Jeg mistet mamma til kreft mens jeg ventet mitt første barn

- Inga forteller

Samtidig som dette pågikk, var jeg gravid – og to måneder etter at mamma døde, fødte jeg mitt første barn. Det gjorde perioden ekstra spesiell – med både lyse og tunge opplevelser på samme tid.

Jeg ønsker å formidle at det er lov å ta vare på seg selv i en slik prosess. Det er lov å sørge, å ha det tungt og vanskelig som pårørende og etterlatt. Det er også lov å endre seg – og ikke være den samme før som etterpå.

1. Når har du følt deg mest alene i møte med kreft?
Jeg har følt meg mest alene fordi det virker som om andre på min alder har vanskelig for å relatere seg til det å miste en forelder. Det er noe få ønsker å tenke på, og derfor blir det også vanskelig å få gode samtaler om det. Dette gjør det utfordrende å relatere seg til andre mennesker i den perioden man selv går gjennom det.

2. Hva savnet du mest fra andre i den perioden?
Jeg savnet mest at folk turte å snakke med meg da det sto på som verst. At noen faktisk satte seg ned med meg og snakket om at mamma skulle dø. Det hadde jeg behov for – og det hadde også mamma. Det var samtaler som var vanskelige å stå alene i. Mange ønsket å tro at det skulle gå bra, at hun skulle bli frisk, men det hjalp ikke meg der og da.

Det var også krevende å høre folk snakke om hvordan de aldri har glemt sine foreldre – når jeg egentlig mest trengte noen som kunne anerkjenne hvor krevende det var, og samtidig hjelpe meg å finne små gleder og håp om at livet kunne bli fint igjen.

3. Hvordan har det påvirket deg – fysisk, psykisk eller sosialt?
Sosialt har det ført til at jeg har trukket meg litt unna folk i perioder. Det har vært vanskelig å vite hvordan jeg skulle snakke med andre om situasjonen. Jeg følte meg som den som alltid hadde noe tungt å snakke om, mens alt annet føltes overfladisk i den perioden.