Mot alle odds

– Du har brystkreft, sa legen til Rebecca Irene Furevik (27) i fjor sommer.

Rebecca Irene hadde da gått i flere måneder med en følelse om at noe var galt. Hun følte seg sliten og utmattet, men opplevde at symptomene ble avfeid av fastlegen når hun tok det opp under en konsultasjon tidligere på våren samme året.

– Hun var mer opptatt av at hun mente jeg trente for mye, og at jeg heller skulle prøve å gå tur. Men jeg ble bare dårligere og dårligere mot sommeren, forteller hun.

Rebecca Irene sov hele tiden, og følte seg helt utmattet. I slutten av juni fant hun en kul i venstre bryst. Hun ventet en måned på å komme til fastlegen, som denne gangen tok henne på alvor.

Fra timen hun ble henvist til sykehuset til hun fikk kreftdiagnosen gikk det en uke.

– De var kjemperaske, og jeg kom til med en gang. Det er jeg veldig takknemlig for, sier hun.

– Hva tenkte du når du fikk kreftdiagnosen?

– Jeg klarte ikke helt å oppfatte det først. Jeg måtte spørre legen en gang til, "var det kreft du sa?”.

Kreften var av typen trippelnegativ brystkreft (HER2-) med spredning – en aggressiv form uten hormonreseptorer. Det betydde krevende behandling og harde bivirkninger. Livet hennes ble snudd på hodet.

Hun begynte å forberede seg på det verste. Samme kveld som hun fikk den knusende nyheten fra legen, dro hun hjem og ryddet unna i leiligheten. Som om hun forberedte seg på å dra for godt.

– Det var som en del av meg allerede hadde begynt å si farvel, forteller hun.

Men Rebecca Irene opplever at hun var ekstremt heldig. Samme måned som hun oppdaget kulen i brystet, ble en ny behandlingsform godkjent.

– Hadde det ikke vært for at jeg hadde god respons på den nye behandlingen, hadde jeg ikke sittet her i dag.

Rebecca Irene er ikke alene om å få brystkreft i ung alder. Men kreftformen hun satt igjen med oppført i journalen er særdeles alvorlig. Gjennomsnittlig overlevelse er på ett år for de som blir diagnostisert – på mange måter har hun trosset en dødsdom.

Rett etter diagnostisering startet et ekstremt krevende behandlingsløp. Cellegift, immunterapi, stråling og så immunterapi igjen. Behandlingen gikk fra august 2023 til oktober 2024.

Men fokuset til Rebecca Irene er ikke på hvor tøft det var under behandling. Det er helt tydelig at 27-åringen har valgt å fokusere på de små seirene underveis, istedenfor å grave seg ned i mørket.

– Jeg har ikke tenkt særlig på sykdommen, men heller at jeg har skullet komme meg gjennom en behandling.

Og nettopp dét gjør hun når hun forteller Ung Kreft om hvordan hun opplevde tiden under behandling. Til tross for det hun innrømmer har vært både skummelt og vanskelig, er fokuset på de små og store gledene gjennom det siste halvannet året. Noe av det første Rebecca Irene trekker frem er det hun beskriver som en kul opplevelse: Hun ble operert av kvinnelig kirurg.

– Det syns jeg var dritgøy. Jeg har hørt at det faktisk er høyere suksessrate på slike typer operasjoner når kirurgen også er kvinne! Og hun var så medmenneskelig. Jeg glemmer aldri når hun skulle gi meg resultatene etter operasjonen. Hun fortalte meg at de hadde stått på operasjonsstuen og jublet da de hadde klart å fjerne alt de skulle.

– Men om vi graver litt dypere… Hvordan har alt du har gjennomgått vært emosjonelt sett, sånn egentlig?

– Det har vært kjempetøft, innrømmer haugesunderen.

Hun forteller at hun hadde dødsangst, og at hun var forberedt på å dø. Det har vært mange vanskelige følelser å håndtere siden hun fikk kreftdiagnosen. Det å forholde seg til pårørende trekker hun frem som tøft på flere måter.

Kreften gjorde ikke bare noe med henne fysisk, men endret også hennes relasjoner til familie og venner. Hun gikk fra å være en selvstendig, ung kvinne til å bli avhengig av familien på nytt.

– Mamma og pappa kjørte meg til behandling, støttet meg gjennom alt. Plutselig følte jeg meg som et barn igjen. Det var vanskelig å akseptere, forteller hun.

Den følelsesmessige avhengigheten var utfordrende. Hun visste hvor bekymret de var, og det var vanskelig for henne å ikke føle skyld for hvordan sykdommen påvirket livene deres.

– Du får dårlig samvittighet. Nå har jeg gjort dem vondt også, liksom. Det er kanskje absurd å si, men sånn føles det, innrømmer Rebecca Irene.

Venner og familie stilte opp, men sykdommen avslørte også hvem som virkelig var der for henne. Hun opplevde at enkelte venner distanserte seg, mens andre viste ekte støtte.

