Tre måneder etter at Oddbjørn hadde etablert seg med ny jobb og skaffet seg egen leilighet fikk han vite at han hadde kreft.
«Å ringe foreldrene mine var det verste av alt. Det er ikke noe morsomt å fortelle sine nærmeste at man har kreft.»
I februar i år hadde Oddbjørn fått seg ny jobb og skaffet seg egen leilighet. Han følte at livet smilte. I kjølvannet av 17. mai merket Oddbjørn plutselig både smerter og opphovning i den ene testikkelen. Denne smerten varte i et par dager, før han besluttet at det var lurt å oppsøke hjelp. Natt til fredag 21.05.2021 bestemte han seg for å booke en time hos urolog. Klokken 10:30 på fredag morgen kunne urologen nærmest bekrefte Oddbjørn sin frykt. Det var en kreftsvulst som hadde forårsaket smertene.
Oddbjørn ble sendt direkte til A-hus, hvor han ble lagt inn klokken 13. Senere på dagen måtte han til spermbanken ved Ullevål sykehus, i tilfelle det skulle oppstå komplikasjoner ved den forestående operasjonen. Han måtte deretter tilbake til A-hus, før han fikk kranglet seg til å få lov til å sove hjemme. Oddbjørn husker denne dagen som hektisk og uoversiktlig.
- En sykepleier så litt rart på meg og spurte hva som skjer? Det samme lurte jeg på, sier Oddbjørn Oma (24). Han kommer fra Hedmark, men er bosatt i Lillestrøm.
Oddbjørn har flere vage minner, men syntes det er vanskelig å huske nøyaktig hva som ble sagt av hvem, og hvilken informasjon han faktisk fikk. Ett minne han derimot husker veldig godt var når han måtte ringe foreldrene og fortelle at han hadde fått kreft.
- Å ringe foreldrene mine var det verste av alt. Det er ikke noe morsomt å fortelle sine nærmeste at man har kreft.
For Oddbjørn så har kreft alltid vært noe han assosierte med besteforeldre, eller i verste fall tanter og onkler. Det var derfor en betydelig påkjenning at Oddbjørn nå følte at han måtte påføre foreldrene sine de utfordringene som følger med av å være pårørende til barnet sitt. Testikkelkreft er den mest utbredte formen av kreft for unge menn og gutter.
- Prognosene til testikkelkreft er veldig bra, men så er det fortsatt kreft. Bare ordet i seg selv er skummelt.
Under 24 timer etter besøket hos urologen skulle Oddbjørn opereres. Operasjonen var vellykket, og Oddbjørn var allerede tilnærmet fullt tilbake på jobb kun 4 uker etterpå. Enkelte tilpasninger var fortsatt nødvendig, men Oddbjørn møtte stor forståelse fra kollegaer, som var informert om situasjonen. Veien videre skulle derimot vise seg og ikke være smertefri. Funn fra patologen viste at det kunne være kreftceller som kan spre seg i senere tid.
- Alt tyder på at jeg er frisk nå, men de fant noe hos patologen. Det er en 50/50 sjanse for at kreften kan spre seg og da går det til lymfeknutene i ryggen.
Oddbjørn fryktet at patalogen skulle gi mer dårlig nytt og at operasjonen ikke var siste stoppested på veien mot å være kreftfri. Han hadde derfor allerede bestemt seg for at om han fikk en anbefaling om behandling, så skulle han ta den. Frykten til Oddbjørn viste seg og ikke være grunnløs, i slutten av juli starter han på en BEP kur som er en kort og intens cellegiftbehandling.
- Det var tung informasjon og få, men jeg hadde bestemt meg lenge før jeg gikk inn på legekontoret, at får jeg en anbefaling så tar jeg den.
Denne behandlingen skal forhåpentligvis betraktelig redusere sjansen for spredning i fremtiden.
For å holde humøret og psyken sin oppe gjennom operasjon, behandling og rehabilitering har Oddbjørn prøvd å sosialisere seg og leve så normalt som mulig. Han har vært åpen om kreften til sine nærmeste, og søker aktivt kontakt for å sosialisere seg. For Oddbjørn har det hjulpet og være med sine nærmeste og jobbe, for å unngå å grave seg ned og havne i en egen boble. Oddbjørn har tidligere erfart hvordan det er å være langt nede og har derfor tatt et aktivt valg om å ikke la kreften og alle dens komplikasjoner trekke ham tilbake dit.
- Jeg var drittlei av å være langt nede. Nå skal jeg ha det bra. Kreften skal ikke få ta ned psyken min.