Livet etter mamma

Da Hannahs mor gikk bort etter fire års kreftsykdom, ble hun dypt deprimert og syntes det var vanskelig å fungere i hverdagen. Med god hjelp kom hun seg tilbake og lever i dag et godt liv. Hvordan er det å skulle leve videre når du har mistet den viktigste personen i livet ditt?

Hannah Jensen Nesse er 26 år gammel og bor i et koselig rekkehus i Lier sammen med de to kattene sine, Susie og Fluffy. Til daglig jobber hun som rådgiver innen finans, i tillegg til å jobbe som miljøassistent i en bolig for psykisk helse. Hun er også opptatt av frivillig arbeid og er frivillig hos Blå Kors, ved siden av å studere helsefag. Hun er med andre ord ei skikkelig opptatt dame.

– Jeg har lite fritid, men alt handler om prioriteringer. Jeg bruker fritiden min sammen med venner, på treningssenteret eller ute i naturen. Jeg er veldig glad i å gå tur i skogen og på fjellet. Det har en slags terapeutisk effekt, forteller hun.

Denne forkjærligheten for turlivet kom fra hennes mor, Helén.

– Mamma var ei sprek dame som likte å gå tur i skog og mark. Hun mente at det ikke fantes dårlig vær, bare dårlige klær, forteller Hannah.

De likte også godt å reise og var på mange ferieturer sammen med Hannahs søster.

Hannah (t.v) og søsteren på tur.
Da sola skinte som sterkest, forlot hun oss

Hannahs mor ble syk i 2012, da Hannah nettopp hadde begynt sitt andre år på videregående. Ved siden av skolen jobbet hun på kafé, var på fest i helgene og alltid på farta – en helt normal tenåring. Ettersom moren begynte med behandling, merket Hannah at det ble vanskeligere å henge med. Hun var ukonsentrert på skolen, jobben ble tung, og hun syntes det var vanskelig å være til stede for vennene sine. Hun gikk inn i en boble og klarte tross alt å fullføre videregående og fagbrev med glans.

– Den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg fikk det til, men jeg er glad jeg gjorde det, sier Hannah.

Den nye hverdagen var på Radiumhospitalet og Drammen sykehus. Jobb, kontroller, cellegiftkurer og innleggelser ble den nye normalen. Hannah beskriver sykdomsperioden som en berg- og dalbane.

– Vi fikk gode nyheter den ene uken, etterfulgt av dårlige nyheter neste uke. Mamma var likevel en fighter, og viste aldri smerter, at hun var sliten eller ville gi opp – snarere motsatt. Hun var sta, og ville leve.

Ettersom sykdommen ble verre, begynte sykehuset å prøve ut nye behandlingsmetoder. For hver nye kur kom det flere bivirkninger. Hannah forteller at ingen snakket med dem om hukommelsestap, nedsatt immunforsvar, nevropati (nerveskader), fatigue og benskjørhet. Hun opplevde at hun som pårørende ikke fikk den informasjonen hun trengte.

– Du er et barn og mammaen din visner litt etter litt, og ingen informerer deg om noe. Hva gjør du da? Skal du bare stå og se på?

Gode minner fra da moren fremdeles var i grei form.


Ettersom tiden gikk, kreften ble mer aggressiv og behandlingen tøffere, ble også antallet gode dager stadig færre. Tidligere kunne moren ha en god uke før ny behandling, hvor hun klarte å gå på tur, dra på shopping med Hannah og søsteren, lage middag og vaske og rydde i huset, noe som ga henne mestringsfølelse. Det var det slutt på nå. Hannah ante hvor dette gikk, og stilte direkte spørsmål til legene om hva som var i ferd med å skje.

– Jeg begynte å forberede meg på livet uten henne.

Mai 2016 hadde Hannahs mor sin siste innleggelse på Drammen sykehus. Da de ønsket å prøve en ny kur, sa Hannah stopp. Det var nok nå.

– Jeg ville bare dele den siste tiden med mamma slik hun var i periodene uten cellegiften. Da var hun seg selv. Og hun var enig, forteller Hannah.

Hannahs mor ble overført til lindrende enhet, hvor hun tilbragte den siste tiden. Hannah og søsteren byttet på å være hos henne. De fikk besøk fra familie som delte tid sammen, spiste god mat, mimret, klemte, gråt og lo. Hun minnes dette som en fin tid.

15. august 2016 hadde Hannah sovet hjemme. Hun våknet til strålende sol, kledde på seg, tok med seg hunden og gikk ut en tur. Da tikket det inn en melding fra søsteren. Hannah måtte komme til enheten. Fem minutter etter at hun hadde kommet inn på morens rom, tok Helén sitt siste pust med døtrene og Hannahs tante ved seg.