– Noen mennesker er bare nysgjerrige, ikke egentlig interessert i hvordan du har det. Men kreften har vist meg hvem jeg kan stole på, understreker hun.

Gjennom sykdommen har Rebecca Irene fått en dypere forståelse av hva ekte vennskap er, og hvem hun var nødt til å kutte ut. Hun beskriver det som en gave å vite hvem som står ved hennes side når ting blir vanskelig.

Nå er Rebecca Irene kreftfri. Likevel er hun ikke tilbake til dit hun var før hun ble syk. Selv om hun har overlevd kreften, er livet hennes langt fra det samme.

Hun lever med en rekke senskader som gjør hverdagen krevende. Og det er en lang liste, forteller hun. Blant annet må hun takle kronisk magesekkbetennelse, utslett, men den kroniske utmattelsen, eller fatiguen, er det som preger henne mest.

– Fatiguen er den verste, sier hun rett ut.

Det er en utmattelse som ikke forsvinner etter hvile. Selv på gode dager merker hun at energien brått kan forsvinne.

– Det kan være på fullt, og så bare… plutselig er det tomt. Det er vanskelig å akseptere. Jeg er ekstremt bitter og forbanna på det, innrømmer hun.

Rebecca Irene beskriver hvordan hun sammenligner seg med den personen hun var før sykdommen. Fra å være en aktiv, treningsglad ung kvinne har hun blitt en som må velge sine aktiviteter med omhu.

– Jeg kunne gå på jobb, trene og gjøre det samme neste dag. Nå klarer jeg knapt en brøkdel, sier hun.

Det er en sorg å innse at hun kanskje aldri vil bli som før igjen. Den sorgen har hun ikke funnet ut av hvordan hun skal håndtere helt ennå.

– Jeg er kreftfri, men ikke kreftfrisk.

– Jeg tar meg selv i å håpe at jeg har blitt bedre når jeg har gode perioder, men får stadig tilbakefall når det kommer til energinivå.

Håpet hennes er å komme tilbake i jobb. Rebecca Irene er utdannet optiker, og elsker det hun gjør. Men hun kjenner på en uro ved å returnere til arbeidslivet. Hun forklarer at innimellom opplever hun det hun kaller “bomullshjerne” – at hun er fjern og distré.

– Sjefen min vil gjerne ha meg tilbake i januar. Jeg kjenner på ansvaret ved å være helsepersonell, og at det ikke er rom for at jeg ikke er årevåken, innrømmer hun.

Hun kjenner på et sterkt sinne og en bitterhet over alt kreften har tatt fra henne. Personen hun en gang var.

– Jeg føler jeg har blitt sviktet av kroppen min. At den har tatt noe fra meg som jeg aldri får tilbake, sier hun åpenhjertelig.

I tillegg til de fysiske plagene opplever hun det som et tabu å være syk etter endt kreftsykdom.

– Folk tror at å være kreftfri betyr å være frisk, men det er langt fra sannheten, forteller hun.

Rebecca Irene lever også med en konstant frykt for at kreften skal komme tilbake. Den angsten kommer og går – noen dager holder den seg i bakgrunnen. Andre dager sparker den ned dørene.

– Jeg kjenner på denne angsten hver dag. Noen dager er bedre enn andre, men frykten ligger der hele tiden, innrømmer 27-åringen.

Frykten har blitt en del av hennes nye normal. Selv om hun prøver å leve videre, er det vanskelig å ikke tenke på at hun kan få kreft igjen.

– Jeg tenker hele tiden at jeg må være forberedt. Kanskje det skjer igjen, sier hun med en alvorspreget mine over ansiktet.

Rebecca Irene vet at livet er usikkert. Selv om livet etter kreften er preget av senskader, angst og en ny hverdag med begrensninger, har Rebecca Irene også lært å sette pris på de små tingene. Hun finner glede i ting hun tidligere tok for gitt. Det nyankomne alvorspreget har også bragt med seg en annen holdning.

– Ting jeg kunne gå rundt å kverne på eller irritere meg over før, det enser jeg ikke lenger. Bagateller blir liksom så uvesentlige. I tillegg til at jeg rett og slett ikke har energioverskuddet til å bry meg om like mye som før, sier hun og ler.

– Er det noe du tok for gitt før kreftsykdommen som du har satt ekstra mye pris på nå?

– Å kjenne sola på huden, sier Rebecca Irene.

Hun lener seg frem i en energisk bevegelse og utbryter:

– Og det å løpe ned trappene og kjenne luften gjennom håret…! Herregud, for en følelse, Det var helt absurd fint å få kjenne vinden i håret etter det vokste ut igjen, sier hun og bryter ut i et bredt smil.

Slike opplevelser er en påminnelse for Rebecca Irene om at hun er her – og at hun har overlevd. Kreften har tatt mye fra henne, og hun vil leve med arrene etter sykdommen resten av livet.

– Men jeg nekter å la kreften ta alt, sier hun bestemt.