda sykere. Dette var uaktuelt. Jeg trengte noe å sysselsette meg selv med, og skolen virket som det åpenbare valget.

Som nevnt skjedde dette under pandemien, og over natta gikk jeg fra å være en frisk student som smugfestet med venner til å bli en del av risikogruppen. Ironisk nok ser jeg på det som et hell i uhell. Det var jo et stort fokus på smittevern, så jeg unngikk å bli forkjølet eller smittet av noe annet, noe som kan jo være fatalt på cellegift. Dette vet jeg spesielt godt i dag etter å ha jobbet som bioingeniør på mikrobiologen på Rikshospitalet i tre år. Forelesningene var allerede digitale, og det obligatoriske fikk jeg gjennomført med munnbind, akkurat som klassekameratene mine. Det hjalp også på FOMO-en at det ikke skjedde så mye sosialt i denne perioden. Så hvis man først skal få kreft, er en pandemi et ganske perfekt tidspunkt! I tillegg hadde jeg bare noen få uker tidligere flyttet for meg selv, med god plass til å huse besøkende. Det var nesten som om alt var tilrettelagt for meg. Nesten som om noen våket over meg.

Nå var diagnosen endelig klar: Hodgkins lymfom, stadium 2. Behandlingsplanen var cellegift og strålebehandling over en periode på seks måneder. Prognosen? God! Det var en stor lettelse, men mest fordi jeg endelig kunne fortelle familien. Jeg ringte dem og delte nyhetene. Det gikk akkurat som forventet – det var vondt både å fortelle og å høre. Dagen etter kom mamma til Trondheim, sammen med tanta mi. Resten av familien og nærmeste slekt kom på besøk sporadisk, men pandemien gjorde det alltid utfordrende å få det til.

Nå var det tid for første del av behandlingen: Cellegift.

Mitt første møte med cellegiften var overraskende lett. Jeg hadde forventet at alle bivirkningene – kvalme, oppkast og hårtap – ville starte i det øyeblikket væsken gikk inn i årene mine. Heldigvis var ikke dette tilfellet. Jeg følte meg bare litt febersyk, og det var alt. "Lett som en plett," tenkte jeg. Jeg skulle spise de ordene senere. Etter tredje og fjerde behandling begynte det å merkes. Kvalmen og oppkastet gjorde sin entré, og håret begynte sakte, men sikkert å falle av. Som en hårete mann var det ikke bare håret på hodet som røk – det falt fra hele kroppen. Senga, stua og badet ble derfor støvsugd jevnlig om morgenen, ofte med oppgitte tårer i øyekroken. Det føltes som om jeg gikk i oppløsning, og at jeg fant deler av meg selv strødd utover hele leiligheten.

Nå kunne jeg selvfølgelig fortsatt med detaljer om selve behandlingen og det praktiske rundt forløpet, men det er ikke kjernen i denne historien. Kjernen er tankene, opplevelsene og følelsene. Det er det indre kaoset, usikkerheten, frykten – men også de små øyeblikkene av lettelse og håp – som virkelig forteller hvordan det er å stå i en slik situasjon. Behandlingen er bare bakteppet; det som virkelig betyr noe er hvordan den påvirker deg, hvordan den får deg til å se på livet og de menneskene du har rundt deg.

En del av meg syntes faktisk at det hele var litt spennende. Som student i bioingeniørfag var det fascinerende å tenke på at blodprøvene mine og andre prøver ble analysert og tolket av bioingeniører, folk som en dag kunne vært meg. Jeg begynte å dykke ned i det faglige rundt sykdommen, analysene og behandlingen. Det ga meg en slags ro – en følelse av kontroll midt i alt det uforutsigbare. Noe jeg så desperat trengte.

Det som gjorde sykdommen spesielt skremmende, var at det ikke var en ytre kraft som angrep meg, men et svik. Det var min egen kropp som sviktet meg. Jeg opplevde en følelse av fremmedgjøring – som om jeg ikke lenger var hjemme i min egen kropp. Plutselig var jeg ikke lenger hovedpersonen i mitt eget liv, men en tilskuer. Det var sykdommen som hadde hovedrollen, og jeg kunne bare følge med fra sidelinjen og se på hva som skjedde.

