Med to års mellomrom fikk kjæresteparet Therese og Ken Rudi hver sin kreftdiagnose å forholde seg til. – Å se døden i hvitøyet gjør at man blir mer takknemlig for livet, sier Therese.
«Traumene jeg har vært utsatt for de siste tre årene, har satt sine spor i kroppen.»
Svolvær, sommeren 2017: Ken Rudi jobber som hotellsjef for et smarthotell, og Therese, som er utdannet helsefagarbeider, holder på å ta videreutdannelse innen demensomsorg, og barna deres er to og fire år. Livet er travelt, men godt da Ken Rudi oppdager at det er noe som ikke stemmer. Han har problemer med å svelge, og må drikke mye vann til måltidene for å få ned maten.
Utover høsten blir Ken Rudi dårligere. Han blir liggende på sofaen mesteparten av tiden, og reagerer på alt han får i seg. Da han omsider oppsøker fastlegen, mistenker han at det kan være snakk om kreft og sender en hastehenvisning til sykehuset.
På sykehuset blir det tatt en røntgenundersøkelse. Legen sier at de har sett noe, men ikke hva. Det er like før helgen og paret blir sendt hjem med beskjed om å komme tilbake over helgen for en gastroskopiundersøkelse.
Da paret kommer tilbake over helgen, insisterer Therese på å få være med under undersøkelsen. Underveis skjønner Therese på overlegen som undersøker kjæresten at dette er alvorlig. Da Ken Rudi våkner av narkosen, får paret vite at han har spiserørskreft. Therese har allerede lest om sykdommen, og visste at det var en kreftform som 2 av 10 overlever, og som oftest rammet folk over 70 år eller som var alkoholikere. Ken Rudi var 33 år på det tidspunktet. Nå kommer jeg til å bli alenemor for to barn, var den første tanken som slo Therese da beskjeden var sunket inn.
Fordi lokalsykehuset ikke hadde nok kompetanse på Ken Rudis sykdom, ble han sendt videre til spesialister på sykehuset i Tromsø for behandling.
– Heldigvis viste det seg at kreften ikke hadde spredd seg, sier Therese Tønder Pettersen (29). Hun kommer fra Kleppstad i Nordland, men er bosatt i Svolvær.
Siden det var like oppunder jul, fikk Ken Rudi permisjon for å dra hjem.
– Det ble en spesiell jul og jeg tenkte på om det ble den siste julen vi fikk sammen.
Fra januar skulle Ken Rudi være en måned på sykehus for å få 5 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger. Planen var at han skulle dra alene, og at Therese skulle være hjemme med barna, men etter at Ken Rudi dro, knakk Therese sammen. Hun taklet ikke å være så langt borte fra kjæresten uten å vite hva som skjedde.
– Vi fikk ordnet det sånn at min mor tok seg av barna så jeg kunne være sammen med Ken Rudi, sier Therese og forteller at hun slet med å forstå at kjæresten var syk.
Ken Rudi responderte bra på behandlingen, og svulsten trakk seg tilbake. De seks påfølgende ukene før svulsten skulle opereres bort, nøt paret til det fulle.
– Vi gjorde mer av det vi hadde lyst til. Spiste på restauranter, tok en skitur midt på dagen eller hadde ungene hjemme fra skolen hvis vi hadde lyst til det.
Tromsø sykehus, 5. mars 2018: Ken Rudi var blant de første på sykehuset som skulle opereres. I forkant hadde Therese, som bodde på et hotell i nærheten med svigermoren, fått beskjed om at operasjonen kom til å ta 6 timer, men timene gikk uten at de hørte noe. Først etter ni timer fikk Therese telefonen hun ventet på.
– Alt hadde gått som planlagt!
Samme dag som Ken Rudi skulle opereres, hadde Therese, som var sykemeldt fra jobben i hjemmetjenesten, tatt kontakt med skolen og fortalt at hun trengte permisjon. Det ble for mye for Therese å sjonglere rollene som pårørende, mor, datter, venninne, arbeidstaker og student.
For å komme i form, ble Ken Rudi værende på sykehuset i en måned. Da han skulle hjem, fikk Therese opplæring i å gi intravenøs næring. Det var ikke snakk om at kollegene til Therese fra hjemmetjenesten skulle ta det ansvaret. Det skulle Therese fikse selv.
– Å ta ansvar har vært min måte å ha kontroll på situasjonen på, men det har hatt en pris.
Det tar ikke lang tid etter at Ken Rudi kommer hjem, før han kommer i form igjen og kan vende tilbake på jobb. Therese forsøker det samme, men det fungerer dårlig så hun blir sykemeldt på nytt.
– Jeg hadde møtt veggen og begynte å gå til en psykolog for å bearbeide det jeg hadde vært igjennom.
