Fra utslitt til full jobb

Først var det kreften som snudde opp ned på tilværelsen for Silje (34). Ett år og ett barn senere justerte hun selv kursen på nytt. Fra å være helt utslitt og arbeidsløs jobber hun nå i full stilling.

At Silje skulle bli mor og i tillegg klare å jobbe, var ingen selvfølge. I 2014 tok hun en vanlig celleprøve av livmorhalsen. Den viste celleforandringer, men hun hadde ingen symptomer på at noe var galt. Det var vanskelig å få et klart svar på om forandringene var ondartet eller ikke.

Silje spurte og grov, men de fant ingenting på bildene eller fra biopsiene. Likevel ville de operere ut en del av livmorhalsen for å se hva de kunne finne. Resultatet viste dessverre at Silje hadde livmorhalskreft. Deretter ventet en større operasjon for å fjerne kreften, og legene var ikke sikre på hvor omfattende det ville bli. Kanskje risikerte de å måtte fjerne hele livmora og dermed muligheten for å få barn.

Gruppeklem på operasjonsbordet

Uvissheten og frykten plaget Silje mer enn hun ante. Underbevisstheten bearbeidet situasjonen, men hun var ikke i stand til å kjenne på hverken sorg eller redsel – ikke før hun ble hentet til operasjonen.

– Jeg var nummen av redsel helt til jeg ble hentet til operasjonen. Da løsnet det, og jeg endte opp med å sitte på operasjonsbordet og storgråte. Kirurgene kunne ikke gjøre annet enn å prøve å trøste meg. De stod rundt meg og gav meg en gruppeklem, helt til en av sykepleierne visste råd: «Jeg går og henter litt beroligende», forteller Silje.

Har jeg livmor?

Operasjonen gikk som planlagt, og kirurgene fjernet kun livmorhalsen. Ved oppvåkninga på operasjonsbordet var det bare ett spørsmål som gjaldt for Silje: «Har jeg livmor?» Sykepleierne var tilbakeholden med informasjon, men hun gav seg ikke. Selv i svevet da de løftet henne over i senga, spurte hun iherdig om operasjonen. Hun slo seg ikke til ro med anbefalingen om at hun skulle slappe av og snakke med legen dagen etter. Til slutt fikk hun svaret hun hadde håpet på: «Ja, du har livmor.»

Uventet nyhet

Legene hadde tilsynelatende klart å fjerne all kreften under operasjonen, så Silje slapp både cellegift og stråling. Det tok en måneds tid etter operasjonen før hun følte at hun var seg selv igjen. Da slo hun til med en heidundrende og forsinket 30-års feiring. Så ventet hverdagen som pedagogiske leder i barnehage. Og plutselig ble hun gravid.

– Jeg hadde ikke ventet at det skulle skje med det første. Legene hadde sagt at på grunn av at livmorhalsen var fjernet og arrvev etter operasjonen, kunne det hende at jeg trengte hjelp for å bli gravid. Men den gang ei, sier hun.

Noe som ikke stemte

På grunn av inngrepet Silje hadde vært igjennom, ble graviditeten regnet som et høyrisiko-svangerskap. Annen hver uke måtte hun inn til sykehuset for oppfølging. Det ble en strevsom tid. Hun brukte mye tid på å være gravid og følge det opp. Silje følte også det var noe som ikke helt stemte. Hun ble fort sliten og følte seg fjern. Snart ble hun sykmeldt fra jobben. Hun regnet med det hadde med graviditeten å gjøre, men tilstanden ble bare verre og verre. Da det nærmet seg termin, ble hun undersøkt for både svangerskapsforgftning og diabetes, men resultatene var negative.

Så kom fødselen. Siden livmorhalsen var operert, kunne hun ikke føde naturlig, og sønnen kom til verden med keisersnitt. Deretter ventet en ny tilværelse som mamma. Oppgaven var altoppslukende og lykken stor, men fortsatt hang ikke kroppen helt med. Silje kjente seg ikke igjen. Kroppen var tung, det var vanskelig å følge med på samtaler, og hun kunne ha vanskeligheter med å se riktig. Hun søkte hjelp hos lege og på helsestasjon, men fikk til svar at det var vanlig å føle seg sliten som nybakt mor.