Det er dog ikke bare mørke i denne fortellingen. Som jeg nevnte tidligere, ga sykdommen meg en intens følelse av frykt for livet. Denne følelsen var vanskelig å håndtere i starten, men etter hvert utviklet den seg til en kilde til glede. At jeg er redd for å dø kan jo bare bety én ting: Jeg har lyst til å leve! Da jeg innså dette, strømmet tårene til, men denne gangen var de ikke av sorg, men av glede! I 2015 var det jeg selv som ikke ønsket å leve mer, og tankene om å gi opp var på mine egne premisser. Nå var det en sykdom som tok valget bort fra meg, og denne følelsen var utrolig velkommen. Jeg var takknemlig for at sykdommen viste meg hvor mye jeg faktisk ønsker å fortsette, å kjempe, å oppleve, å leve!

Jeg har alltid vært en stolt person. En person som skulle få til alt på egen hånd, og en person som gang på gang skulle vise verden at han var god på det han gjorde – til og med kreft! Så jeg holdt meg aktiv: fortsatte på skolen, jobbet deltid på sykehuset, opprettholdt vervene mine, gikk på konserter og var så sosial så langt som pandemien tillot. Omtrent halvveis i behandlingen dro jeg og noen venner på hyttetur i Gålå for å komme oss litt unna hverdagen. På bilturen på vei tilbake gjorde tårene sin reprise. Jeg halvsov i baksetet mens jeg hadde musikk på øra, og i spillelista kom en sang jeg hadde hørt flere ganger før, men som jeg nå for første gang virkelig hørte: «Not OK» av Maria Mena.

«Here comes a battle, here's another uphill climb / So strap on some courage, you should be well prepared this time».

Jeg kjente at pulsen økte og at pusten ble tyngre. Jeg har ikke vært fremmed for lidelse i livets lange løp, så denne teksten traff meg rett i hjertet. Jeg prøvde å holde det inne fordi jeg ikke ville at vennene mine skulle se meg på denne måten.

«'Cause I don't feel like being strong today / I wanna fall apart sometimes, I wanna break».

Nå var tårene ute, jeg klarte ikke lenger å stoppe dem, men jeg skjulte dem fortsatt. «Hva er det jeg egentlig føler på? Hvorfor klarer jeg ikke å bare se vennene mine i øynene og være ærlige med dem om hvordan det faktisk er?» I dét øyeblikket var det som om Maria hørte tankene mine, fordi hun svarte:

“I don’t feel like carrying all this weight, or being broken around those who can't relate».

Og der var svaret mitt. Jeg klarte ikke å være ærlig med dem rundt meg, fordi jeg var redd for at de ikke ville forstå meg. Hvordan kunne de egentlig det? Vi kan jo umulig forstå hverandres opplevelser, selv om vi har lignende opplevelser. Våre opplevelser er våre egne, og opplevelsen av noe er det mest personlige vi har. Å dele denne opplevelsen med folk rundt meg ville gjort meg fullstendig naken, og det var jeg ikke klar for.

Et par uker senere var jeg på cellegiftkur 6 av 8. På dette tidspunktet husker jeg at jeg følte meg knekt. Nå var jeg sliten. Nå var ikke sykdommen, behandlingen eller det faglige ved det spennende lenger. Nå føltes skole, jobb og det sosiale liv som et stort ork. Jeg ville bare ligge i senga og høre på musikk. Jeg er en hobbymusiker, så musikk har alltid vært et fristed for meg. Et album som gikk på repeat denne perioden var «Music for People in Trouble» av min favorittartist Susanne Sundfør. Jeg satt ofte ved pianoet og spilte sangene hennes fordi det ga meg en trøst jeg trengte.

Jeg var mye alene i leiligheten, og det var slik jeg foretrakk det fordi jeg ikke trengte å holde maska. Selv når familien var på besøk følte jeg at maska måtte holdes. Ingen ønsker å være grunnen til andres lidelse, og i dette tilfellet ønsket jeg å skåne dem for nettopp det. Som Elsa fra Frozen en gang sang: «Conceal, don’t feel, don’t let them know». Dette var blitt mitt motto. Etter cellegiftkur 6 av 8 dro jeg hjem og kjente at kvalmen gjorde sin reprise. Jeg dro på badet, satte meg ned på kne foran doskåla, men denne gangen uten “styrken” til å late som alt går bra. Jeg ønsket ikke lenger å kjenne meg ensom. Nå følte jeg for å endelig ta rådet til Maria Mena i sangen hennes:

«Next time they ask I'll tell the truth and I'll say that I’m not OK».

