– Jeg overlevde kreften, men mistet drømmen om egne barn

- Camilla forteller

1. Når har du følt deg mest alene i møte med kreft?
Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene, og mange i min omgangskrets får barn og etablerer familie. Jeg hadde et sterkt ønske om å ha to barn innen jeg fylte 30, men slik ble det dessverre ikke. Man hører om folk som blir gravide på første forsøk, mens jeg har to mislykkede eggdonasjonsforsøk bak meg. Det er vondt å vite at jeg ikke kan bli gravid på naturlig måte – og at jeg aldri kan videreføre mine egne gener. DNA-et mitt ble borte for at jeg skulle få leve. Selvfølgelig er jeg takknemlig for det, men det gjør ekstra vondt når venner og kjente får barn og snakker om amming, valg av barnevogn, barnas første ord og barnehagestart. Samtidig sitter jeg der – uten barn, uten fungerende eggstokker – og ønsker bare å få holde mitt eget barn.

2. Hva savnet du mest fra andre i den perioden?
Det har nå gått 7,5 år siden jeg fikk diagnosen, og det har tatt lang tid før mennesker rundt meg har fått en større forståelse for hvilke senskader jeg faktisk har. Perioden er dessverre ikke over. Det jeg har savnet mest, er å ha noen som virkelig forstår. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg, men ingen har vært gjennom akkurat det samme. De ønsker så gjerne å forstå, men det vil de aldri kunne gjøre fullt ut – og det unner jeg dem heller ikke. Jeg har også savnet forståelse for at livet ikke alltid blir slik man har planlagt, og at senskader etter kreft ikke bare forsvinner selv om man ser frisk ut.

3. Hvordan har ensomheten påvirket deg – fysisk, psykisk eller sosialt?
Den mentale belastningen har vært den tyngste. I perioder strever jeg med å være i nærheten av barn. Den fysiske ensomheten merkes når jeg har mye fatigue, når beina svikter under meg, når jeg mister ordene mine, blir lys- og lydsensitiv og bare føler meg tom. Da gjør det vondt å måtte avlyse i siste liten – når det eneste du ønsker er å slippe senskader og ikke være preget av kreften resten av livet.

4. Hva har hjulpet deg til å føle deg mindre alene?
Etter kreften har jeg gått mye i terapi, noe som har gitt meg større aksept og forståelse for det som har skjedd. Kombinert med en god ektemann, familie og venner som spør og viser ekte vilje til å forstå, en jobb med verdens beste kolleger og fritidsinteresser som bøker, musikk og håndarbeid – har jeg innsett at det finnes mye godhet og mindre ensomhet.

5. Hva skulle du ønske folk rundt deg forsto bedre?
At alle har noe å streve med – på ett eller annet vis. Jeg ser veldig frisk ut, og ingen kan se at jeg har vært alvorlig kreftsyk. Men det betyr ikke at jeg ikke har plager i hverdagen. Jeg må ofte si nei til planer fordi jeg ikke har kapasitet, og det har tatt mange år før folk har forstått det. Sist, men definitivt ikke minst: Å få spørsmålet «Har du barn?» er noe av det vondeste jeg kan bli spurt om. Det er ufattelig mange som strever med å få barn, og det er vondt å bli minnet på det.

6. Hvis du kunne gi ett råd til andre som føler seg alene i møte med kreft – hva ville det vært?
Omgi deg med mennesker som gjør deg godt. Det finnes ikke noen bedre kur.

Du finner Camilla som @millasbooktherapy på Instagram.