– Situasjonen var jo ny for meg, og de jeg snakket med hadde erfaring. Men ungen var jo rolig, så jeg kunne ikke skjønne at det skulle være naturlig å være så sliten.

Ekstreme kontraster

Månedene gikk, og tilstanden ble ikke bedre. Under overflaten ulmet bearbeidelsen av alt hun hadde vært med på det siste året, fra å få en kreftdiagnose og bli operert, til å gå gjennom et høyrisiko-svangerskap, for så å bli mor til en liten gutt. Det var en ekstrem reise. Og det at kroppen ikke spilte på lag, betydde det at hun var syk igjen? Hun kjente angsten melde seg, og tenkte det var best om hun ikke knyttet for sterke bånd til sønnen i tilfelle hun likevel skulle dø fra ham. I ettertid ser hun på bilder at hun likevel har vært med sønnen hele tiden, og at tankene kvernet mest på innsida.

– Kontrasten mellom å få en dødelig diagnose og gi liv til en ny skapning ble overveldende og utmattende, forteller Silje.

Endelig svar

En gang hun var på helsestasjonen, snakket hun med en vikar. Vikaren foreslo profesjonell samtalehjelp, helst med én gang. Det er lange ventetider for å få snakke med psykolog, så løsningen ble akuttpsykiatrisk team. Mens mannen tok seg av barn og hjem, kom endelig Silje til bunns i det som hadde plaget henne: fatigue.

– Jeg ble lettet over å endelig få en forklaring som passet, og at det ikke var kreften som var tilbake. Samtidig visste jeg at fatigue kunne være forferdelig å ha. Jeg hadde hørt om det, men forbandt det med cellegift, og det var ikke en del av behandlingen min, sier hun.

Rehabilitering på etterskudd

Som om ikke det var nok, hadde hun ikke fått tilbud om rehabilitering heller. Det fikk hun tilfeldigvis høre om på en etterkontroll. Silje deltok på både Raskere tilbake og fatigue-kurs. Her lærte hun seg hvordan en ny hverdag kunne se ut etter kreftbehandling. En av kursholderene kunne også bekrefte det hun egentlig hadde innsett, at man kan få fatigue uten å ha fått cellegift.

Nå har Silje lært viktigheten av planlegging og forutsigbarhet. Hvile må planlegges og prioriteres, både i forkant, men også etter utskeielser. Og hele tiden gjelder det å lytte til kroppen, trekke seg tilbake i et stille rom, gjøre pusteøvelser eller fjerne seg fra inntrykk.

Silje ligger i sykesengen med støttestrømper etter operasjonen
Silje bruker ofte humor for å holde humøret oppe. Her poserer hun med støttestrømper etter operasjonen.
Gikk på en smell

Men det er ikke alltid like lett i praksis. Etter endt permisjon var Silje tilbake i jobb som pedagogisk leder i barnehagen. Hun følte seg klar, men overgangen ble likevel for stor. Det holdt i fire uker før fatigue-anfallene begynte igjen. Det endte med sykmelding, og den ene sykmeldingen avløste den neste. Denne gangen var det på tide med mer dyptgripende forandringer.

– Jeg hadde en konstruktiv prosess med barnehagestyreren og NAV. Jeg måtte begynne å tenke nytt. Kanskje var ikke dette lenger jobben for meg? forteller hun.

Viktig jobb å bli frisk

Silje trivdes i jobben som pedagogisk leder i barnehagen, og hadde aldri tenkt på en annen jobb. Likevel ble løsningen å si opp stillingen. Siden hun gjorde det på grunn av helseårsaker, hadde hun rett til arbeidsavklaringspenger.

Nå fikk Silje tid til å gruble. Negative tanker meldte seg om hvem hun var og hva hun dugde til. Det var vanskelig å legge fra seg stress, selv for ting hun ikke rår over. Samtidig prøvde hun å bruke de verktøyene hun hadde lært på kurs og rehabilitering. Det gikk opp og ned i en lang periode. Sønnen var i barnehagen og mannen på jobb. Hun begynte å se på det som sin jobb å bli frisk.

