Leger bør ta unge mer på alvor

Siljes hodesmerter ble bare verre og verre, men fastlegen mente det var psykisk. En synstest hos optikeren avslørte at han tok alvorlig feil.

Da Silje Kristin Korsdalen Langvandsbråten (24) gikk på videregående, begynte hun å kjenne seg ekstra sliten på ettermiddagene. Først tenkte hun at det ikke var så alarmerende i seg selv. Det er jo en kjent sak at tenårene kan være en utfordrende tid, hvor vi utsettes for mye stress og press både på skolen og i fritiden. Det er med andre ord ikke så rart om vi føler oss litt ekstra slitne og trøtte i denne alderen.

– Den gangen tenkte jeg at det å sove mye ikke er så veldig unormalt for en ungdom, men i senere tid har jeg jo skjønt at det var veldig mye. Etter skoletid kunne jeg sove i fire-fem timer uten at det gikk ut over nattesøvnen min, og uten at det gjorde meg mer uthvilt, sier hun.

Trodde plagene skyldtes barndomstraumer

I tillegg til at hun følte seg så sliten, hadde hun også ofte hodepine. Plagene gjorde det vanskelig å følge med i skoletimene.

Hun klarte allikevel å fullføre to år på helse- og oppvekstfag, men da hun begynte som lærling ble symptomene enda verre.

– Da begynte jeg å se «fluer» og få ormelignende greier på øyet. Først tenkte jeg at jeg kanskje var blitt snøblind, fordi jeg var så mye ute i lyst vær på vinteren. Jeg tok det opp med fastlegen, som sa at det ikke var noe man kunne gjøre noe med. Han oppfordret meg til å gå til en optiker, men jeg tok det ikke helt seriøst fordi jeg mente selv at jeg hadde godt syn, sier Silje.

Etter hvert begynte hun også å få øresus og da oppsøkte hun fastlegen sin på nytt. Denne gangen fikk hun beskjed om at det trolig dreide seg om tinnitus – en ufarlig, men plagsom tilstand, hvor man hører lyder i øret som egentlig ikke er der.

– Han mente at alle symptomene mine kunne skyldes at jeg hadde spenningshodepine og migrene. Han kjente til at jeg har traumer fra barndommen, og trodde derfor at mye av problemene jeg opplevde hadde en sammenheng med det.

Ble sendt rett til sykehuset

Etter hvert flyttet Silje fra Trondheim til kjæresten sin i Melhus, og hun fikk i den forbindelse en ny fastlege. Nok en gang oppsøkte hun legehjelp for plagene og hun ble igjen oppfordret til å kontakte en optiker. Silje sier hun aldri kunne ha forestilt seg hvordan den timen hos optikeren ville ende.

– Det tok ikke lang tid før optikeren fortalte at jeg hadde noen svarte flekker på øyet. Han forklarte at det de gjorde når de så slikt på prøver, var å sende folk direkte til øyepoliklinikk på sykehuset. Jeg skjønte ikke helt hva han mente; måtte jeg dra dit samme dag, eller kunne jeg ta en tur til uka?

– Svaret jeg fikk var «du skal ikke dra herfra, du skal direkte til sykehuset». Jeg spurte rett ut om hva det kunne være. Han svarte at det kunne være migrene, men i verste fall hjernesvulst. Jeg begynte å skjelve over hele kroppen, dette kunne jo liksom ikke skje meg!

Fant svulst på hjernen

Silje forteller at de neste dagene nesten føltes uvirkelige. Hun ble lagt inn på sykehuset hvor hun endelig, flere år etter at hun kontaktet lege første gang, fikk en grundig undersøkelse.

Etter et par dager kom en kirurg inn til henne med dårlige nyheter. En MR-scanning av hjernen hadde avslørt en hjernesvulst, som kunne se ut som en kreftsvulst. Den var såpass stor at de måtte operere henne allerede tidlig neste morgen.

– Det høres kanskje horribelt ut, men der og da gjorde jeg meg klar for å dø. Samtidig var det som om jeg ikke helt klarte å ta det inn over meg, som om at jeg tok så lett på det. Det var en veldig uvirkelig og rar følelse.

Lever med uhelbredelig kreft

Etter operasjonen våknet Silje i godt humør. Håpet var at kirurgene hadde klart å fjerne alt, slik at hun kunne gå videre med livet sitt.

Men det skulle vise seg at hun hadde en astrocytom svulst grad 2. Ifølge Store medisinske leksikon er dette kreftsvulster som kan vokse relativt langsomt over flere år. Svulstene vokser på en måte som gjør at kirurgene ikke klarer å fjerne alt, men behandling kan bremse utviklingen av symptomer og gi forlenget overlevelse.

I Siljes tilfelle hadde svulsten vært der så lenge, og vokst på en slik måte, at den lå vanskelig til. Hun måtte derfor gjennom en svært krevende periode med en ny operasjon, 30 dagers stråleterapi og cellegift.

I dag lever hun med uhelbredelig kreft.

– Jeg har et håp om at jeg kan leve med det i flere år, men det er jo noe jeg vil dø av. Foreløpig kan legene ikke gjøre noe mer før de ser at svulsten utvikler seg. De vet at noe vil skje, men ikke hva. Til nå har de sett endringer som kan påvirke bevegelse og språk, så det er en sjanse for at jeg kan bli lam og miste språk, sier hun.

Glemmer at hun tåler mindre

Etter kreftbehandlingen har Silje allikevel fått det langt bedre. Hun har ikke like store smerter i hodet som hun hadde tidligere, og hun har mer energi til å komme seg gjennom hverdagen. Hun er også i gang med rehabilitering, hvor hun blant annet lærer å leve med kreft.

– Det er vanskelig å leve med usikkerheten, da det er skummelt å aldri vite hva som kan skje. Har jeg vondt i hodet en dag, er det lett å tro at det er svulsten som vokser. Før alt dette hadde samboeren min og jeg kjøpt et hus som vi hadde begynt å pusse opp, drømmen er å leve et helt vanlig A4-liv.

– Det er kjedelig å være nyutdannet og sitte hjemme fordi man er syk. Samtidig er jeg der at jeg sliter med å se på meg selv som syk og jeg glemmer fort at jeg tåler mindre. Før kunne jeg lett være på jobb i åtte timer, nå blir jeg helt utslitt etter bare å være på besøk. Men jeg klarer å bevege meg, jeg prater godt og har håret mitt enda, så jeg er ganske fornøyd slik sett.

Ungdom må tas på alvor

Silje synes det er tungt å tenke på at prognosen hennes, det vil si fremtidsutsiktene, trolig hadde vært bedre dersom kreften hadde blitt oppdaget tidligere.

– Mange mener at fastlegen min burde ha henvist meg til sykehuset for å få en MR av hodet, spesielt med tanke på de blodprøvene som ble tatt. Han burde også reagert på at jeg hadde hodepine i flere uker om gangen, noe som ikke er vanlig for en person med migrene.

– En del leger tenker nok at ungdommer bare klager over smerter, fordi de ikke gidder å gå på skolen. Jeg synes leger burde bli flinkere til å henvise ungdom til videre undersøkelser, slik at man kan utelukke alvorlige sykdommer tidlig. Det er bedre å sende én henvisning for mye, enn én for lite, sier hun.