Jeki (26) er kreftfri: – Folk tenker at det betyr at alt er bra, men slik er det ikke

Sangfugl

Jeki har også alltid vært musikalsk og interessert i musikk. På Filippinene er det kultur for karaoke, og hun har sunget hele livet. Som elleveåring ble hun meldt på UKM av sin mor (Ung Kultur Møtes, et kulturtilbud for barn og unge mellom 13 - 20 år, journ.anm.), til tross for at hun egentlig var for ung.

Jeki ler idét hun mimrer.

– Jeg tror mest at mamma syntes det var fint at jeg fikk stå på en scene, hun var litt “momager” for meg, flirer hun.

Jeki likte godt å stå på scenen, og hadde alltid visst at hun ville gjøre noe med musikk. Dermed meldte hun seg på Idol som 15-åring, hvor hun mottok lovord og hyllest av både dommerne og publikum.
– Da følte jeg at jeg fikk bekreftelse på at jeg var god til å synge. Så det var der det startet sånn skikkelig, forteller hun. Til tross for at hun i perioder var litt flau over Idol-deltakelsen, og hun på et punkt tok litt avstand fra musikken, har den alltid lurt bakerst i Jekis tanker.
– Jeg har tenkt det er en hard bransje og at jeg burde utdanne meg, slik alle andre gjør. Men det klødde i meg etter å ta tak i musikken igjen, sier Jeki. Hun begynte å delta alene på tilfeldige musikkarrangementer hun fant på Facebook.
– Det var jævlig skummelt, men jeg visste at jeg bare måtte gjøre det, sier hun og smiler.
Hun debuterte under Eggstockfestivalen i Bergen i 2023 sammen med bandet sitt. Jeki endte opp med å vinne andreplassen av 20 deltakere, og begynte i fjor å gi ut egen musikk.
– Jeg hadde jo da fått etablert et navn i byen og i musikkmiljøet i Bergen, og ble bedt om å spille flere konserter.

Sjokket

2024 skulle bli året hun satset ordentlig på musikkarrieren. Men så kom sjokkbeskjeden en morgen. Jeki våknet til fem tapte anrop. Først trodde hun det var telefonsalg, men bestemte seg for å søke opp nummeret. Det var fra Haukeland sykehus. Jeki hadde vært innom Dr. Dropin for å sjekke en kul i brystet som kjæresten hadde oppdaget. Hun ble videresendt til Haukeland for videre undersøkelser, og i juni i fjor fikk hun påvist brystkreft.

– Det var helt absurd, jeg tror jeg var i en form for sjokktilstand i ganske lang tid etter det. Folk rundt meg reagerte kraftigere enn hva jeg gjorde selv når de fikk vite om kreften, og det tror jeg var fordi jeg ikke klarte helt å ta det innover meg, forteller Jeki. Det gikk først inn på henne når hun mistet håret – det hadde en større symbolsk verdi enn hva hun hadde sett for seg.

Identitetskrise

– Jeg innså ikke hvor stor del av identiteten min som var knyttet til utseendet mitt. Jeg mistet også øyebryn og vipper og slet mye med øyebetennelser, så jeg kunne ikke sminke meg. Det var veldig vanskelig å forholde seg til, forklarer hun. Det førte til at Jeki holdt seg mer hjemme, og nærmest isolerte seg i perioder. Det var tider hvor hun heller burde dratt ut og vært med venner, men ikke orket fordi det ble så omfattende å ordne seg, forteller hun. Hun følte seg hudløs og sårbar, og det var av og til lettere å bare ikke forholde seg til omverdenen. Men Jekis omverden er ikke bare Bergen. Det sitter også mange mennesker nesten tusen mil unna som er glad i henne.

Familien på Filippinene.

Da Jeki fikk kreft, gruet hun seg veldig til å fortelle dem om diagnosen. – Pappa, for eksempel, er jo langt borte, og får ikke gjort noe for å hjelpe meg derfra. Samtidig har jeg spart dem for mye informasjon fordi jeg ikke vil at de skal bekymre seg for mye. Jeg tror det hadde påført dem mer stress.

De kulturelle forskjellene Jeki forteller om fra barndommen ble også merkbare i møte med sykdommen. Den omsorgen hun trengte – og burde fått – var ikke så tilstedeværende som hun hadde ønsket, forteller hun.
– Når det er sagt så må jeg også understreke at de har støttet og hjulpet meg
mye, det er ikke bare negativt. Men jeg hadde noen mørke perioder der jeg ikke klarte å gå til dem, innrømmer Jeki.

Jeki forteller også at man gjerne har en annen helseadferd på Filippinene, og at man har ikke tilgang på samme informasjon der når det kommer til å identifisere symptomer på kreftsykdom. Jeki har dermed heller ikke visst om det er kreft i familien. En gentest hun tok i forbindelse med kreftbehandlingen viste at det ikke var genetisk.
– Det har vært godt å vite nå i etterkant, forteller hun.

Føniks

Jeki er også med i Fortellerkorpset.

– Jeg er med i Fortellerkorpset for å spre informasjon og kunnskap ved å fortelle om mine erfaringer, tanker og følelser til andre som går gjennom, eller kjenner noen andre som går gjennom lignende situasjoner. Jeki forteller videre at hun også synes det er en fin måte å bearbeide det hun har vært gjennom.

– Spesielt ettersom jeg kun har vært i overlevelsesmodus mens jeg sto i det.

Jeki deltok på helgesamling i regi av Ung Kreft.

– Helgesamlingen for meg var en fin helg hvor jeg fikk møte andre i lignende situasjon som meg, men også veldig lærerikt å høre om andre ulike typer kreft, og deres opplevelser og følelser rundt egen historie. Jeg synes det var inspirerende og jeg vil bruke det som en motivasjon til å også bruke min stemme. Det er noe med å være rundt mennesker som kan forstå hva man selv har gått gjennom, ettersom det ikke alltid er slik i hverdagen.

Jeki er i gang med etterbehandling, og har fått fryst ned egg om hun en dag i fremtiden bestemmer seg for at hun vil ha barn. Etterbehandlingen vil ta tid, og Jeki har en lang vei å gå. Men 26-åringen er klar for å reise seg igjen.

– Jeg holdt fremdeles på med musikk under kreftbehandlingen, for det var det eneste kreften ikke kunne ta fra meg. Jeg hadde også to konserter planlagt før jeg visste at jeg var syk. De gjennomførte jeg. Den siste tiden har Jeki vært mye i studio, og planlegger å gi ut EP.

– Det blir ekstremt stas. Jeg føler meg veldig klar, sier artisten kontant med et lurt smil om munnen.