Med håp i bagasjen: Kreftsyke Upendo ble hentet til Norge for behandling

Endeløse teorier og behandlinger

Til tross for at situasjonen på sykehuset var vond for Upendo, vil hun komme til bunns i hva som feiler henne. Hun insisterer på at de må få tatt en test for å sjekke om det er HIV. Den kommer tilbake negativ.

– Men jeg visste noe var galt, jeg kjente det på meg.

Neste teori som blir fremlagt er sigdcellesykdom. Hun får blant annet beskjed om å drikke aloe vera-juice, for hun har anemi – altså lavt antall røde blodlegemer. Så begynner Upendo å motta blodoverføringer. Det hjelper heller ikke, og Upendo får nye symptomer. Hun skjelver, og opplever nattesvette. Dermed starter behandling for tuberkulose, før det er gjennomført tester. Hun får bivirkninger av medisinene, men familiemedlemmer som har vært gjennom samme behandling før, prøver å betrygge henne om at det blir bedre etter hvert om hun fortsetter på medisinene.

– Så fikk vi tatt en prøve på om det er tuberkulose, men den var også negativ, forklarer Upendo.

Her kommer Nina på banen.

En hjelpende hånd

Nina, som periodevis fra 2010 har drevet med frivillig arbeid i Tanzania, møter Upendos mor, Bahati, i forbindelse med at sistnevnte driver førskole i landsbyen, og ser at det er behov for mer bistand for enkelte barn. Nina og Bahati utviklet raskt et tett vennskap, og Nina forteller at hun følte sterkt at hun ville bidra til det viktige arbeidet Bahati gjorde.

– Selv om vi ikke snakket samme språk i starten, så innså vi begge to viktigheten i dette prosjektet, og min mor og jeg valgte å engasjere oss i det, forteller Nina.

Nina og Bahati får hjelp til å utarbeide en plan og budsjett for videre drift av prosjektet, og i november 2011 åpner Bahati House, hvor vanskeligstilte barn får flytte inn, og de får en sjanse for en bedre fremtid, med oppfølging, trygghet og veiledning de ellers ikke ville hatt.
– Da mange nok sponsorer hadde takket ja til å støtte et familiehjem i minst tre år, spurte jeg Bahati om hun kunne tenke seg å drive det. Hun nølte ikke med å si ja, forteller Nina.

Nina og Bahati holder kontakten gjennom alle disse årene, og begges familier får et tett bånd.
– Vi hadde ukentlige, og periodevis daglig kontakt, forteller Nina. Dermed er Nina også involvert når Upendo blir syk, og er ofte på telefon med Upendo og Bahati for å høre hva som foregår, og hjelpe til der hun kan.

Etter at Upendo har vært syk i ett års tid, drar hun til hovedstaden og et større sykehus, hvor de har litt mer ressurser.

Her får Upendo beskjed om at hun har lymfekreft – og at med behandlingen de har tilgjengelig i Tanzania, har hun kun 15 prosent sjanse for å overleve.
– Det var et sjokk for oss alle. Vi kunne aldri ha forestilt oss at det var kreft, forteller Nina.
Så skjer det mye på flere fronter: Upendo er livredd for at folk skal finne ut av at hun har kreft. De eneste som vet om det er moren, brødrene og Nina. Ellers holdes det hemmelig.
– Her i Tanzania har vi ikke samme informasjonstilgang på hva kreft egentlig er. Mange tenker at det er en sykdom som kun eksisterer i Europa, og om du får kreft, så har du gjort noe for å “fortjene det”. I tillegg er mange redde for at det kan være smittsomt. Jeg ønsket å unngå alle spekulasjonene, og den belastningen det ville vært, sier Upendo.

I Norge sitter Nina og googler. Prognosen for Upendos diagnose med behandlingen vi har i Norge ser mye mer lovende ut:
Etter fem år er det snakk om ca. 90 prosent overlevelsesrate (Kilde: helsenorge.no).
Da setter Nina i gang prosessen med å få Upendo til Norge, slik at hun kan behandles her. Sammen med Upendo og familien hennes søker de om visum, og Nina oppretter en Spleis.

