Løp for livet

Stafett for Livet en stafett utenom det vanlige. Her er det ingen vinnere eller tapere, ingen som konkurrerer mot hverandre, og ingen premier. Det er ingen press om å løpe flest mulig runder, eller å komme i mål først. Målet med stafetten er ikke å vinne, men å symbolisere det at kreften aldri tar fri. Når noen får kreft, må nemlig systemet rundt dem være på banen tjuefire timer i døgnet. Pårørende, helsepersonell, sykehus, hjelpere, alle skal være beredt når det trengs. Derfor skal lagene på stafetten ha en person på banen alle de tjuefire timene stafetten pågår. Det er det eneste som teller.

Lørdag, klokken 12.00: Startskuddet for stafetten har nettopp gått. Banen på Charlottenlund er et folkehav av farger og figurer. Lagene, publikum, alle sammen er på banen for å gå den første runden. Fighterrunden. Fighterne er de blant oss som har vært eller er rammet av kreft. For noen er fighterrunden den ene runden de går, fordi formen ikke tillater mer. Andre går i timesvis, dag og natt. Vi andre følger på bak, og plutselig er banen fylt fra ende til annen av fightere og alle oss som står dem bi.

De neste timene yrer Charlottenlund av barn og voksne, på løpebanen og på alle aktivitetene som skjer på kunstgresset innenfor. Noen løper, og mellom løperne rusler det folk med barnevogn, i rullestol og med hund. De prater med hverandre, ler, peker på hva som skjer. Der dukker det opp en Stormtrooper fra Star Wars. Brannvesenets maskot Bjørnis tar en runde, og barna roper entusiastisk hver gang de får et glimt av han der framme. I Ung Kreft sitt telt er det medlemmer, familie og venner inn og ut hele dagen.

Lørdag, klokken 22.00: Det har roet seg på arenaen, lysene er dempet og stafetten har en times pause. Lysseremonien som skjer nå gir rom for å minnes dem vi har mistet til kreft, og støtte dem av oss som står oppi det. Det er samtaler med kreftrammede og etterlatte. Det er musikk. Sang. Og i midten, helt der framme, et stort hjerte av lysende papirposer. På lysposene står det hilsener til dem vi savner, fra alle oss som er på stafetten. Barnetegninger, voksentegninger, dikt, til mamma, til bestefar, til min datter, til min kjære. Snart skal vi gå igjen, men nå skal vi hvile og minnes.

Søndag, klokken 05.15: Klokken er litt over fem. Etter heltemodig innsats fra to medlemmer som gikk i fire timer, og en som løp i to, tok jeg over stafettpinnen igjen. Jeg går her sammen med en brannmann som har stått opp tidlig. I stedet for sin planlagte treningsøkt rusler han rolig ved siden av meg og prater. Hver gang vi passerer rundetellerne teller han sin runde hos Ung Kreft i stedet for hos Brannvesenet. Tallet på rundetelleren betyr egentlig ingenting, men jeg blir så glad for at han vil gi oss rundene sine – det føles som han gir oss solidaritet i gave. Vi rusler rundt og rundt, med lysposene som står langs banen som veivisere i mørket.

Søndag, klokken 11.55: Det er fem minutter igjen av stafetten, og vi er en liten gjeng som kaster oss på en siste runde for Ung Kreft. I det stafetten blåses av trykker vår siste løper ned rundetelleren for siste gang, og oppdager at telleren står på fem hundre. Vi har gått to hundre kilometer dette døgnet. Vi, vi som bare hadde som mål å være på banen i 24 timer (og klarte det!) har gått utrolig langt sammen. Vi klapper oss selv på skulderen for det.

Vi er så stolte av alle som har gått med oss. Døgnet på stafettbanen gav oss kraftige vindkast, striregn og inntullede kropper, men også uvanlig varme, sol og glede. Noen av oss gikk alene, noen tok med hele familien. Noen løp halvmaraton, noen ruslet så sakte de kunne. Noen gikk mange timer i strekk, andre kom for å gå en runde eller to – og alt var akkurat like viktig. Vi er så takknemlige for alle som gikk for oss og sammen med oss, og som stilte opp for å vise at vi er på banen – men vi er sannelig ikke der alene.