Fallskjermhopp

I fritt fall tilbake til livet

Ingrid Johansen (32) fikk brystkreft i januar 2016. Hun måtte fjerne det ene brystet og gå på cellegift hele sommeren. Hun ble med i Sjukt Sprek Oslo i november 2016, og har vært aktiv i gruppen etter det. Til daglig jobber hun som sykepleier på et sykehus som driver med kreftbehandling. Vi har tatt en prat med Ingrid om hvordan hun bruker trening og fallskjermhopping (!) til å komme i bedre form etter alt hun har vært igjennom.

Hva hjalp deg under kreftbehandlingen?
– Det var ikke så mye som skulle til for at jeg skulle få det litt bedre. Bare det å komme seg ut, få nye inntrykk og møte folk, ga meg mye. Det hjalp å være ute og få energi fra andre mennesker. Etter hvert ble jeg med i Sjukt Sprek, og det ga meg motivasjon, både ved at jeg så at kroppen ble gradvis bedre, og at det var fint å trene sammen med noen. Vi er blitt en sammensveiset gjeng.

Hvordan fikk du vite om Sjukt Sprek?
– Jeg så en flyer på Vardesenteret om Sjukt Sprek og tenkte at det har jeg lyst til å være med på. Jeg ble med to måneder etter at jeg var ferdig med cellegift, og jeg var i ganske dårlig form. På vanlige treningssentere er det lett at man sammenligner seg selv med andre, og det er ikke så kult å gå ut av timen for å ta pauser. Men med Sjukt Sprek er det mye større forståelse for at man kan ha en dårlig dag eller være litt sliten.

Hvordan var det å skulle komme i gang med treningen?
– Det var ganske utfordrende. Jeg følte av og til at jeg gikk ett skritt frem og to skritt tilbake. Det tar tid å komme i bedre form, og det er selvfølgelig utfordrende. Jeg var i grei form før behandlingen startet, så jeg har et ønske om å komme tilbake dit. Jeg kjenner at kroppen min ikke har kommet seg helt ennå, men den er jo blitt mye herjet med.

Jeg synes det er demotiverende å skulle trene på egenhånd. Da blir jeg fort frustrert over at jeg ikke ser resultatene jeg ønsker meg. Med Sjukt Sprek så kan jeg tilpasse treningen til dagsformen. Jeg møter andre i samme situasjon, og vi har en dyktig instruktør som legger opp treningen slik at vi tar i det vi kan, og hun pusher oss ikke mer enn vi klarer.


Sjukt Sprek Oslo på trening
Sjukt Sprek Oslo på trening

Blir det noen ganger for mye?
– Ja, absolutt. Jeg var vant til å ta i mye på trening før jeg ble syk, og kroppen husker vel det. Jeg har ikke helt skjønt hvordan det fungerer, men noen ganger blir jeg bare helt slått ut. Legene mine sier jeg har fatigue. Av og til trenger jeg to dager på sofaen og ikke gå på jobb eller noen ting. Det henger nok også sammen med at jeg har hatt søvnproblemer etter behandlingen, og når jeg ikke har fått sove, går det jo utover formen dagen etter. Men det er jeg vant til. Jeg tar i så mye jeg kan, og så hviler jeg når jeg trenger det.

Du er sykepleier og jobbet som det da du ble syk. Hvordan tror du det har påvirket deg?
– Innsikten som følger med jobben, gjorde nok at jeg tok beskjeden om at jeg hadde fått kreft litt annerledes enn andre. På den ene siden hadde jeg ikke noe erfaring med brystkreft og visste ikke mer om det enn det jeg hadde lært på studiet. På den andre siden var det mer skremmende, fordi jeg visste hvor galt det kunne gå. Jeg var veldig redd frem til jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde spredning. Da kunne jeg senke skuldrene og konsentrere meg om behandlingen.


Ingrid i sykepleieuniform og bart
Ingrid på jobben

Du har en litt over gjennomsnittet spennende hobby: fallskjermhopping. Hvor lenge etter behandling startet du med det igjen?
– Jeg begynte å hoppe fallskjerm i 2012 og var en erfaren hopper før jeg ble syk. Så jeg hoppet faktisk under behandlingen, hehe. Jeg hadde faktisk hundre fallskjermhopp under cellegiftbehandling! Onkologen min var ganske sjokkert, men sa at jeg skulle gjøre det jeg orket og kjenne etter hva som passet for meg.

Fallskjermhopping ble et fristed fra sykdommen. Det var et sted der jeg hadde mange venner som forstod meg og støttet meg. De tok hensyn til formen min. Jeg var veldig stolt over å få det til og ble faktisk instruktør den sommeren. Fallskjermhopping er for meg en flukt fra virkeligheten. Det er et sted jeg ikke trenger å tenke på kreft hele tiden, men heller bare være glad, på samme måte som i Sjukt Sprek.

Hva er planene dine fremover?
– Jeg er nå 32 år gammel, og legene mine spør meg ofte om jeg vil ha barn. Det har gjort at jeg er blitt tvunget til å tenke på det. Jeg går fortsatt på en behandling som gjør at det ikke er mulig å få barn på noen år. Men jeg tenker at den ekstra tiden gir meg mulighet til å gjøre flere ting jeg har lyst til.

Én av de tingene jeg vil gjøre, er å ta videreutdanning. Før jeg ble syk, vurderte jeg å utdanne meg som kreftsykepleier, men rett etter sykdomsperioden syntes jeg det ble litt rart med overgangen fra å være pasient til å være sykepleier. Nå har jeg jobbet fulltid i ett år og har blitt mer trygg i rollen min. Jeg ønsker fortsatt å bli kreftsykepleier, og jeg tror at erfaringene mine gjør at jeg har mer innsikt i hvordan det er å være pasient. Selv om det er store forskjeller mellom kreftsykdommer, så er det også mange likheter. Jeg håper jeg kan være en ressurs og hjelpe pasienter til å forstå hva som skjer i hodene deres.

Ellers ønsker jeg å fortsette å hoppe fallskjerm, reise og oppleve nye ting. Jeg ønsker å utnytte dagene jeg er i god form. I sommer har jeg planer om å være med på Sommeraktivitetsuka på Montebellosenteret. Jeg skal ha med meg mamma, hun har alltid vært en god støttespiller for meg. Og så skal jeg være med på aktivitetscampen Felles Start i regi av Ung Kreft. Jeg merker at slike samlinger gjør noe godt for helsen min, og det er fint å møte folk som har vært syke, og som fortsatt er positive. Det gleder jeg meg masse til.

Deltagere i Sjukt Sprek
Mange gode venner i Sjukt Sprek Oslo