Jeg innså at det er dette som er den virkelige styrken. Å kunne be om hjelp, å kunne vise seg selv på sitt mest sårbare. Jeg ringte derfor min bestekompis med unnskyldningen «Kan du komme bort med toalettpapir? Jeg er tom». Jeg ryddet bort dorullene jeg hadde, og ventet.

Et par minutter senere var han der, hos meg. Han så meg nå på mitt mest sårbare, mer naken enn jeg noen gang hadde vært. Jeg vekslet mellom å gråte og kaste opp, men det var ikke bare oppkast som skulle ut. Ut kom alle følelsene, alle tankene, bekymringene og sorgen i et potpurri av tårer, oppkast og ventilering. Han satt der, stille på baderomsgulvet, uten å si et ord. Han prøvde ikke å gi råd, ikke å fikse noe, eller å late som han forsto. Han gjorde det eneste jeg virkelig trengte akkurat da: Han fikk meg til å føle meg hørt. For noen ganger er det nettopp dette vi trenger. Noe så enkelt, så menneskelig og så sårbart som det å føle seg hørt. Dette er øyeblikket i vårt vennskap jeg aldri kommer til å glemme. Et såkalt core-memory. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Tusen takk, Julian.

Nå spoler jeg noen måneder frem i tid. Cellegiftbehandlingen var over, og strålingen var fullført. Jeg satt på kontoret til legen, og hun sa de ordene jeg hadde ventet så lenge på: «Du er i remisjon.»

Jeg var ferdig.

Behandlingen hadde vært vellykket, og nå kunne jeg begynne å leve livet mitt igjen. Nå kunne jeg gå tilbake til å være meg selv igjen! Jeg trodde jeg skulle kjenne en enorm glede, men i stedet ble jeg overveldet av et stort sug. Spørsmålet jeg hadde stilt den første dagen dukket opp igjen:

«Hva nå?»

Ukene gikk, og jeg følte meg tom og rar. Jeg burde ha vært verdens lykkeligste mann, men noe skurret. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var jeg følte, så jeg fortsatte å leve livet så godt jeg kunne. En dag satt jeg på biblioteket på skolen og leste til eksamen. Jeg kjente at jeg trengte en liten pause, så jeg la meg ned på sofaen og begynte å surfe på YouTube. Der dukket det opp noen videoer som fanget interessen min: Opptredener fra TV-programmet «Hver gang vi møtes», og tilfeldigvis Maria Menas dag. Jeg hadde alltid likt musikken hennes, men spesielt etter høsten som hadde vært, bestemte jeg meg for å lytte til Hanne Kroghs tolkning med norsk oversettelse av sangen «All this Time».

«Der snublet du og falt igjen, sjela fikk noen nye skrubbsår, men børst av knærna du skal se at det går bra.»

Dette føltes godt, tenkte jeg, fint sunget, Hanne! Lite visste jeg hva som skulle komme.

«Hent frem den du en gang var, tøff og stolt og dyrebar som elsket alle farger livet ga».

Nå kjente jeg tårene presse seg på nok en gang. Jeg dro ned lua mi foran ansiktet og lyttet videre. Og så kom det:

«Alt du har, alt det som du er og var, har du fortsatt i deg.»

Der var det. Der var svaret på spørsmålet jeg ikke klarte å identifisere. Spørsmålet som hadde plaget meg: “Hvem er jeg nå?”

Jakten etter egen identitet har vært en av de viktigste reisene i livet mitt. Jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å finne ut hvem jeg er gjennom opplevelsene mine, etter etnisitet, roller, relasjoner, verv og jobber. Jeg har alltid vært kjent som noe spesifikt: enebarnet, gutten som mistet faren sin, storebroren, kurderen, svensken, pianisten, hobbymusikeren, og så videre. I Trondheim var jeg blant annet kordirigenten, eventsjefen og etter hvert den kreftsyke. Jeg lever meg alltid inn i de ulike rollene jeg tar på meg for å lære mest mulig og for å finne ut hva jeg kan ta med meg videre. Jeg plukker opp alle steinene på veien i livet som bidrar til å bygge opp hvem jeg er. Som jeg nevnte tidligere, opplevde jeg at kreftsykdommen tok hovedrollen i livet mitt, og da jeg lå der på sofaen på biblioteket, fikk jeg bare lyst til å skrike ut: «Hvem er jeg nå?!»

