Ett øyeblikk av gangen: Heges historie om kreft, sorg og småbarnsliv

Hege og samboeren ankommer sykehuset sammen, klare for at kulen i brystet skal fjernes. Men da Hege møter legen, kjenner han ikke engang på kulen. I stedet sier han med én gang at den ikke trenger å fjernes likevel. De er sikre på at den er ufarlig, og forklarer at man ikke skjærer i frisk hud uten god grunn.

På vei hjem sitter Hege og samboeren som to spørsmålstegn. Skulle den ikke fjernes? Men ok – man stoler jo på sykehuset.

Spontanaborten var en tung opplevelse. Og verre skulle det bli – for det skjedde igjen. Og igjen.

Etter tre spontanaborter er Hege livredd for å miste enda en gang. Men de prøver én gang til. Og denne gangen sitter det. Om noen måneder skal Tiril få en lillebror.

Samtidig som magen vokser, merker Hege at også kulen i brystet har blitt større. Hun har tenkt at det skyldes hormonforandringer i svangerskapet. Men da svigermoren – som jobber som kreftkoordinator – kjenner på kulen, reagerer hun umiddelbart: Hege må få den sjekket på nytt.

Fastlegen henviser henne til St. Olavs hospital, der hun gjennomgår mammografi, ultralyd og biopsi. Det er nå gått ett år siden hun først oppsøkte lege. Kulen som da målte 5 mm, har vokst til 2,5 cm. Og nå ser legene ikke lenger bare frisk hud. Hege har fått påvist brystkreft med spredning til lymfene i armhulen. Hun er i svangerskapsuke 26.

– Jeg har kjent på så mye sinne, irritasjon og frustrasjon. Jeg har gjort alt riktig – sjekket meg, oppsøkt hjelp, fått det undersøkt. Men jeg følte det var litt sånn: «Du er så ung, det går sikkert fint.» Jeg var jo 27 år. Og det står faktisk i journalen min at kulen skulle fjernes – to ganger. Det er veldig rart at de ombestemte seg.

– Så fikk du diagnosen. Hva gikk gjennom hodet ditt da?

– Det var under korona, så jeg måtte dra alene. Da de sa: «Vi fant dessverre kreftceller i kulen», tenkte jeg bare: «Hæ? Seriøst? Er det kreft, liksom?» Jeg ble helt sjokkert. Og så sa de: «Du kan dessverre ikke amme sønnen din.» Da kom tårene. Akkurat der og da føltes det som det verste med å få diagnosen – selv om det jo ikke var det.

Så kommer dagen da kulen endelig skal fjernes. Men operasjonen blir en dramatisk opplevelse for Hege. Hun våkner – midt under inngrepet. Hun kjenner smerten av at noen skjærer i brystet, og hun kjenner røret i halsen. Hun klarer verken å bevege seg eller si noe. Heldigvis følger legene med på pulsen hennes og gir mer bedøvelse, slik at hun glir tilbake i søvn.

Det første Hege sier når hun våkner etter operasjonen er:
– Jeg er våken, og jeg har vært våken.

Etter operasjonen er det tid for cellegift. Det er 13. oktober, og Hege skal få sin første dose. Den morgenen får hun en melding fra søsteren til samboeren: Hun tenker på Hege og ønsker henne lykke til.

Samme kveld får Hege en ny beskjed: En mann med pil og bue og kniv har drept fem personer i Kongsberg. Søsteren til samboeren er blant ofrene.

– Det var helt surrealistisk. Det ble så voldsomt. Plutselig skulle jeg i begravelse også, samtidig som håret begynte å løsne på grunn av kreften. Dagen etter begravelsen våknet jeg og så masse hår på puta for første gang.

– Det virker som du har stått i så mange lag av belastning samtidig. Hvordan har du klart å håndtere alt dette?

– Det kan du si! Man blir helt nummen. Det bare preller av, for det er sånn: Ja, selvfølgelig – bare kom med det!

