Det handler om å bare være der

Kathrin bor på Nesna i Nordland. Hun ble født i Tyskland, men flyttet med familien til Norge da hun var 15 år. I dag bor hun alene med katten Solembum.

– På fritiden bruker jeg en del tid på håndarbeid, også liker jeg å gå på tur, forteller hun.

Kathrin ble nylig ferdig utdannet, og jobber nå som barnehagelærer.

– Det er en helt fantastisk jobb. Det er så givende å jobbe med barn.

I 2013 oppdaget hun en kul på halsen som ikke ble borte. Da legen henviste henne til ultralyd og videre utredning, fikk hun diagnosen lymfekreft. Hun begynte med cellegiftbehandling og fikk også stråling etterhvert. Selv om behandlingen var ganske hard, så taklet hun den godt.

– Jeg var en del kvalm, men ellers gikk det ganske bra, sier Kathrin.

I en slik situasjon er det godt å ha en støttende familie som stiller opp. Kathrin forteller at selv om hun bodde for seg selv, kunne hun være hos foreldrene når hun var dårlig.

– De har vært en fantastisk støtte. Vi hadde daglig kontakt, de kom på besøk, vi tøyset, spilte spill, og etter forholdene hadde vi en veldig koselig vinter sammen.

Likevel var det noe som manglet; vennene hennes så hun plutselig ikke noe til.

Følte seg dumpet

Kathrin var aktiv i en teatergruppe hvor hun hadde fått seg venner. Da hun ble syk, merket hun at hun ikke hørte noe mer fra dem. Da bestemte hun seg for å selv ta kontakt.

– Jeg prøvde å invitere dem med på ting. Ta en kaffe, for eksempel. Men de dukket aldri opp. De sa ikke ifra engang. Det var veldig kjipt.

Hun forteller at selv om hun hadde mye støtte i familien, så ble det aldri det samme som å ha en god venn.

– Det er liksom ikke alt du kan snakke med foreldrene dine om. Sammen med venner har du en annen terskel for å prate om enkelte ting.

Hun savnet en venn som stilte opp i når de tyngre tankene kom.

– Venner er så viktig. Det å ha noen å dele tankene med. Det er fort å bli sittende alene og gruble. Under og etter cellegiftbehandling er det mange som sliter med å komme seg ut, og da er du avhengig av venner som hjelper og støtter deg.

Langtidsverdien av vennskap er stor, og i tillegg er det god rehabilitering.

– Det handler egentlig mest bare om å være der. De små tingene, som å bare kunne skravle litt med noen, sier hun.

Støtten hun fikk, ble ofte veldig overfladisk. Folk heiet fra sidelinjen, men når ting begynte å bli tungt og vanskelig, trakk de seg mer og mer unna.

– På grunn av dette trenger jeg mer tid før jeg åpner meg for folk. Når du blir dumpet fordi du ikke klarer noe, eller fordi du ikke har hår, blir det vanskelig å stole på folk i ettertid.

En litt annerledes sminkekveld

Kathrin tror at grunnen til at vennene trakk seg unna da hun ble syk, var at de ikke visste hvordan de skulle håndtere situasjonen. Da var det enklere å skygge banen.

– Men selv om du kanskje ser litt annerledes ut, er du fortsatt den samme personen. Du blir ikke en kreftutgave av deg selv. Kreftpasienter kan også snakke om vanlige ting som kjærester og sminke, ikke bare kreft, forteller hun.

Heldigvis ble det bedre etter hvert. Hun møtte en liten gjeng utvekslingsstudenter som skulle være i byen i seks måneder, og de fant hverandre.

– Det var fint å ha noen å være sammen med. De var litt utenfor lokalmiljøet, sånn som meg. Vi hadde mange fine stunder sammen.

Hun funderte på hvordan de kunne bli bedre kjent med hverandre. Da fikk hun en idé om en sminkekveld litt utenom det vanlige. Hun gikk til innkjøp av teatersminke og inviterte dem hjem til seg.

– Der fikk de sminke det nakne hodet mitt. Det var utrolig gøy. Vi lo og drakk vin, de malte hodet mitt og vi sminket hverandre.

Hun forteller at dette var med på å ufarliggjøre kreftsykdommen og åpne for spørsmål rundt diagnosen.

– Pluss, hvor ofte har du sjansen til å male hodet ditt, liksom? ler hun.

Sosiale kvelder kan være slitsomme og kreve mye energi av en kropp som allerede er utslitt, men Kathrin forteller at det ga henne masse likevel.

– Jeg lever på den opplevelsen ennå. Den kvelden glemte jeg kvalme, cellegift og kreft. Det var så fint.

Hvordan håndtere at en venn får kreft?

Det kan være vanskelig å få nye venner under kreftbehandling. Kathrin forteller at hun brukte energien sin på å bli frisk, og at bygging av sosialt nettverk krevde energi av henne som hun ikke hadde da.

– Det hadde vært fint om noen tok initiativ til å gjøre noe sammen. Det å få kreft er en skikkelig drittsituasjon, så du må gjøre det du vil så langt du klarer. Det gjør så utrolig godt å ha det gøy med andre. Det koster energi, men det er verdt det.

Hun forteller at ei på studiet hennes fikk kreft rett før jul. De kjenner hverandre ikke så godt, og hun merker selv at hun ikke vil trenge seg på.

– Jeg tror jeg må overse følelsen av å være i veien eller for påtrengende. Det er ikke farlig å trå feil. Det viktigste du kan gjøre når noen du kjenner blir alvorlig syk, er å stille opp og være til stede. Hvis du blir invitert inn i en slik situasjon – bli med. Det koster nemlig veldig å strekke ut en hånd og be om støtte.