Det var noen uker eller måneder etter denne dagen gjennom Hanne Kroghs ord at jeg fant svaret. Hun måtte gjenta seg et par ganger, men til slutt sank det inn: Jeg er ikke én ting, men summen av alt jeg er. Alt jeg har vært, alt jeg er, og alt jeg kommer til å bli, utgjør hvem jeg er. Jeg er Daniel – hverken mer eller mindre.

Nå gjenstod bare å fullføre studiet, pakke sammen livet i Trondheim og flytte ned til Oslo. Sommeren 2021 ble denne overgangen en realitet. Jeg hadde fått til kreft. Jeg hadde fullført studiet og overlevd sykdommen. Nå følte jeg at ingenting kunne stoppe meg. Jeg startet umiddelbart i ny jobb ved Oslo Universitetssykehus (OUS), og tenkte at nå var alt det vonde bak meg. Nå var jeg frisk, og jeg skulle fortsette livet mitt som før!

Dumme faen.

Jeg lærte raskt at jeg ikke kunne gå tilbake til livet jeg levde før, for jeg var ikke lenger den samme personen. Selv om jeg fortsatt er Daniel, og alle mine tidligere erfaringer er en viktig del av hvem jeg er, hadde jeg gjennomgått en stor, livsomveltende opplevelse som satte meg på en ny kurs. Det var klart for meg at jeg ikke kunne gå tilbake til livet jeg hadde før, for jeg hadde egentlig ikke levd livet mitt; jeg hadde bare hengt meg på. Det er en betydelig forskjell mellom det å leve og det å overleve, og det var slik det hadde føltes til nå. Jeg var lei av å bare overleve; jeg ønsket å leve. Men hvor begynner man? Det velkjente spørsmålet dukket opp igjen:

«Hva nå?»

Sommeren 2021 hadde jeg fått jobb på mikrobiologen ved OUS, hvor jeg arbeidet på den såkalte Pandemilaben, ansvarlig for å analysere COVID-prøver fra Oslo og omegn. Jobben var hektisk og tidvis svært krevende. En morgen, omtrent en måned etter at jeg begynte, skulle jeg stå opp for å gå på jobb. Jeg åpnet øynene og prøvde å reise meg, men kroppen min svarte ikke. Jeg klarte ikke å bevege meg. Panikken grep meg, og jeg trodde jeg hadde blitt lam. Jeg ringte legen, som beroliget meg og ba meg ta det helt med ro. En finger, en hånd, en arm, en fot – én kroppsdel om gangen – klarte jeg så vidt å komme meg opp. Hva hadde egentlig skjedd? Kroppen min hadde sagt stopp. “Stopp! Ro ned! Pust ut!” Jeg hadde gjennomgått en hard behandling, samtidig som jeg studerte, jobbet, flyttet til en ny by og kastet meg rett inn i en stressende fulltidsstilling. Kroppen min ba meg om å roe ned.

Cellegift er en tøff behandling – det ligger i selve ordet: gift. Men jeg var også utsatt for noe langt giftigere enn cellegift i denne perioden: stolthet. Stolthet er en av de største syndene, og det er ikke uten grunn. Det kan være en sterk motivator, men når stoltheten går på bekostning av ens helse, er det på høy tid å ta et steg tilbake og spørre seg selv: “Hvem prøver jeg å imponere? Hva prøver jeg å bevise? Hvem er det jeg egentlig gjør dette for?” Jeg fikk en sykemelding fra legen som varte i en måned, og nå var det på tide å bruke litt tid på å finne ut av dette. Jeg skulle bruke tiden til å roe ned.