Med alt som skjer, følger søvnløse netter og tanker om en usikker framtid.

– Man tenker jo at kreft er lik død. Som det heldigvis ikke trenger å være. Men jeg tenkte at jeg kanskje ikke fikk se Tiril vokse opp. Jeg tenkte ikke så mye på babyen, for jeg hadde ikke noe forhold til ham ennå. Men jeg tenkte at jeg ikke kom til å se Tiril starte på skolen og sånne ting. Det er vanskelig – når man liksom skal være på sitt lykkeligste, med barn og baby i magen.

Lillebror i magen har det trygt. Morkaken beskytter ham mot cellegiften, og annenhver uke blir det tatt ultralyd for å forsikre seg om at han har det bra. Den 13. desember, mellom cellegiftkur tre og fire, blir fødselen satt i gang. Dagen etter kommer lillebror Ulrik til verden – raskt og trygt.

Siden Hege har fått beskjed om at hun ikke kan amme på grunn av behandlingen, går hun med to stramme sports-bher for å stoppe melkeproduksjonen. Smertene er sterke, og hun dusjer i varmt vann to ganger om dagen for å lindre dem. Heldigvis gir det seg etter hvert, og ved neste cellegiftkur er både smertene og melken borte.

Men det er fortsatt sårt. Hege hadde gledet seg til å amme igjen – hun hadde hatt så stor glede av det med eldstemann. Heldigvis har hun et godt nettverk rundt seg. Familie og venner stiller opp når det trengs.

- Mamma, pappa og svigermor bytter på å være til stede når jeg får cellegift, vi bor jo i Trøndelag og har ingen familie i nærheten - så at vi fikk god hjelp fra familien var helt klart nødvendig og veldig snilt!

I tillegg har noen av venninnene hennes nylig fått baby og pumper melk, slik at også lillebror kan få.

– Ulrik fikk brystmelk de første seks månedene. Det ble melkerute, for å si det sånn – hun ene bor et stykke unna. Så jeg spurte folk på Facebook: Er det noen som skal kjøre dit og kan ta med melk? Det har vært mange gode hjelpere. Det var helt fantastisk, og det betydde mye for meg at han skulle få morsmelk. Det var virkelig en gave fra venninnene mine.

– Jeg tror mange har lyst til å hjelpe, men vet ikke helt hvordan – eller er redde for å være til bry. Men jeg spurte for eksempel en dag om noen kunne komme og hjelpe meg med å brette klær, og da kom det tre, fire venner på døra. Alle ville stille opp. Det er sånne småting som hjelper veldig.

– Da er det jo så fint at du tør å spørre, selv om det bare er småting.

– Ja, det er akkurat det. Mange tenker: «Det klarer jeg selv», men så har man faktisk ikke energien. Eller så pusher man seg gjennom, og har ikke energi igjen til det som er viktigst – å være med familien og barna.

Balansen mellom å være mamma og kreftpasient er krevende. Man skal være sterk, samtidig som man er svak. For Hege ble det viktig å involvere datteren i sykdommen.

– Jeg klarte ikke å la være å gråte foran Tiril. Hun kom med bamse. Men det hjalp ikke med én – så da måtte hun hente en til.

Tiril var også med da mamma skulle barbere av seg håret.

– Vi involverte henne i det meste. Ikke den alvorlige delen, men hun fikk være med på det som skjedde. Vi tenkte at hun skulle få bli med inn på sykehuset og se, men det ble aldri noe av. Men vi forklarte, og hun fikk se arret. Hun ville at jeg skulle ha en rosa parykk – så da måtte jeg jo ha det. Jeg føler at hun taklet det veldig bra, og jeg tror også at jeg taklet det bedre fordi vi var så åpne. Vi forklarte at etter operasjonen var kreften ute, og at jeg nå måtte ha medisin som gjorde at man mistet håret. Hun sa hun skjønte det – men da nabodama ble gravid, spurte hun: «Når skal hun miste håret sitt?»