– Da sola skinte som sterkest, forlot hun oss.

Står stødigere enn noen gang

Hannah beskriver perioden etter morens bortgang som svært tøff.

– Den boblen jeg hadde levd i siden 2012, sprakk. Det var ingen forutsigbarhet eller stabilitet. Jeg var sliten. Jeg trodde jeg var forberedt på dagen mamma forlot oss, men det kan man aldri bli.

Hannah sier at hennes største utfordring var at hun ikke lenger visste hvem hun selv var. Hva ville hun gjøre med livet sitt? Hvilke drømmer hadde hun?

De solgte morens leilighet, og Hannah flyttet til Drammen for å få en ny start. Hun var nå 21 år gammel, og måtte finne sin egen vei i livet. Faren hadde dratt fra familien for mange år siden. Hun hadde ingenting som holdt henne i Kongsberg lenger. Det eneste hun tok med seg til Drammen, var katten Susie.

– Hun har vært min beste venn i 12 år og flyttet rundt med meg til jeg fant et permanent bosted. For min del hjalp det å ha noen å ta vare på, og som elsket meg. Jeg var aldri alene, sier hun.

For Hannah ble sorgen vanskelig å håndtere, og hun ønsket mer informasjon om sorg. Hun forteller om dager hvor hun gråt ukontrollert, dager hvor hun var sint uten å vite hvorfor, og dager hvor hun var veldig, veldig glad.

– Det var som en emosjonell berg- og dalbane. Jeg trodde det var noe galt med meg. Ingen fortalte at det var en helt normal del av sorgprosessen,

I dag har Hannah det bra. Sorgen og savnet etter moren vil alltid være der, men hun forteller at den blir lettere å leve med, og at sorgen tar stadig mindre plass. Noen dager er vondere enn andre, særlig høytider, morens bursdag og andre merkedager som morsdag. Og det vil de nok alltid være.

– Jeg har lært meg å akseptere mitt liv og gjøre det beste ut av det. Det jeg har vært gjennom har formet meg som person og gitt meg verdier og holdninger jeg ellers ikke ville hatt. I dag står jeg stødigere enn noen gang, og jeg kan ærlig si at jeg er stolt over alt jeg har fått til, og av den jeg har blitt, smiler Hannah.

Alt blir bra til slutt

Hun er særlig takknemlig for menneskene rundt henne som hjalp henne gjennom den tyngste tiden.

– Jeg er evig takknemlig for at jeg har en storesøster, og at jeg ikke sto alene i det hele. Men jeg kan til tider synes det er urettferdig at jeg ikke fikk være ungdom og nyte livet litt lenger. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg ble voksen så fort, jeg har fått til så mye i en alder av 26, sier Hannah.

Hun forteller videre at hun nå nyter livet på en helt annen måte. De små øyeblikkene er viktigere, og hun gjør det hun har lyst til.

– Det er ikke en selvfølge at jeg er her for å gjøre det om et år, så jeg griper muligheten når jeg kan.

Hun er også opptatt av å vise oppmerksomhet og vie tid til de rundt henne. De skal vite at hun ser dem og bryr seg om dem. Hun synes det er viktig å dele sin historie for å fortelle andre i samme situasjon at selv om det føles slik, er de ikke alene. Man blir isolert, mister nettverket sitt og en del av seg selv.

– Å være ung pårørende kan være fryktelig ensomt, og det er tema det blir snakket alt for lite om. Jeg vet at situasjonen man står i er tung, frustrerende, fortvilende og vanskelig, men alt blir bra til slutt, tro meg.

Hennes viktigste råd til andre i samme situasjon er å være åpen og snakke om det. Det er ikke meningen at man skal håndtere dette alene. Hun anbefaler å åpne seg til venner, familie, kjæreste og arbeidsgiver, slik at de er klar over din situasjon. Dette vil gjøre det lettere andre å forstå og tilrettelegge. Hun anbefaler også å kontakte en fagperson, for eksempel en psykolog eller terapeut.

– Det er viktig at du omgås mennesker som forstår din situasjon og respekterer deg. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i en situasjon de ikke har opplevd selv, men det er viktig at du har god støtte og noen å snakke med, sier Hannah.

Hun forteller at hun selv ventet lenge med å snakke noe om det, og at det har påvirket henne i ettertid.

– Ta deg tid til å bli kjent med egne følelser. Det er nå du skal forme deg selv, og leve ditt liv.