Etter noen uker i Oslo så begynte jeg å date igjen. Å kjenne på det å være singel og ung voksen i storbyen. Det som imidlertid gjorde det utfordrende å begynne å date, var den inngripende tanken: "Hvordan kan jeg date nå, når sykdommen når som helst kan komme tilbake?" Å være i et etablert forhold når man blir syk er én ting. Da har man kanskje allerede bygget et fundament av tillit, og partneren vet hva de går inn i. Men å forvente den samme støtten fra noen du nettopp har møtt, noen du kanskje bare har kjent i et par uker? Det føltes fullstendig urealistisk for meg.

Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken på at jeg skulle trekke noen andre inn i noe så uforutsigbart og potensielt smertefullt. Ideen om å bygge noe romantisk, bare for å kanskje rive det ned igjen hvis sykdommen skulle gjøre sin reprise, føltes for krevende, for risikabelt. Så i stedet for å åpne opp for kjærlighet, begynte jeg gradvis å trekke meg tilbake. Jeg lot kjærlighetslivet ligge på vent, ikke fordi jeg ikke lengtet etter nærhet eller tilknytning, men fordi det føltes som det mest ansvarlige å gjøre. I stedet vendte jeg fokuset innover – på meg selv, på å bygge opp min egen styrke og finne ut hvem jeg var utenfor både sykdommen og eventuelle romantiske relasjoner.

Misforstå meg rett, det var ikke bare utfordrende etter at jeg kom til Oslo. Endelig fikk jeg gjenoppta kontakten med venner og se familie jeg hadde vært lenge borte fra. Det var fint å ha en større økonomisk frihet enn som fattig student, og det var godt å stå på egne ben. Høsten 2022 grunnla jeg koret Artemis, et prosjekt skapt for å hedre kvinnestemmen inspirert av tradisjonsmusikk fra hele verden.

Artemis har de siste to årene vokst og blomstret til noe langt større enn hva jeg først så for meg. Det er et sted hvor jeg kan utfolde meg musikalsk og emosjonelt, men også et sted hvor vi som kor kan være sårbare og formidle viktige og menneskelige budskap. Jeg fant mange av svarene mine via stemmene til kvinnene i koret. Gjennom arbeidet mitt med Artemis måtte jeg dykke dypt inn i ulike kulturer for å lære mest mulig om disse tradisjonene. Plutselig fant jeg meg selv sittende sammen med musikere, spirituelle ledere og tradisjonsbærerne fra blant annet Norden, Midtøsten og Amerika, og lyttet til deres visdom forvaltet gjennom flere århundrer. Disse historiene åpnet øynene mine for hva det kan bety å leve. Det ga meg språk for å uttrykke følelser, redskaper til å konfrontere smerte, og et kompass for min egen videre utvikling. Denne reisen førte også med seg store eksistensielle spørsmål som presset seg frem og fikk meg til å revurdere hele mitt liv – hvem jeg er, hvor jeg er på vei hen, men også: Hva tror jeg på? Nye følelser kom opp til overflaten, og da særlig ett som jeg lenge hadde holdt i sjakk: Sinne.

Jeg var sint. Jeg var rasende på livet og verden rundt meg. Lunten min var på sitt korteste, og jeg hadde flere små og store utbrudd som gikk ut over venner og familie. Dette var ukjent territorium for meg, for jeg hadde lenge forsøkt å holde meg samlet og ikke la sinnet ta overhånd. Jeg hadde sett mye til sinne og temperament i løpet av livet, og jeg visste hvor farlig det kunne være. Jeg overbeviste meg selv om at sinne var en følelse vi ikke trengte, en som måtte holdes i sjakk for enhver pris. Jeg tror at vi alle har en ild i oss. En kontrollert ild kan være som et stearinlys eller en peis – den gir lys og varme. Men en ukontrollert ild vil ødelegge alt i sin vei. Dette hadde jeg erfart tidligere, og det var dette jeg prøvde å unngå. Nå innså jeg at det var akkurat dette som begynte å skje med meg.