Selv med nær familie og gode venner rundt seg, kjente Hege på ensomhet. For selv om de rundt henne kunne se hvordan hun hadde det, var det vanskelig for dem å forstå hvordan det faktisk føltes å være syk.

– Det er umulig å sette seg helt inn i det uten å ha vært der selv. Og kanskje finnes det heller ikke et behov for å dele absolutt alt. Derfor har det vært utrolig viktig for meg å ha venner jeg har fått gjennom kreftperioden. Det har betydd mye å kunne snakke med folk som har vært gjennom det samme.

Etter operasjon, cellegift og stråling er Hege kreftfri. Så da er jo alt i orden, og livet kan gå tilbake til normalen – eller?

– Når kreften er borte, forventes det at alt skal være bra. Behandlingen er over, og det er jubel og lettelse. Men det er livet etterpå som må forstås og leves. Det er så typisk å høre: «Du er jo ferdig med behandling, nå er du kreftfri.» Ja, det er fint det … men de skulle bare visst.

For livet etter kreft er ikke bare en dans på røde roser. Hukommelsen er dårligere. Fatigue setter inn. Det er ikke alltid mulig å hente eller levere i barnehagen, eller være den morsomme mammaen som finner på sprell.

– Hele familien har måttet omstille seg. Og det påvirker fortsatt hvordan jeg er som mamma.

– Det har kanskje vært det aller tøffeste: å gå glipp av så mye, rett og slett fordi kreftbehandlingen tappet kroppen for krefter. Familielivet og forholdet til samboeren ble også preget – det ble lett å glemme å ha det gøy, fordi alt har vært så alvorlig i så mange år.

For Hege har fysisk aktivitet blitt viktig – både for kroppen og hodet. Hun trener fast én gang i uka sammen med en gruppe kreftrammede og pårørende i alle aldre.

– Det snakkes ikke nødvendigvis om kreft, men det ligger der som en felles erfaring. Det gir en forståelse, og det er helt greit å komme selv om energien er lav. Ingen trenger å forklare seg. Det føles trygt – og samtidig får kroppen bevege seg.

Mamma, kjæreste, venn, kreftoverlever, treningspartner, kollega. Det er mange roller å balansere. Hege jobbet lenge 10 %, og er nå oppe i 20 % som ergoterapeut.

– Det er skikkelig vanskelig. Jeg klarer å være på jobb, så jeg er jo der – men hva skjer når jeg kommer hjem? Den balansen er krevende, spesielt nå som barna er små og trenger så mye på ettermiddagen. Det er for lite fokus på hvordan dette påvirker familielivet, særlig for unge mødre som får kreft. Det kreves allerede så mye i den fasen av livet – og så kommer dette i tillegg.

– Hvis du sammenligner livet før, da du fortalte om følelsen av å ha funnet din plass i det nye huset, i den fine gaten med gode naboer – med livet du har nå, hva tenker du da?

– Det er fortsatt en hyggelig gate, men nå kjenner jeg på et sterkt ønske om å flytte hjem til den lille bygda jeg kommer fra. Det kunne jeg aldri tenke meg før. Nå drømmer jeg om stillhet, landet, høner og hund. Ro. Ikke mas og jag. Jeg misunner dem som akkurat har fått sitt første barn og lever i den bobla – for det er skikkelig fint å være der. 2020 var bra. Men livet er fint nå også. Verdiene har endret seg litt – det betyr mer å være nær familie. Livet er fint, men det følger med noen utfordringer som må læres å leve med og aksepteres. Noen dager går det fint, andre dager er det bare frustrasjon og sorg over at det ble som det ble. Og det får man ikke gjort noe med. Det handler om å lære seg å leve med det – og gjøre det beste ut av det.

Hege deler åpent på sosiale medier om sin krefthistorie, livet etterpå, hverdagen, friluftsliv – og om å finne glede i små øyeblikk, som å danse i regnet.