– Vi fikk kontakt med sykehuset i Stavanger gjennom en kreftlege vi kjenner. Hun pratet med overlegen på kreftavdelingen, som sa at de kunne behandle Upendo hvis vi kunne betale for behandlingen hennes, forteller Nina. Etter mye papirarbeid og en vellykket innsamlingsaksjon, mottar Upendo visum. 16. november 2023 ankommer hun Norge – da har Nina reist ned for å ta henne med hjem. Hun får bo hos Nina og familien, og starter raskt på behandling i Stavanger.

– Det var veldig vondt å reise fra familien min, og jeg var en del redd i starten. Jeg var usikker på om jeg kom til å overleve dette, og jeg husker at jeg fortalte søsknene mine hvordan jeg ville at de skulle avholde begravelsen min, forteller Upendo.

Upendo responderer godt på behandlingen hun får i Norge, selv om det er en tøff prosess. Hun har dager hvor hun er veldig dårlig, spesielt i dagene etter cellegiften. Men hun holder ut, og stoler på at Gud passer på henne, forteller hun.

Gode nyheter

Og det går heldigvis like bra som Upendo og gjengen hennes håper på: Upendo blir erklært kreftfri, og får reise tilbake til Tanzania. Upendo skryter voldsomt av behandlingen hun mottok på sykehuset i Stavanger.

– I Tanzania fikk jeg ikke så mye informasjon. Selv om jeg var fylt 18 år forholdt legene seg til min mor, og jeg måtte ofte forlate rommet når de fortalte om hva som foregikk. I Stavanger fortalte legene meg det jeg trengte å vite, og jeg ble behandlet ekstremt godt, minnes Upendo.

Upendo trodde ikke hun skulle klare å være borte fra familien i så lang tid. Nina ble hennes trygghetsperson i Norge, og med henne i ryggen klarte Upendo seg godt.

– Selv om jeg var redd var jeg utrolig glad og takknemlig for at jeg fikk komme til Norge og få behandlingen jeg trengte, understreker Upendo. Noen ting var hardere enn andre mens hun var under behandling.

– Jeg fikk tilbud om å fryse ned eggene mine, i tilfelle jeg vil ha barn i fremtiden. På grunn av kostnadene valgte vi å ikke gjøre det. Det var ekstremt skummelt å forholde seg til sjansen for at jeg ikke kunne få barn i fremtiden, men jeg tenkte at jeg måtte stole på prosessen, og «leave it to God», understreker hun.

Vil hjelpe andre i samme situasjon

Nina er sjeleglad for at det har gått så bra med Upendo. Hun var bekymret for hvordan det ville bli for Upendo å komme til et helt ukjent land, men det har gått veldig fint.

Upendo skryter hemningsløst av Nina og familien hennes, som tok henne inn i hjemmet sitt og lot henne bo med dem i syv måneder mens hun gjennomgikk behandling. De ble raskt som familie, de også.

– Nina er som en søster for meg, og en jeg ser veldig opp til. Hun ringer stadig for å følge meg opp fremdeles, og holder kontakt med sykehuset i Stavanger fremdeles om jeg trenger hjelp. Jeg er også veldig glad i barna til Nina, roser Upendo. Nå ønsker Upendo å bli sykepleier, og kanskje en dag også lege. Hun vil utgjøre en forskjell for folk i Tanzania som går gjennom det samme som hun har gjort.

– Mens jeg var pasient møtte jeg ekstremt mange flinke sykepleiere som virkelig gjorde mye mer for meg enn å behandle meg. Jeg ønsker å kunne være den samme personen for de som trenger det – jeg vil gi tilbake, og jeg vil hjelpe folket mitt, sier hun ambisiøst.

Fremdeles noen hindringer

Upendo sliter med å komme inn på studiet, men er i prosessen med å søke seg inn. Det er fremdeles mange som er skeptiske til Upendo, og det rår en usikkerhet om kreftsykdom er smittsomt. Noen er redde for å være tett på henne, fordi de er bekymret for at hun skal smitte dem, eller tror det er noe galt med henne. Upendo mener dette handler om at man ikke har nok informasjon i Tanzania om hva kreft egentlig er, og utover det er det disse fordommene om hvem som får kreft – og hvorfor.

– Det er veldig vanskelig å oppleve, men jeg håper at vi med tiden vil få mer tilgang på informasjon også her i Tanzania om hva kreft egentlig er, slik at folk legger bort skepsisen til dem som er kreftrammet. Jeg har også lyst å være med på å fortelle min historie, slik at folk ser at dette ikke er noe å være redd for i den grad, reflekterer Upendo.