En viktig del av behandlingen min var oppfølging hos psykiatere og psykologer, både under og etter kreftbehandlingen. Dette er et fantastisk tilbud som jeg anbefaler alle å benytte seg av. Det kan være avgjørende å få hjelp til å sortere tanker og følelser når man står i vanskelige situasjoner. Hvis man blir sittende alene med tankene sine, kan man lett havne i en negativ spiral som kan være utfordrende å komme seg ut av. Noen ganger trenger man et upartisk perspektiv for å få nye innsikter. Psykologen min oppfordret meg til å våge å kjenne på sinnet mitt og la det få utløp. Jeg fulgte hennes råd, og noen uker senere hadde jeg et stort utbrudd. Til min overraskelse ble ingen skadet – jeg fikk bare ut det jeg trengte, og den andre parten viste forståelse. Gjennom denne opplevelsen lærte jeg at sinne også kan være en styrke. Sinne kan være en drivkraft og en motivator. Det gir oss beskjed når vi er på feil sted eller i feil situasjon, eller når noe er verdt å kjempe for. Derfor er sinne like viktig som alle andre følelser. Men, som med alle følelser, er det avgjørende å finne balanse – å ikke la én følelse dominere, men å gi rom for alle. Balansen er nøkkelen.

Men hvor kom egentlig dette sinnet fra? Jeg kjente at jeg trengte et utløp for disse følelsene, fordi jeg ikke lenger klarte å romme dem. Det begynte å påvirke hverdagen min, humøret mitt og relasjonene mine. Jeg bestemte meg for å spørre om råd og veiledning hos den eneste personen som jeg visste ville forstå meg: Pappa.

En helg i november, på ren impuls, dro jeg derfor ned til hans siste hvilested i Stockholm.

Gravlunden var mørk, uoversiktlig, og hukommelsen sviktet meg fullstendig. "Hvordan skal jeg klare å finne frem? Jeg kan jo knapt se hvor jeg går," tenkte jeg. Sist gang jeg var her, var jeg veldig ung, alltid sammen med voksne – mamma, tanter, onkler. Men nå var jeg her alene, for første gang i voksen alder. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle begynne å lete, så jeg bestemte meg for å bare gå og håpe på det beste. Etter omtrent 20 minutter stoppet jeg plutselig opp. Jeg sto i et kryss, og det føltes som om noe eller noen drev blikket mitt mot høyre. Instinktivt fulgte jeg den følelsen og begynte å gå i den retningen. To gravplasser senere sto jeg foran ham.

Jeg sto foran hvileplassen hans i flere minutter, tom for reaksjoner, følelser eller ord som kunne komme ut. Så åpnet jeg munnen og sa på mitt morsmål, på kurdisk: "Hei pappa." Ord jeg ikke hadde uttalt på over 25 år, og det å si dem igjen trigget en emosjonell flodbølge. Bena mine ga etter, og jeg sank ned på bakken mens tårene brøt gjennom som en voldsom foss. Det er fascinerende hvordan noe så smått som tårer som renner nedover kinnene, kan utløse en så kraftig reaksjon. Men det er slik vannet er. Vann kan være mykt, forfriskende og livgivende, men det kan også være brutalt, utemmet og skylle bort selv de største barrikader. Etter omtrent en time stilnet det hele. Jeg stirret på hvileplassen hans, og havnet i det som ikke kan beskrives som noe annet enn en transe.

“Jeg har ikke lenger plass til disse følelsene. Jeg kan ikke fortsette å ha det slik, det må ta slutt. Hjelp meg”. Det var øyeblikket hvor faren min lærte meg en av livets viktigste oppgaver: Evnen til å tilgi.

Jeg måtte tilgi verden for smerten jeg bar på. Følelsen av urettferdighet, og følelsen av at noe der ute var ute etter å ta meg. Men kanskje viktigst av alt: Å tilgi kroppen min for det jeg opplevde som et stort svik.

Å tilgi kan være noe av det vanskeligste vi gjør, men også noe av det vakreste. Tilgivelse handler ikke om å frikjenne noen for det de gjorde mot deg, men om å gi deg selv den freden du trenger. Det handler om å stoppe smerten fra å fortsette å spise deg opp fra innsiden, om å våge å sette en grense for hvor mye makt en annen person eller hendelse kan ha over deg. Tilgivelse er, i bunn og grunn, en handling av kjærlighet – kjærlighet til deg selv.

Så nå satt jeg her foran graven. Alt var ute, og alt var sagt. Jeg følte ikke lenger på sinnet mitt, men snarere forståelse, aksept og kjærlighet. Jeg la så hvite blomster på graven, og vendte hjemover til Norge. Jeg visste allerede da at ingenting kom til å bli det samme igjen. Slik som han hadde funnet sin fred, måtte jeg finne min.

