Julekul

Så mens andre åpnet luker i adventskalenderen, åpnet familien brev og smser med nye timer med mammografi og røntgen. Vi leste papirer med prøvesvar og forsøkte å forstå all informasjonen vi fikk fra Brystkreftsenteret i Drammen. Vi smilte krampeaktig på familiefotografiene mamma ville ta mens hun forberedte seg på det verste. Jeg var sint for dette også, for at hun lot tanken om at vi trengte nye familiebilder få plass. Det var lettere å være sint, være sint på hele Norge som fikk vente på Nissen, mens vi ventet på onkologens beskjed 22. desember.

Pappa satt i karantene nesten hele desember, men det hadde nok vært jeg som fulgte mamma til legetimene uansett. Frykten og raseriet lammer kroppen min på en måte som gjør den trygg å støtte seg mot. Ikke at det egentlig hadde noe å si i 2020, vi fikk jo uansett ikke være med inn. Ikke før 22. desember. Allerede da visste vi hva som ventet oss.

Vi fikk masse papirer å lese mens vi ble plassert på et møterom og kunne ringe pappa. Jeg husker ikke hva vi sa, men jeg husker at jeg skammet meg. For mens han var på høyttaler klarte jeg bare å tenke én tanke: Mamma får ikke dø. Ikke at hun ikke kunne eller ikke måtte, men hun fikk ikke lov. Jeg ville ikke ha mer ansvar for småsøsknene mine, jeg ville ikke flytte hjem fra Oslo, jeg ville ikke bli voksen uten å alltid ha noen å ringe til. Jeg tenkte at dette fortjente da virkelig ikke jeg. Jeg ville ikke at noe skulle forandres, ingen sofaer skulle flyttes på, ingen nye fotografier skulle opp på veggene. Så egoistisk. Så barnslig. Så menneskelig.

I en måned hadde jeg gått rundt og sett på de andre: Hva trengte de? Hva kunne jeg gjøre for å gjøre det lettere? Hva kunne jeg gjøre for å være litt mindre pårørende, litt mindre berørt, litt mindre til bry, litt mindre datter, litt mindre redd? Sånn fortsatte jeg inn i sykdomsforløpet hennes også.

Legene ville at mamma skulle ha «full pakke». Det betydde operasjon, cellegift, stråling og hormonblokkerende tabletter. Ukene etter operasjonen var det verste, for det var ukene vi ventet på svar om det var spredning eller ikke. Så fort legene fortalte oss at det ikke var noe i lymfene var jeg ved mållinja. Selvfølgelig skulle mamma bli frisk, selvfølgelig skulle vi tilbake til sånn alt var før.

Jeg barberte av henne håret før påske og var mye hjemme. Vi gjorde karantene-ting, mens jeg ble bedre og bedre på å være streng med meg selv. Jeg som alltid tenker «worst case scenario» for å være forberedt, klarte i løpet av 2020 å bygge en feit mur rundt mine egne følelser, som om tankene mine kunne påvirke utfallet.

I dag kan jeg ta meg selv i å lure på når reaksjonen skal komme. For overgangen fra frisk til syk til friskmeldt for mamma har skjedd uten at jeg har klart å finne ut av hvordan jeg kan finne tilbake til hvem jeg var før jeg måtte skrive «pårørende» opp på lista over merkelapper som tilhører meg.

Jula 2022 skal være en vanlig jul. Ingen covid-tester eller grenser for middagsgjester.

På de to årene siden mamma ringte hjem i lunsjen har jeg hatt mye dårlig samvittighet, ovenfor de som ikke har vært like heldige som oss. For at jeg fortsatt har en mamma, men likevel synes det har vært tungt. Hun var jo «bare» syk, hun ble jo tross alt frisk. Jeg tror «pårørende» for meg alltid har vært assosiert med døden. At jeg er mindre pårørende fordi mamma ikke gjorde det. At det året hun fikk behandling bare kan lukes ut av blomsterbedet uten at det etterlater seg røtter eller rester.

Pårørende rangeres jo ikke, det er ingen sjekkliste over hva som er rett eller galt å føle på. Likevel skulle jeg gjerne vært mer forståelsesfull ovenfor meg selv, mykere og varmere. Litt mer venninne, litt mer datter, litt mer pårørende.