Etter at Richard fikk påvist kreft som niåring, fant han trøst og motivasjon i musikk. Nå lager han sine egne hip hop-låter om alt han har vært igjennom, som han håper kan inspirere andre i samme situasjon.
- Det var en intens behandling. Jeg var flere ganger nær ved å miste livet.
I flere år var Richard innlagt både på Rikshospitalet og på sykehuset i Tønsberg etter han fikk påvist leukemi som niåring. Der måtte han igjennom mange vonde runder med cellegiftskurer som gikk hardt ut over barnekroppen.
– Det var en intens behandling. Jeg var flere ganger nær ved å miste livet, sier Richard Melvoll (30) fra Sandefjord.
De sterke medisinene han måtte ta førte til blodforgiftning i mage og tarm, og kroppstemperaturen sank til under 30 grader. Han utviklet også alvorlig diabetes.
You better lose yourself in the music, the moment you own it, you better never let it go […] you can do anything you set your mind to, man.
Det var tidlig 2000-tallet og Eminem hadde nettopp hatt sitt kommersielle gjennombrudd. Også Richard oppdaget rap-artisten på denne tiden, hvor han hver dag hørte på musikk. Det var blitt viktig for ham, for på sykehuset syntes han det var lite å ta seg til. På sett og vis ble musikken en virkelighetsflukt, men også en kilde til stor inspirasjon. På spørsmål om hvorfor akkurat Eminem ble så sentral, trekker han frem at artisten rappet ærlig om den vanskelige barndommen sin og livet.
– Det var noe med de personlige tekstene hans. Hip Hop og rap er mer enn bare sjangre. Jeg likte måten de uttrykte seg på, sier han.
Da Richard ble syk følte han at det ikke var noen å se opp til i lignende situasjon, og ingen som forstod hvordan akkurat han hadde det. På mange måter følte han seg alene i kreften. Selv om han fikk god støtte fra sine pårørende, var det ingen som kunne relatere til det han følte og opplevde som så ung – hans historie var annerledes enn de aller fleste jevnaldrende. Derfor søkte han trøst i musikken, som ble en betydningsfull kraft og allerede da hans store lidenskap.
Det skulle ta over syv krevende år før Richard endelig ble erklært kreftfri.
Å være kreftfri er ikke nødvendigvis det samme som å være helt frisk, og kreften setter sine spor både fysisk og psykisk. Richard savnet livet slik han engang hadde kjent det.
– Jeg fortalte meg selv at livet ville bli som før, men sånn ble det ikke.
Veien til et normalt liv ble ytterligere komplisert av en alvorlig bilulykke Richard havnet i som ung voksen.
– Det var veldig traumatisk. Jeg føler jeg hadde englevakt som overlevde.
På dette tidspunktet var hans samboer høygravid med deres sønn Philip (nå 8 år). Etter ulykken gikk han gjennom en lang vei til rehabilitering, var sengeliggende og måtte sitte en stund i rullestol. Han måtte trene opp balansen for å kunne gå normalt igjen. Da sønnen var nyfødt, tok samboeren hånd om både ham og Richard. Det skulle også gå nærmere tjue år før det ble klart at han slet med senskader fra kreftbehandlingen.
– Jeg fikk ikke tilstrekkelig informasjon eller veiledning. Senskadene ble en usynlig sykdom som kanskje er vanskelig for andre å forstå dersom man ikke kjenner til det.
Derfor mener Richard det er viktig med økt kunnskap og informasjon om senskader fra starten av behandlingen.
- Det er lettere å gi slipp på de vonde tankene som stadig kverner ved å gjøre dem om til musikk. Slik bearbeider jeg minnene.
Musikken fortsatte å være viktig for Richard etter kreften og ulykken. Å lytte til musikk har hele veien hjulpet ham gjennom de harde tidene. Musikken var også et trygt rom for å få utløp for følelser og tanker. Han skrev sin første sang allerede som 6-åring, men gjorde nå et dypdykk i rap og lyrikk. Likt Eminem som på en rå og følelsesladd måte formidlet sine personlige tekster, brukte også Richard vonde erfaringer fra livet til å skape sin egen musikk.
– Det ble en terapi for meg. Mikrofonen fungerte som en psykolog. Selv om tekstene jeg skriver kan fremstå tunge, så forbinder jeg dem med noe positivt. Det er lettere å gi slipp på de vonde tankene som stadig kverner ved å gjøre dem om til musikk. Slik bearbeider jeg minnene, forteller han.
Et godt eksempel på dette er låta «Harde tider», som handler om da han var syk:
Så rapper om mitt liv og håper det kan hjelpe andre. Spiller ingen rolle om du er ung eller kjempegammel. Vi alle trenger støtte gjennom harde tider. Og jeg finnes om du vil prate – jeg ville bare si det. […] Jeg lover ting blir bedre, jeg garanterer det. Du trenger ikke streve, ikke fantasere mer. Selv om du blir sjuk, mister håret og er deppa nå. Er det medisinen som senere gir deg smil på leppa å.
Låten er et forsøk på å kunne gi kreftrammede, både unge og voksne, musikk å relatere seg til. Richard håper at andre i lignende situasjoner kan kjenne seg igjen i hans tekster og vite at de ikke er alene.
– Det kan virke motløst og nærmest umulig å kjempe seg gjennom når du står i det, men det finnes håp. Jeg håper jeg kan gi noe tilbake gjennom å dele min historie gjennom musikk.
Vanligvis bruker Richard lang tid på å skrive og produsere låtene sine, men akkurat «Harde tider» ble skrevet på bare en time. Den var så klar og tydelig for ham. Det var skummelt å dele så mye av seg selv, men han sier at det har vært veldig givende.
Men jeg hadde viljen til å stå opp, kan’ke sove tidlig. Men det var tøft, og det kjenner jeg fortsatt. Holdt det skjult, unntatt for de venner jeg fortalt. Det var en hard tid, men ikke en tid jeg vil glemme – det er den tiden som har gitt meg min stemme.
I starten, etter at han ble kreftfri, fortalte ikke Richard nye venner og bekjente om kreften.
– Jeg ville ikke være «han syke». Jeg forsøkte å distansere meg fra det hele, men etter hvert innså jeg at jeg brukte altfor mye energi på å være noen jeg ikke er. Det ble også vanskelig for andre å ta hensyn til meg og forstå hvorfor jeg hadde dårlig immunforsvar som førte til at jeg ble ofte syk og sliten. Jeg ville ta eierskap til historien min og være et forbilde for andre i lignende situasjon. Det er viktig for meg å nå ut til disse menneskene.
Ett steg på veien var å være med på NRK og fortelle sin historie, hvor de også spilte låten på radioen.
– Det var et stort øyeblikk. Det er veldig givende å få bekreftet at jeg har fått til noe og blitt hørt.
Han har også fått mange positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente som forteller at musikken har gjort inntrykk og rørt dem. Barna Philip og Hailey (6 år) forteller stolt i klassen at pappaen deres lager musikk, og de syns det er kult. Samboeren, som har vært en stor støtte, liker godt musikken hans og syns i likhet med resten av familien at Richard har vært modig og sterk. Det viktigste målet med musikken er ikke en stor musikk-karriere, men at det han skriver kan bety noe for andre.
For Richard er veien ikke ferdig gått; han får nå endelig hjelp for senskadene sine og får riktige verktøy til å mestre. For ham betyr familien og de to små barna hans alt, og han er glad for at han kan være delaktig i deres oppvekst. Richard fortsetter å være sta, noe som har hjulpet ham til nå, og han gir seg ikke.
– Jeg har så mye å leve for, sier han optimistisk.