
Familien som støtte i livets største krise
I fjor døde Maren Walvik Johnsen av livmorhalskreft, etter at celleprøven hennes ble feiltolket. Lea Walvik Johnsen mistet søsteren sin, og gikk fra et stabilt liv til plutselig å stå i noe som både var ukjent og skummelt. Her forteller hun om hvordan familien mobiliserte og la en plan for hvordan de skulle håndtere det uhåndterbare, og hvorfor det var viktig for henne å fortsette å leve livet som før.
I desember 2021 fikk storesøsteren min, Maren, beskjed om at hun har fått livmorhalskreft. 16. juni 2023 døde hun. Dette er den største krisen som noen gang har rammet meg.
Det ble en brå overgang fra et normalt og stabilt liv, til å plutselig stå i et ukjent og skummelt landskap. Jeg husker kvelden hun ringte oss og fortalte at hun har fått kreft. Det var ingenting annet enn knusende. Gråten braste løs og følelsen av hjelpeløshet la seg over meg som et tungt teppe. Hvordan kan dette skje?
Maren kom hjem til jul og hele familien samlet seg til et familiemøte. Dette familiemøtet skulle vise seg å være helt essensielt i min egen overlevelse av denne livskrisen. På familiemøtet hang pappa opp et stort papir på stueveggen og begynte å tegne opp et kart. Maren stod i midten av kartet, og ble utpekt som daglig leder av selskapet MAREN. Kjæresten hennes ble oppført som nestleder. Resten av kjernefamilien stod oppført som styremedlemmer. Dette inkluderte selvfølgelig katten vår Florencia, og skilpadden vår, Melvin. Kartet var et billedlig symbol på Marens viktigste støttespillere i tiden fremover.

Videre skrev pappa opp fire punkter på veggen. Dette skulle være vår skuddsikre plan. Punkt nummer én: Tenk positivt. Det er kun positive tanker som kan ta deg og oss over målstreken. Punkt nummer to: Jobb nr. 1. Det er kun dette det handler om. Når Maren ringer så skal man svare på telefonen uansett hva. Punkt nummer tre: Eget liv først. Ha fokus på eget liv og egen helse. Punkt nummer fire: Alt skal prøves. Alternative behandlinger, kliniske studier, behandling i utlandet og målrettet behandling er alternativer man må vurdere dersom ordinær behandling ikke fungerer.
Det at familien satte seg ned, pratet sammen og la denne planen var veldig hjelpsomt for meg i tiden videre. Følelsesmessig hadde jeg mange opp- og nedturer, men på de dagene som var ekstra tunge, så kunne jeg se tilbake på kartet. Punkt nummer én: Tenk positivt. Det er ikke noe alternativ å gå inn i en negativ tankespiral. I de periodene jeg merket at jeg gikk inn i den såkalte “tørketrommelen”, hadde jeg et viktig ansvar overfor meg selv og resten av familien om å si fra om hvordan jeg hadde det. De eneste som kunne hjelpe meg ut av tørketrommelen var familien min, og det visste jeg fordi vi hadde hatt det familiemøtet i starten av forløpet. Marens sterkeste ønske var at vi fortsatte å leve livene våre, og det ønsket ville jeg oppfylle. Dermed var det heller ikke noe alternativ å låse seg inne og trekke ned rullegardinen. Jeg fortsatte på studiet, jeg fortsatte å jobbe og jeg fortsatte å gjøre alle tingene som jeg gir meg livsglede. Det var viktig for Maren, og dermed var det viktig for meg.

I løpet av sommeren 2023 ble Maren dårligere. Hun ble innlagt på Radiumhospitalet, og når vi innså at hun gikk mot en preterminal fase ble hun overflyttet til Lovisenberg Lindring og Livshjelp. Tiden vi fikk sammen som familie på Lovisenberg var avgjørende for hvordan jeg har levd videre etter Marens død. For det første ble vi møtt av et knippe utrolig kompetente og empatisk helsepersonell. De ønsket oss velkommen og tilrettela slik at alle kunne være sammen med Maren på avdelingen. Vi fikk både sove og spise der, og tilbringe de siste dagene og timene sammen med henne. Det var plass til alle.
Uken på Lovisenberg knyttet oss tettere sammen som familie. Den uken, som fort kunne vært kilden til mange vonde minner, ser jeg tilbake på som en dyrebar skatt. Jeg sitter igjen med gode minner. Det høres kanskje rart ut. At jeg har gode minner fra den tiden søsteren min døde. Men grunnen til det, er at vi var sammen. Vi fikk mye uforstyrret tid sammen. Vi pratet sammen og var stille sammen. Vi beholdt humoren vår, og det tror jeg hjalp oss mye. Det er så viktig å le, selv om man befinner seg midt i livets verste krise.
Det var viktig for Maren at vi fortsatte å leve livene våre. Vi måtte ikke sette ting på pause og grave oss ned når hun døde. Vi lovte henne dette. Det løftet har fått meg gjennom dette første året uten henne. Jeg fullførte bachelorgraden, begynte rett i jobb, tok videreutdanning, kjøpte hus, ble gravid. Jeg lovte henne dette. Jeg lovte å fortsette å leve livet mitt, både for min egen og hennes del. Hun lever gjennom oss nå. Jeg kjenner nærværet hennes hver dag. Jeg husker hva som var viktig for henne, og det har gjort det lettere for meg å være pårørende og etterlatt.
