– Det er fint å kunne være til hjelp for noen

– Jeg har en far som ble diagnostisert med bioplastom - hjernekreft - i starten av 2020. Det er svært få som blir friske igjen etter denne formen for kreft, og vi fikk egentlig beskjed veldig tidlig om at han ikke kom til å leve så lenge, forteller Marianne Aronsen Bjørseth.

Heldigvis lever faren hennes fortsatt i dag, uten noen tilbakefall. Likevel har det vært en tøff og vanskelig prosess for henne og familien.

– Det går jo veldig opp og ned, men i starten var det ganske virkelighetsfjernt. Man kan jo bli veldig redd fordi kreft er et ord som er så tungt og alvorlig. Men jeg tror noe av det vanskeligste med å være pårørende er det å se at noen du er glad i, har det veldig vondt, sier hun.

I tillegg følte Marianne at det var mangel på tilbud for de pårørende, og generelt mangel på informasjon.

– En av grunnene var jo fordi pappa ble syk like før covid inntraff. De tilbudene vi visste om var stengt, og pårørende fikk ikke lov til å være med på sykehuset. Det var kun fordi jeg søkte etter det selv at jeg fant Ung Kreft. Jeg følte sårt på et behov for et organisert tilbud, meddeler hun.

Givende

Marianne synes det var fint å delta på samlingene til Ung Kreft hvor hun kunne møte og snakke med andre pårørende. Da hun følte at hun hadde prosessert sine egne opplevelser og hadde overskudd til å gi noe tilbake, meldte hun seg som likeperson hos Ung Kreft.

En likeperson kan motta forespørsler om en samtale med andre pårørende som er i en tilsvarende situasjon som en selv. En frivillig har en begrensning på fire samtaler i året, hvor man kan ha en til tre samtaler med samme person. Dette er for å minimere belastningen til likepersonene, og fordi det ikke skal være et tilbud som erstatter et behov for et mer langvarig forløp eller støtte fra noen andre.

– På det tidspunktet var jeg psykologistudent, mens nå er jeg utdannet psykolog. Så jeg er komfortabel med, og har mye erfaring med å snakke med andre mennesker som er i vanskelige situasjoner. Så selv om det å være psykolog er en annen rolle enn man har som likeperson, så handler det fortsatt om å være en trygg person i en samtale om et vanskelig tema. Så det tenkte jeg var noe jeg kunne bidra med, sier Marianne.

Hun synes tilbudet er en veldig viktig mulighet, og menneskene hun snakker med er også ekstremt takknemlig for dette tilbudet.

– Det er veldig givende når jeg vet hvor mye nytte jeg kunne hatt av et liknende tilbud da jeg selv hadde det vanskelig. De jeg snakker med har ofte bare lyst til å lufte tanker og følelser, eller bare høre fra noen som er i en lignende situasjon, forklarer hun.

Marianne ser lyst på det, og forteller hvordan hun også kan oppleve mestring:

– Selv om det jeg har gått igjennom har vært en veldig kjip, vanskelig og tung periode - og fremdeles kan være det til tider - så er det fint at det likevel kan være til hjelp for noen. Det er en opplevelse jeg ikke unner noen som helst, men hvis man først går igjennom det, så er det fint å ha muligheten til å støtte seg på noen andre som har opplevd noe lignende, poengterer hun.

– Si ifra hvordan du føler deg!

Marianne har også vært likeperson på en helgesamling for pårørende og etterlatte. Her var hun med på å organisere samtalegrupper, og tok opp ulike samtaleemner.

– Jeg følte at vi virkelig fikk snakket om og tematisert ting som ellers er veldig vanskelig å sette ord på som pårørende til kreft. Hvordan er min egen opplevelse med kreft? Hvordan føles det for meg? Jeg fikk tilbakemeldinger om at det var veldig deilig å få lov til å ta plass og sette fokus på de pårørende i situasjonen, forteller hun.

Hun påpeker at det er viktig å ta plass, fordi selv om man ikke er den personen som eier og blir direkte påvirket av sykdommen, så står man likevel i en vanskelig situasjon.

Marianne minner derfor på at man må tørre å si ifra til egen familie og nettverk hvordan man selv har det. Da er det lettere å få energi til overs og føle på mestring igjen.

– Det er forståelig at fokuset er på den syke, og det skal det også være. Men samtidig er nettopp dette en av grunnene til at mange pårørende legger bort sine egne følelser og ikke klarer å si ifra om hvordan man faktisk har det, sier hun.

Selv er hun bevisst på å gi beskjed om hun har overskudd nok til både familien sin, og som frivillig. Dette er viktig å ivareta slik at hun kan fortsette å bidra.

– Det synes jeg Ung Kreft er veldig flinke på: når jeg får en forespørsel om jeg har muligheten til å ta en samtale, så får jeg alltid litt bakgrunnsinformasjon og et forsikringsspørsmål om jeg har overskudd til det. Noen ganger er man på et vanskeligere sted selv, eller så er en situasjon mer triggende enn andre. Da er det veldig viktig at man har muligheten til å takke nei også, forklarer hun.

Ellers oppfordrer hun til å gjøre mer av det som gir deg energi og gjør deg glad. I tillegg bemerker hun at det er lov til å ta avstand fra sykdommen når man trenger det. Hun forteller at for mange pårørende kan det være vanskelig å tilbringe tid med familien eller den syke, men får likevel dårlig samvittighet hvis de ikke gjør det. Det er derimot viktig å innse hva som tapper energi.

Til andre pårørende som ønsker å føle på mestring, har Marianne et klart budskap:

– Du må fylle på glasset ditt hvis du skal kunne gi noe selv. Du klarer ikke å hjelpe noen andre hvis du ikke klarer å ha det bra med seg selv. Våg å ta vare på deg selv og våg å ta plass i den situasjonen!

Bilde med bunad: Mor, far og Marianne etter hun fullførte studiet. Marianne trodde ikke faren kom til å oppleve dette stolte øyeblikket. Han har alltid vært opptatt av at Marianne skal jobbe mot målene sine, tross familiekrisen da han ble syk.