Som 17-åring fikk Torstein Sanda (35) påvist en svulst på lillehjernen. I fjor ga han ut boka «Motstandsdyktig». – Boken er mitt forsøk på å gi tilbake og skape noe som jeg selv ville likt å ha tilgang til da jeg var syk og i årene etterpå, sier han.
«Den største overraskelsen kom i ettertid når omverden ser på deg som frisk, men man føler seg ikke frisk.»
Etter et halvt år med å høre egne pulsslag i hodet, ha kraftig migrene og epileptiske anfall, skulle Torstein på overnattingstur med resten av klassen ved Bø idrettslinje. Da han fortalte om det til foreldrene, sa de nei til turen og mente han måtte snakke med en lege først.
Samtalen med legen førte til en CT-undersøkelse. Et forsøk på å slå av en jovial prat med røntgenlegen etter undersøkelsen, ble besvart unnvikende. Torstein ble deretter videresendt til MR-undersøkelse hvor han forstod unnvikelsen. De hadde funnet en svulst på lillehjernen.
Fra han fikk diagnosen torsdag 6. februar 2003, 17 år gammel, skulle det kun ta fire dager før han ble operert. Torstein forstod at dette ble startskuddet på en intens fysisk behandling, men var ikke forberedt på de psykiske påkjenningene som ventet på ham.
Torstein hadde lenge før diagnosen et sterkt ønske om å bli en del av forsvarets elitestyrker. Han hadde trent målrettet mot dette i flere år, og bestemte seg derfor for at han skulle kjempe eksemplarisk mot sykdommen. Den lange veien videre med 31 strålebehandlinger, åtte sterke cellegiftkurer og rehabiliterende trening, skulle bli Torstein sitt personlige opptak.
Selv med denne innstillingen ble det vanskeligere å holde motivasjonen og humøret oppe. Den tidligere topptrente kroppen hans ble svakere, og dårlige beskjeder fra legen gjorde det vanskelig å føle glede og håp i hverdagen.
– Jeg så for meg at når jeg gjennomførte den prøven eller den behandlingen, så når jeg denne milepælen. Men det kom alltid en negativ beskjed.
I boka Motstandskraft, som han ga ut i fjor sommer, poengterer han hvor viktig håp er som et redskap når man befinner seg i en ekstrem situasjon. Fallgruven i Torstein sin situasjon ble dannet ved at han knyttet for mye håp og glede til enkelte milepæler.
– Om jeg kunne gitt meg selv et råd, så hadde det vært å ikke knytte for mye håp opp mot enkelte hendelser jeg ikke kunne kontrollere. Jeg skulle tatt ting mer som de kom.
I kjølvannet av en intens sykdom og behandling oppstod det uventede konsekvenser.
– Den største overraskelsen kom i ettertid når omverden ser på deg som frisk, men man føler seg ikke frisk. Identiteten passer ikke med hvem man har blitt.
I boken Motstandsdyktig går Torstein dypere inn på problematikken rundt identitet og selvfølelse. Han viser spesielt til hvordan han slet med å finne mestringsfølelse da han stilte de samme forventninger til seg selv, som han gjorde før sykdommen. Ved å aldri nå de urealistiske forventningene han satte til seg selv, utviklet Torstein det han omtaler som «selvhat».
– Vendepunktet for å finne tilbake til identiteten min, kom da jeg leste om mestringsforventning under studietiden. Det var dette som startet prosessen bak utforskingen av hvordan jeg kunne ta styringen over egen selvfølelse og finne min identitet.
– Jeg er opptatt av å gi andre troen på en bedre fremtid siden det var noe som var vanskelig for meg.
Torstein valgte å skrive en selvhjelpsbok som omhandler teknikker og tankeganger man kan benytte seg av når man befinner seg i vanskelige situasjoner. Eksemplene han bruker er basert på forskning, samt egne erfaringer med sykdom.
– Den er mitt forsøk på å gi tilbake og skape noe som jeg selv ville likt å ha tilgang til da jeg var syk og i årene etterpå, sier Torstein som håper boken kan hjelpe andre til å innse at ting faktisk kan gå bra. – Jeg er opptatt av å gi andre troen på en bedre fremtid siden det var noe som var vanskelig for meg.
I likhet med mange andre opplever også Torstein senskader. Han har redusert hørsel på det ene øret og konstant dobbeltsyn. Sistnevnte har Torstein vært operert for uten hell. Dette gjør at han den dag i dag må benytte seg av de teknikkene han tar opp i boken, og Torstein sier det best selv:
– Jeg finner god nytte av å «practice what I preach».