Så fremgang ved å se seg tilbake

Turene hun gikk ble lengre og lengre. Balansen i energilageret ble stadig mer stabilt, selv om hun gikk på flere smeller. Silje gikk systematisk til verks og kartla aktivitetene. Det kunne være vanskelig å se at det faktisk gikk fremover. Men når hun så seg tilbake, så hun at pilene pekte i riktig retning. Hun var i ferd med å finne ut av sitt nye jeg.

– Jeg hadde vært mye sint fordi jeg ikke kjente igjen meg selv etter alt jeg hadde vært igjennom. Nå ble jeg kjent med den nye meg, og jeg kunne begynne å se fremover igjen.

Arbeidstrening og jobbintervju

Etter ett år begynte NAV å spørre om hun var klar for å jobbe igjen. Silje fikk tilbud om arbeidstrening gjennom NAV. Her fikk hun veiledning og anledning til å finne ut av ting i sitt tempo.

– Det var godt å ha et sted å komme til. Jeg følte meg normal som endelig kunne fylle termokoppen og dra til en arbeidsplass om morgenen slik alle andre gjorde.

På arbeidstreninga fikk Silje tilbud om å ta en personlighetstest for å finne andre yrker hun kunne passe til. Da var det ett yrke som stakk seg frem blant resten: miljøterapeut. I utgangspunktet kunne ikke Silje se for seg skiftarbeid og tenkte det ville være for slitsomt. Men da en 80 % stilling som miljøterapeut ble lyst ut i nærheten, tenkte hun å teste om CV-en var noe tess. Silje ble invitert til intervju.

– Jeg ble veldig overrasket og hadde tenkt å si nei, men plutselig hadde jeg svart ja, forteller hun.

Har funnet balansen

I intervjuet valgte Silje å være åpen om hullene i CV-en, og hun tenkte at løpet var kjørt. Men litt senere ble hun tilbudt stillingen. Og plutselig hadde hun takket ja til den også.

Nå stortrives Silje i den nye jobben, og hun har til og med begynt å jobbe 100 %. Skiftarbeid som miljøterapeut har vist seg å passe henne veldig godt. Nå får hun hverdagen til å gå opp mens energien er i balanse.

– Jeg leverer ungen i barnehagen på morgenen. Mannen går på jobb, og jeg får tid til å lade opp frem til jeg går på jobb senere på dagen. Arbeidsoppgavene er varierte og fleksible, og alt dette passer meg veldig godt, sier hun.

På spørsmål om det finnes en universell oppskrift som andre kan følge for å komme tilbake i jobb etter kreft og senskader, svarer hun:

– Jeg gikk igjennom en identitetskrise. Det viktigste rådet er kanskje å sette av tid til å bli kjent med den nye deg. Det er viktigere enn å prøve å kjempe seg tilbake til den man en gang var. Hvem er du nå? Og hvilken jobb passer livet ditt slik det er nå? Jeg oppfordrer andre i samme situasjon til å tørre å tenke alternativt. Kanskje får du deg en positiv overraskelse, slik jeg gjorde, avslutter hun.

Siljes råd

  • Både kropp og sinn kan bli annerledes etter kreftbehandling. Det er naturlig og lov å både sørge og å være lei seg over å ikke kjenne igjen seg selv.
  • Sett av tid til å bli kjent med den nye deg. Det er viktigere enn å prøve å kjempe seg tilbake til den man en gang var.
  • Øv på å finne balanse mellom det som gir energi og det som tapper energi. Prøv å finne muligheter innenfor det som er mulig.
  • Vær raus med deg selv. Man har mange roller, for eksempel datter/sønn, venn, forelder eller kjæreste. Man er dømt til å komme til kort på et eller flere områder. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet.
  • Vær ærlig i jobbsøking, i alle fall på intervju. Grunnen til at du har hull i CV-en kommer til å komme for en dag likevel, og da er det bedre å ha vært ærlig fra starten av.
  • Forventninger om at man skal være lettet og glad hele tiden, hjelper ikke noe særlig. Gi rom for alle følelser.