Martines dagbok

Vennene mine var fantastiske, men de var også bare 15 år. De fleste hadde ikke opplevd alvorlig sykdom på nært hold. De bekymret seg for hvem de kom i klasse med på videregående, eller hva de skulle ha på seg på fest. Hvordan skulle de vite hvordan de skulle være der for meg? Noen trakk seg unna, kanskje fordi de ikke visste hva de skulle si, eller var redde for å gjøre noe feil. I tillegg hadde jeg mange venner som var eldre enn meg, og som flyttet for å studere i nye byer. Jeg forstår det nå, men da føltes det som et svik. Jeg trengte dem mer enn jeg selv skjønte. Jeg trengte å bli sett – ikke bare som «hun med kreft», men som Martine. Vennen deres. Med de samme drømmene og ønskene som før.

Denne følelsen av å være alene ble forsterket av at jeg ofte måtte ta initiativ. Jeg kjenner fortsatt på det i dag – hvor slitsomt det er å alltid være den som sender meldinger, inviterer, og prøver å holde kontakten. Det er så utrolig godt å bli invitert. Å kjenne at noen tenker på deg, uten at du må minne dem på at du finnes. Kanskje er det en rest fra den tiden, da jeg var redd for å bli glemt fordi jeg ikke alltid orket å være med.

På den tiden hadde jeg særlig to veldig nære venninner. Vi hang mye sammen, hadde intern humor, og noen ganger ble de med inn på sykehuset når jeg skulle få behandling. Men livene deres stoppet jo ikke opp, selv om jeg følte at mitt gjorde det. De hadde sine egne bekymringer, drømmer og alt som følger med når man er ungdom. Som jeg har skrevet i dagboka, var det faktisk perioder hvor sykdommen nesten ble bakgrunnsstøy – øyeblikk der jeg glemte at jeg var syk, og hvor også vennene mine lot hverdagen gå sin gang uten at sykdommen var i fokus. I de stundene føltes livet nesten normalt. Og det var både befriende og sårt på samme tid. Men jeg var syk. Jeg var sliten. Jeg hadde det kjipt.

Jeg var ikke flink nok til å dele det vanskelige og usikre med de rundt meg. Og det var tøft å se hvordan det påvirket dem at jeg ikke klarte å sette ord på følelsene eller behovene mine. Jeg ble til tider helt apatisk, og følte ingenting. Jeg skjønte ikke hva jeg trengte. Var jeg sliten? Sulten? Trist? Jeg var bare en skygge av meg selv, og følte at jeg eksisterte – ikke levde.

Men det jeg satte så enormt stor pris på, var at folk turte å kødde. Jeg glemmer ikke 17. mai-feiringen bare noen uker etter at jeg hadde fått diagnosen. Jeg var hos familievenner, og hadde funnet meg en god plass i sofaen. Etter å ha vært ute på verandaen og hentet nydelig grillmat, kom jeg inn og så at plassen min var tatt. Jeg prøvde meg med: «Hei, få tilbake plassen min, jeg har kreft!» – og fikk tilbake: «Ja, og hva så?» Det var så deilig å kunne le litt av det hele. Ved å tulle ble det ikke lenger så farlig eller skummelt for de rundt meg. Jeg ville jo bare at alt skulle være som normalt.

Jeg skrev mye om frykten for å bli glemt – ikke bare av vennene mine, men også av meg selv. Hvem var jeg egentlig, når sykdommen tok så stor plass? Jeg savnet den jeg var før. Hun som hadde energi til å være med på alt, som sang høyest på TenSing-øvelsene, og som gledet seg til hverdagens små og store øyeblikk. Nå var alt snudd på hodet, og jeg måtte finne ut av hvem jeg var i denne nye virkeligheten. En virkelighet med fatigue, og tidvis mangel på både vilje og håp. Og en virkelighet der jeg ikke kjente igjen mitt eget speilbilde. Noe av det sterkeste jeg leser i dagboken, er at jeg tror jeg har grått ut blåfargen i øynene mine. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg sto foran speilet – uten hår, med rundt måneansikt og en kropp som ikke føltes som min. Hovne øyne fulle av tårer. Og jeg skjønte ikke hvem det var som stirret tilbake på meg. Fy faen, det var brutalt.

Da er det godt å ha en familie som tar vare på deg. Mamma, pappa, storebror og storesøster. Men særlig mamma.

Kjære mamma: Du var der hele tiden. Du hentet iste og pakket meg inn i pledd mens jeg sovnet i hengekøyen på verandaen. Du holdt meg når jeg gråt. Du fikk meg til å le så høyt at vi fikk kjeft av sykepleierne på Rikshospitalet. Du var sterk når jeg var svak. Du sørget for at jeg ikke var alene, selv om jeg var ensom – og kanskje følte du deg ensom du også?

Når jeg leser dagboken min nå, er det vondt å se de mørke tankene jeg hadde. Men jeg ser også styrken i den jenta som turte å skrive dem ned. Som våget å være ærlig om det som var vondt. Jeg ser hvordan erfaringene mine har formet meg til den jeg er i dag – en som fortsatt kan føle seg ensom, men som også vet hvor viktig det er å tørre å være åpen. Som vet at sårbarhet kan være en styrke. Og som har funnet tilbake livsgnisten og energien – i den grad en tobarnsmor med døtre på tre og ett år har det.

Martine jobber i dag i Ung Kreft som rådgiver og koordinator.