En dans på torner

Moren til Ellen var et sprudlende og omsorgsfullt menneske som var elsket av alle hun møtte. Hun var flink til å by på seg selv, og hadde mye kjærlighet å gi.

– Jeg husker at da jeg var liten brukte jeg å bli sjalu når vi var med andre barn, fordi mamma alltid var imøtekommende og viste så mye kjærlighet for dem også. Jeg fikk selvfølgelig mye av denne omsorgen, men det var jo min mamma som jeg ville ha for meg selv, forteller Ellen.

Som de fleste andre relasjoner mellom mor og tenåringsdatter gikk det ikke alltid på skinner, men det var fortsatt mange fine stunder mellom dem.

– Mamma beskrev det som et forhold med både himmel og helvete, ler Ellen.

I 2018 endret det seg.

– Da jeg var 15 år, ble mamma diagnostisert med kreft i eggstokkene. Jeg ble aldri sint på henne igjen etter det, sier Ellen.

Kreften ble oppdaget veldig sent, og det gikk kun åtte måneder fra de fikk vite om det, til moren hennes gikk bort.

Mistet mye av ungdomstiden

Det gjorde det ikke noe lettere for Ellen å bære sorgen, samtidig som hun var midt oppi ungdomsårene sine. Hun påpeker at det på den tiden er vanskelig nok å skulle navigere gjennom følelser og usikkerhet.

– Jeg har alltid vært ganske moden for alderen, men i en slik situasjon blir man plutselig tvunget til å bli voksen så fort. Så jeg føler at jeg har mistet mye av ungdomstiden min, forteller hun.

Moren til Ellen ville at hun skulle leve et så normalt liv som mulig, men det var vanskelig å ikke la seg påvirke.

– Jeg hadde jo lyst til å prioritere tid sammen med mamma så lenge hun var her, og så fikk jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke besøkte henne hver dag, sier Ellen.

Det ble dermed utfordrende å skulle leve et vanlig liv som 15-åring, og det ble ekstra tydelig når Ellen så på vennenes liv i forhold til sitt eget.

– Deres liv virket litt som en dans på roser, mens mitt liv var kanskje mer en dans på torner, utdyper hun.

Like før Ellen hadde frist til å søke seg inn på videregående, døde moren.

– Tiden etter at mamma gikk bort var helt jævlig. Det var tøft å komme seg opp av sengen, og jeg og søsteren min lå på hvert vårt rom og gråt, deler hun.

Samtidig var familien forberedt på at det ville skje, og Ellen tror det bidro til å forkorte sorgperioden.

– Det aller verste var likevel de to siste ukene før hun døde. Vi visste at det nærmet seg, men vi visste ikke nøyaktig når det ville skje. Så hver dag i to uker var vi bekymret for at det var den siste dagen med henne. Det var helt grusomt, forteller Ellen.

Reflekterer over sorgen

Ikke lenge etter at de fikk vite om diagnosen, fikk Ellen tilbud om psykolog. Det har gjort at hun har tilegnet seg flere gode verktøy for å håndtere sorgen.

– Der fikk jeg tips om hvordan jeg legger lokk på sorgen og alle de vonde følelsene. Hvis jeg var på skolen eller var opptatt, minnet jeg meg selv på å legge det til side slik at jeg kunne fokusere på det jeg gjorde der og da, sier hun.

Hun poengterer at det er veldig viktig å slippe disse følelsene løs igjen når man har tid, og kjenne på dem slik at de ikke blir innestengt. Selv kan Ellen høre på trist musikk, eller se på gamle bilder av henne og moren for å slippe følelsene løs igjen.

Hun innrømmer at det ikke er alle dager at dette fungerer like godt. Da hjelper det å skrive ned alt hun tenker på i et notat på mobilen.

– Det gir meg muligheten til å rydde litt opp i hjernen min. Ofte vet jeg ikke hvorfor jeg føler på det jeg gjør, men så begynner jeg å skrive og det hjelper meg med å forstå mine egne tanker litt bedre, forklarer hun.

Det har gjort det lettere å reflektere over følelsene som oppstår, og hun merker også at sorgen er annerledes enn tidligere.

– I starten var det veldig mye fokus på sykdommen, mens nå handler sorgen mer om at hun ikke er her, og alt som har skjedd uten at hun har fått oppleve det. Alle disse milepælene hun har gått glipp av og som hun heller ikke kommer til å være til stede for.

Fokuserer på de små gledene i hverdagen

Både Ellen og søsteren har deltatt på noen av møtene til Ung Kreft for pårørende hvor de har fått møte andre unge i samme situasjon.

– Men så sluttet vi med det. Jeg var på en måte en teit tenåring som hadde det vanskelig. Jeg hadde jo ikke lyst til at mamma skulle være syk, og jeg var sint på verden, forteller Ellen.

I ettertid har hun prøvd seg på et møte igjen sammen med en venninne som også er i samme situasjon som henne selv.

– Det er et veldig fint tilbud, men det ble nok ikke like relevant for oss fordi jeg og venninnen min var de eneste som var etterlatte. Det er to veldig forskjellige stadier å være pårørende og etterlatt. De som er pårørende lever i medisiner og behandling, mens jeg kun lever i sorgen, forklarer hun.

Heldigvis er det lett for Ellen å finne gleder i hverdagen, og jobben hennes er en stor pådriver for dette.

– Jeg har en veldig fin jobb med mange gode kollegaer, og jeg kan bli glad av å bare poppe bobleplasten som varene kommer pakket inn i, forteller hun .

Selv om Ellen har flere gode verktøy å benytte seg av for å håndtere sorgen, minner hun om at det er forskjellig for hver enkelt, og at det handler om å finne sin måte å sørge på.

– Men ikke vær redd for å bry andre med hvordan du har det. De rundt deg vil deg bare vel, og det er viktig å snakke med noen og få uttrykt følelsene sine uansett, konstaterer hun.