Den vanskelige sorgen

Jens Petter (24) har alltid vært familiekjær og snakker med sine fire nærmeste familiemedlemmer stort sett hver dag. Det er ikke lenge siden at det var fem av dem.

– Ole Martin var den nest eldste i søskenflokken, og var en veldig morsom og livlig person som sjelden klaget. Han var glad i vennene sine og i livet generelt, ikke minst var han veldig glad i familien sin. Men han var også en veldig snål type som for eksempel kunne være litt gjerrig til tider, ler Jens Petter.

Jens Petter hadde alltid hatt et godt forhold til storebroren sin, men det ble enda sterkere etter at Ole Martin fikk påvist kreft i 2018. Da ble det ekstra viktig å tilbringe tid sammen.

– Det var veldig tøft da vi fikk vite det, men cellegiften det første året gjorde at han ble bedre. Da hadde han opptil to gode år, og da tenkte vi jo mindre på det, sier Jens Petter.

Familien hadde fått beskjed fra starten av at Ole Martin ikke kom til å bli frisk igjen. I mai 2022 ble han veldig dårlig, og i juli samme år døde han.

– Det var egentlig ikke noe sjokk da det skjedde, vi visste at det kom til å skje, bare ikke når. Det var likevel mye følelser i bildet: sinne, mye utmattelse og sorg. I tillegg var det vanskelig å se at resten av familien var så lei seg, forteller Jens Petter.

I ettertid har det vært anstrengende for Jens Petter å være ærlig om følelsene sine og innse at han faktisk følte på sorg.

– Det har ikke vært noe stort problem å snakke om Ole Martin, for meg er det bare hyggelig og jeg vil gjerne dele minner om ham hvis noen spør. Det har derimot vært verre å skulle fortelle hvordan jeg har det. Jeg var dårlig på å håndtere følelsene mine, og prøvde å skyve dem bort for å fokusere på andre ting. Det fungerer sjelden bra over tid, meddeler han.

Sorgen gjorde det også vanskelig for ham å møte på andre utfordringer i livet, og alle andre negative følelser kunne bli forsterket. Hendelser på skolen, jobben og i privatlivet som ikke egentlig var så alvorlig, kunne plutselig bli det likevel. Alt ble påvirket av sorgen.

– Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele sorgen jeg har gått gjennom. Selv om vi prøver å snakke om det i familien, er det ikke nødvendigvis så lett. Av og til er jeg rett og slett ikke mottakelig for det, kanskje fordi jeg ikke orker, eller fordi jeg bare vil ha en hyggelig stund uten å bli lei seg. Sånn er det bare, sier Jens Petter.

Nå ser han tilbake på sorgen i tre ulike stadier:

– Det vondeste var når vi fikk vite det. Jeg kjente på mye fortvilelse, samtidig som jeg følte meg helt tom. Etter dette kom det en periode hvor alt føltes meningsløst. Jeg var veldig lei meg hele tiden, og jeg fant ikke lenger glede i de små tingene slik jeg gjorde før.

– Da han etter hvert gikk bort, hadde jeg vært lei meg og tenkt på ham i en lang periode. Mot slutten var det veldig trist, men jeg følte også på en form for lettelse over at han ikke hadde det vondt mer. Jeg hadde på en måte bearbeidet denne sorgen fordi vi visste at det ville ende slik, forteller Jens Petter.

Han forteller at han har brukt mye tid for seg selv for å reflektere, og at han prøver å gjøre ting som er hyggelige. Han påpeker at for ham er det ikke alltid nødvendig å snakke om det for å bearbeide sorgen, men at det er fint å ha et rom hvor det er mulig. Her trekker han frem familien og samboeren sin som de største støttespillerne, og forteller at de jevnlig prøver å snakke og dele minner om broren.

– Mamma sender bilder av ham så å si hver eneste uke, smiler han.

Ett år etter at Ole Martin gikk bort, fant Jens Petter i tillegg trøst ved å delta på Ung Kreft sine samlinger for pårørende. Det ble et frirom hvor han kunne snakke og dele tankene sine når han følte for det, sammen med andre personer i samme situasjon.

– Det gjør inntrykk å høre andres historier som ligner sin egen, og det har vært veldig fint å møtes ansikt til ansikt med andre som forstår det du har gått gjennom. Jeg trengte ikke å si så mye, og det var befriende at jeg bare kunne være der og høre på andres historier, og kanskje lytte til noen som har bearbeidet sorgen litt bedre, sier Jens Petter.

Jens Petter har derimot aldri vært redd eller i tvil om at det ikke kom til å gå bra med familien hans, selv om de nå er ett familiemedlem mindre. Det har vært noen tøffe dager i løpet av de siste årene, men han har aldri nådd et punkt hvor han ikke har orket mer eller gitt opp.

– Det er viktig å huske på at det er lov til å være nedfor og å ikke ha det bra. Jeg har latt meg selv føle på sorgen, samtidig har jeg visst at det ville bli bedre. Det er en del av det å stå i noe så vanskelig, reflekterer han over.

Han oppfordrer de som står i sorg til å snakke med andre om det, gjerne noen som kjenner til situasjonen eller som opplever mange av de samme følelsene.

– Samtidig er det viktig å gi deg selv lov til å føle på de negative følelsene og akseptere at du har det kjipt. Min erfaring er at det blir bedre, sier Jens Petter.