Marte har alltid drømt om å studere medisin, men etter at kjæresten fikk kreft, så har hun prioritert å være der for ham.
«Når man står i en sånn sykdom, tar man ingenting for gitt lenger.»
– Når man står i en sånn sykdom tar man ingenting for gitt lenger. Hver eneste dag har betydning og de små tingene blir veldig store. Jeg hadde ikke sett for meg at en tur i nabolaget, et fullført måltid eller en hel natts søvn kunne være så fint og betydningsfullt, sier Marte Mjelde (22).
Høsten 2019 gikk faren til Albert brått bort, og paret gikk inn i en ekstremt tung tid. Starten av 2020 skulle de bruke på å noenlunde komme seg tilbake til en normal hverdag, men det gikk ikke helt etter planen.
– Hverdagen vår var i utgangspunktet ganske annerledes da jeg fikk diagnosen. Jeg hadde gått en lengre periode med en del diffuse symptomer, men de var enkle å bortforklare med sorgen etter at pappa døde. Symptomene ble først tatt på alvor da jeg en dag ble gul i huden og øynene, sier Albert Birkeland (23).
Som følge av tidligere sykdomshistorie med ulcerøs kolitt, ble han i utgangspunktet utredet for en kronisk betennelse i gallegangene, men det viste seg å være noe annet.
– Jeg har alltid visst at risikoen for å få kreft var til stede ettersom jeg har ulcerøs kolitt, men siden jeg hadde et så rolig sykdomsforløp, tenkte jeg at det skulle gå fint. Da jeg leste pasientjournalen min, hvor det sto at jeg var henvist til pakkeforløp for gallegangskreft, så var det et sjokk, forteller han.
Kjæresten Marte beskriver det også som et brutalt sjokk.
– De første dagene etter diagnosen føltes det nesten som om han var død allerede. Det å få vite at sannsynligheten for at han noen gang blir frisk er veldig mager – det er helt sjelevrengende. Det var Albert som fikk meg til å endre tankesett, da han sa «jeg lever enda, og jeg har ikke planer om å endre på det med det første».
Gallegangskreft er en veldig sjelden og alvorlig diagnose.
– Det at kreften er sjelden, og hvor den sitter i kroppen, gjør at behandlingstilbudet er minimalt og prognosen dårlig, forteller Marte.
Albert behandles i dag på kreftavdelingen på Haukeland.
– Håpet er at kreften en dag skal gå så mye tilbake at han skal få tilbud om behandling på Rikshospitalet, da de er de eneste som tilbyr kurativ kirurgi, sier hun.
Marte har stått støtt ved Alberts side i seks år, og har vært med på hele prosessen siden utredningen i mars i fjor.
– Det å være pårørende til noen som er alvorlig kreftsyk krever mye. Å være pårørende samtidig som man er kjæreste, er vanskelig fordi jeg tar på meg en større omsorgsrolle hvor jeg bestandig føler behovet for å passe på han, forklarer hun.
Marte forteller at det har vært tøft å erkjenne at hun ikke klarer å få til alt i den situasjonen de er i nå.
– Både når det gjelder skole og jobb, bekrefter hun.
Albert kan ikke få fullrost kjæresten nok for støtten hun gir ham.
– Marte stiller alltid opp. Jeg vil si langt over det som man kan forvente av en kjæreste.
Marte har alltid drømt om å studere medisin.
– Så lenge jeg kan huske har det vært planen.
Selv om Marte hadde en del erfaring fra helsevesenet før Albert ble syk, har sykdomsforløpet hans gitt henne et unikt innblikk i helsevesenet.
– Man lærer jo ekstremt mye, og siden jeg er spesielt interessert leser jeg alt av epikriser og journalnotater, og googler om det brukes faguttrykk jeg ikke forstår, sier hun.
– Det er nok ikke dumt å ha sett situasjoner fra pårørende- og pasient-siden. Det har gitt meg en ny respekt for helsepersonell, og det har så absolutt ikke skremt meg vekk fra medisinstudiet. Men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å ønske å jobbe med kreftsyke.
Til tross for den uheldige situasjonen er det mange ting de gleder seg til.
– Jeg ser frem til å bli sprekere, klare å trene og gå turer igjen. I tillegg gleder jeg meg til å flytte inn med Marte i den nye leiligheten vår, forteller Albert.
– Jeg gleder meg masse til å ferdigstille leiligheten vi holder på å pusse opp og flytte inn sammen med Albert. Det å kunne få en tilnærmet vanlig hverdag sammen, i perioder, blir fint. I tillegg håper jeg selvfølgelig at vi skal få til å dra på noen reiser, både her i Norge og eventuelt utlandet på sikt, sier Marte.