Ved dette årets vintersolverv, under årets lengste natt, forstod jeg endelig en viktig sannhet: Det var faren min som var min ledsager hele tiden. Det var han som var stemmen som hvisket meg i øret de gangene jeg holdt på å gi opp. Han var varmen og lyset som ga meg mot og styrke til å fortsette. Selv etter hans tid, fortsetter han å lære meg å bli en bedre mann. Jeg kan ikke noe annet enn å si: Tusen takk, pappa. Tilgi meg for at jeg ikke innså dette før.

Man kan jo spørre seg hvorfor man skal være så åpen og ærlig i å dele sin historie, særlig på en sårbar måte. Noe jeg har lært, er at selv om våre opplevelser er personlige, er de ikke alltid ment å holdes skjult for resten av verden for alltid. Vår oppgave er ikke å overbevise noen om noe, men å dele våre erfaringer, gleder og sorger, slik at vi kan lære av hverandre, finne trøst hos hverandre og bli inspirert av hverandre. Det ligger mye kunnskap i opplevelsene våre, kanskje spesielt i lidelsen vår. Og kunnskap er ikke noe vi skal eie alene - kunnskap må deles. Det er slik vi som mennesker kan vokse, utvikle oss og bygge videre på vår felles reise. Vi trenger hverandre, både i gode og vanskelige tider. Det vi dog må huske på er hva slags kraft som ligger i ordene våre. Når er det riktig å bruke dem, og når bør vi holde dem for oss selv?

Disse årene siden den kvelden i Stockholm har vært de beste i livet mitt så langt, fylt av vekst og nye perspektiver. Særlig det siste året har vært ekstremt transformerende – preget av livsomveltende opplevelser som har rystet virkelighetsoppfatningen min på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg. Denne reisen lærte meg å finne styrke, og å finne mening i lidelsen. Jeg måtte følge denne stien slik at jeg kunne lære å sette pris på livet og alt det innebærer. For å kunne jobbe med meg selv, lege, gro og til slutt blomstre. Og nettopp derfor, etter alt jeg har vært gjennom, og alt jeg har lært, så er det én ting jeg vet med sikkerhet: Livet er en gave, men det er også en oppgave. En invitasjon til å delta, til å kjempe, til å feire, og til å vokse. Ikke bare å eksistere, men å leve med intensjon, med mening, med kjærlighet for det som er, det som kan bli, og det som aldri ble.

Her må jeg trekke frem noen ord fra Trygve Skaug, som en gang sang:

"For det at det gjør vondt betyr jo ikke at du knekker. Selv om det kan svi, så er ikke det for evig. Det gjør vondt når knopper brister, det koster smerte og det koster slit, men så vokser det noe frem som gjør det verdt å komme hit."

For det var først da jeg satt ansikt til ansikt med Døden selv, og han spurte: "Daniel, vil du leve?" at alt falt på plass. Jeg møtte blikket hans og svarte: "Ja, det vil jeg." Han nikket og sa: "Gå, da. Lev. Men sørg for at det betyr noe."

I dag ser jeg verden med et nytt blikk, gjennom et barns uskyldige øyne. Som om jeg opplever livet i farger for aller første gang. Det å kunne stå opp og være vitne til en duggvåt eng ved morgengry, og se hvordan soloppgangen får små vanndråper til å glitre som millioner av diamanter i gresset – og tenke: "Hvor heldig er ikke jeg som er i live til å oppleve det store mysteriet?” Nå, med vissheten om hvor denne reisen har ført meg, så ville jeg gjort alt om igjen. Hundre ganger til om nødvendig. All smerten var verdt det for å oppnå denne følelsen – følelsen av å komme hjem igjen. Hjem til meg selv.

En dag vil Døden komme tilbake, banke på døra mi og spørre igjen: "Vil du leve?" Da vil jeg svare: "Nei. Jeg har levd livet mitt. Jeg er klar for det som venter."

Den dagen er ikke i dag.

Så når noen nå spør meg: "Hva nå, Daniel?" svarer jeg helt enkelt: "Å leve."