20. desember 2018: Da Therese kommer hjem etter en gåtur, har kjæresten skrudd av alt lyset og erstattet det med levende lys og roser. Etter at de har spist hjemmelagd pizza, reiser Ken Rudi seg opp og forteller Therese at han har fått et annet perspektiv på livet og hva som er viktig etter det han har vært igjennom. Så går han ned på kne og spør om Therese vil gifte seg med han.
- Å bli fridd til etter å ha vært igjennom det vi har, er en drøm. Det var ikke klart at vårt parforhold skulle klare å takle dette, men vi har gjort det beste ut av situasjonen vi har fått utdelt. Man må se det positive i det negative. For det er alltid noe positivt. Ken Rudi får fram det beste i meg, og jeg i ham. Vi har blitt som hånd i hanske. Nå gleder vi oss veldig til å kunne feire framtiden og kjærligheten sammen.
2019 blir et bra år. Ting går bedre. Therese er tilbake på jobb, men bytter jobb fordi det blir for mye for henne å jobbe med personer som er terminale. I stedet får hun drømmejobben på en dagaktivitetsavdeling for personer med demens.
– Jeg tok fatt på studiene igjen og begynte å planlegge bryllupet.
Mars 2020: Plutselig en morgen våkner Therese med høy feber og sterke kramper i magen. Da hun kommer til legen, får hun utskrevet smertestillende og beskjed om å ta det med ro. De neste dagene blir ikke Therese bedre, og er inn og ut av sykehuset. Ingen finner ut hva som er galt, men etter 10 dager møter Therese en lege som foreslår å ta CT av magen.
Legen finner ut av blindtarmen er altfor stor og er redd den vil sprekke hvis ikke Therese opereres umiddelbart. Legen antyder at det kan være snakk om en innkapslet blindtarmbetennelse. Etter operasjonen blir funnet sendt videre til patologisk avdeling for vurdering.
Ukene går, og siden Therese ikke hører noe mer, regner hun med at alt er bra. En dag hun tilfeldigvis er innom Helsenorge sin nettside oppdager hun et notat fra sykehuset i pasientjournalen. Står det at hun har kreft i blindtarmen uten at hun har hørt noe? Det viste seg at legen hadde glemt å godkjenne at beskjeden skulle videreformidles til pasienten.
– Det skjedde en feil, men jeg som jobber i helsevesenet selv, vet at det er menneskelig å feile, sier Therese.
I juli i fjor ble Therese operert, og de fjernet en del av tykktarmen og tynntarmen.
– Krefttypen jeg fikk var sjelden, men kirurgen som opererte meg, mente at når jeg hadde fjernet kreften, så var jeg kurert.
I tiden som følger, har Therese all grunn til å være glad. Det har gått bra med både henne og forloveden, men Therese jubler ikke og får i stedet flere kroppslige symptomer som vitner om at psyken er ute av spill.
– Jeg har ikke klart å begynne på jobb igjen. Jeg har forsøkt, men det går ikke.
I fjor høst var hun i så dårlig form at hun ble innlagt på sykehuset. Legene som undersøker henne, tror at de sterke smertene hun føler i brystet, skyldes angst og henviser henne til en psykolog.
– Traumene jeg har vært utsatt for de siste tre årene, har satt sine spor i kroppen, sier Therese og forteller at hun tidligere i år fikk akutte magesmerter igjen, og at det ble oppdaget sår i tolvfingertarmen og betennelse i magesekken.
– Dette er symptomer på at kroppen er utbrent.
Nå går Therese regelmessig til en psykolog for å bearbeide alt hun har vært igjennom og en psykomotorisk fysioterapeut for å lære seg å puste riktig.
– Jeg må ta dag for dag, sier hun.
Målet hennes fremover er å kunne fungere i en vanlig hverdag med jobb og familie.
– Kanskje jeg ikke kan jobbe 100 prosent, men det er bedre å klare å jobbe noe enn ingenting.
Når Therese ser tilbake på livet sitt, ser hun at hun alltid har vært et omsorgsmenneske.
– Det er jeg fortsatt, men jeg er kanskje et mer reflektert omsorgsmenneske etter det jeg har vært igjennom. Jeg ser mine medmennesker i et annet lys.
Therese har innsett at hun må senke kravene – både til seg selv og andre.
– Livet består ikke av å rydde etter ungene eller å ha et plettfritt hjem, sier Therese som har innsett at det er de små tingene som betyr noe.
– Å se døden i hvitøyet gjør at man blir mer takknemlig for livet. Ofte må man dessverre ha vært igjennom noe heftig for å forstå det, sier Therese og forteller at hun og forloveden lever en normal hverdag.
- Vi lever slik vi best kan med kreftdiagnosene og senvirkninger, men vi ser ikke på oss selv som annerledes.