Ensomheten traff meg både som etterlatt og kreftrammet
- Pia forteller
Jeg heter Pia og er 35 år gammel. Jeg er både etterlatt og kreftrammet. Som ung pårørende og etterlatt opplevde jeg å få lite informasjon om hva som faktisk foregikk med pappa. Samtidig, fordi jeg var sykepleierstudent, ble det forventet at jeg skulle være støttende og tolke medisinske begreper for de rundt meg. Jeg fikk ikke tid til å forstå eller sørge over pappas sykdom – og kort tid etter, hans død. Dette gjorde meg svært ensom som sørgende og etterlatt, og jeg møtte lite forståelse.
Da jeg selv ble syk, opplevde jeg at livet ble satt på vent. Jeg skulle forsøke å få barn på egenhånd den høsten jeg ble syk. Samtidig som jeg kjempet livets kamp, kunne jeg se – og få høre – at vennenes liv raste av gårde med alle de begivenhetene jeg selv ønsket å være en del av. Det gjorde meg ensom. Ensom fordi jeg gikk glipp av ting. Ensom fordi det jeg ønsket meg mest, var det «alle andre» hadde.
Det jeg ønsker å formidle med å dele dette, er at det er lov å ha mørke tanker. Du er ikke alene om å kjenne på urettferdighet og ensomhet. Men mest av alt vil jeg minne de som kommer etter meg på at når kampen kjempes, finnes det lysglimt – og når kampen er ferdigkjempet, har du tid til å gjøre alt det de andre gjorde mens du var vilt opptatt av å holde deg i live.
1.Når har du følt deg mest alene i møte med kreft?
Jeg har følt meg mest ensom som etterlatt fordi ingen rundt meg møtte meg i situasjonen eller hjalp meg med å håndtere den. Jeg følte meg ensom da jeg selv ikke forsto forskjellen på sorgreaksjoner og væremåte.
Som kreftrammet har jeg kjent på ensomhet på de tyngste dagene – når jeg ikke orket annet enn å gå til og fra toalettet. Ensomhet når «alle» vennene er på middag og jeg får snapper med alt jeg går glipp av. Jeg kjente meg ensom når jeg var alene de dagene jeg fryktet mest at jeg skulle dø, og ikke hadde noen som bare var sammen med meg. Jeg følte at jeg stod helt alene på kanten av stupet – uten livline.
2.Hva savnet du mest fra andre i den perioden?
I disse periodene savnet jeg at noen turte å stille de vanskelige spørsmålene. Noen som sa: «Nå kommer jeg, så kan vi bare sitte sammen og se på TV.» Eller: «Om fem minutter ringer jeg deg. Da skal du få fem minutter til å sette ord på at du er redd akkurat nå – og så snakker vi om det du gleder deg til etter behandlingen.» Jeg savnet rom der skumle tanker og følelser fikk plass – sammen med andre.
3.Hvordan har ensomheten påvirket deg – fysisk, psykisk eller sosialt?
Dette påvirket meg på de verste dagene. Jeg sov mer, orket mindre, og i perioder slet jeg med å finne glede i noe – eller å glede meg over noe. Det påvirket hele kroppen, ikke bare psyken.
4.Hva har hjulpet deg til å føle deg mindre alene?
Det som hjalp meg å føle meg mindre alene, var vennene som bare dukket opp hjemme hos meg og gjorde ting for – og sammen med – meg. Og de som turte å stille de vanskelige, eller «ekle», spørsmålene som: «Er du redd for å dø?»
5.Hva skulle du ønske folk rundt deg forsto bedre?
Jeg skulle ønske de rundt meg forsto at dagene går ufattelig sakte. Når man har lite overskudd og sitter eller ligger hele dagen, har man mye tid til å tenke – og kjenne på ensomheten. En telefonsamtale eller en SMS kommer sjelden for ofte.
6.Hvis du kunne gi ett råd til andre som føler seg alene i møte med kreft – hva ville det vært?
Si det høyt. Si: «Jeg føler meg alene» eller «Nå føler jeg meg ensom – ingen forstår hvor redd jeg er.»
Tips nummer to: Bli medlem i Ung Kreft og delta på arrangementer. Der kan du møte andre som forstår – på en helt annen måte enn venner og familie kanskje kan.
