Julekul
Silje Regine Bråthen opplevde at moren fikk brystkreft rett før jul. Hun er forfatter og har skrevet denne teksten om frykten for å miste moren, og hvordan hun forholder seg til en ny merkelapp som pårørende.
Alle visste at jula 2020 kom til å bli annerledes – covid-tester, brutte juletradisjoner og kun den nærmeste familien rundt juletreet.
Mamma oppdaget en kul i brystet på bursdagen sin 23. november. Hun ringte pappa under lunsjen på jobb, han som alltid har så høyt volum på telefonen sin at den like gjerne kunne stått på høyttaler. De trodde det var deres hemmelighet, en hemmelig julekul. Jeg stirret han utfordrende i øya: Lyv til meg da, bare prøv å lyv til meg. Han holdt blikket mitt på tvers av kjøkkenøya. Det var ikke noe, sa han.
I dagene som ledet opp til den første luka i adventskalenderen vokste frustrasjonen og sinnet i meg. For hvem trodde foreldrene mine at de var som fikk lov til å skjerme meg på denne måten? Jeg følte på et brusende behov for å reise meg ved middagsbordet og skrike til dem. Banne og sverte og kreve svar. De gikk rundt og hvisket med kulrunde øyne, om en hemmelighet jeg allerede kjente til.
Sinnet og frustrasjonen, alt som egentlig var frykt, forduftet da mamma lente seg mot meg over den samme kjøkkenøya som pappa hadde stått ved og løyet ei uke tidligere. Jeg har en kul, sa hun. Det kommer til å gå fint, svarte jeg raskt, stødig. Og: Jeg visste det allerede. I ei hel uke hadde jeg forberedt meg på dette øyeblikket, forberedt meg på å gråte. At mamma og jeg skulle klemme hverandre, at jeg skulle tørke snørr på genserermet. Jeg lever med følelsene utenfor kroppen, og de som kjenner meg vet at jeg ofte gråter - gråter når jeg blir rørt, lei meg, glad, og alt i mellom. Men ikke i desember 2020. For selv om hverdagen ikke opphører når det røyner på, gjør på en måte jeg det.
Jeg blir en ressurs, et enkelt brannslukningsapparat i et overtent hus. Jeg innbiller meg at jeg har superkrefter og kan ordne opp i alt. At jeg kan være en løsning i situasjoner som ikke har noen fasit.