Tekst Anne SIlje Bø

Foto Johanna Frænkel

Publisert 03. des. 2025 - 9:34 - Historier

Når ingen tør å snakke om pappa

Lucy (15) mistet faren sin til kreft: – Det verste er stillheten fra andre.

I et hvitt hus i Hønefoss, der veggene har skiftet farge flere ganger siden hun var liten, bor Lucy sammen med moren og storebroren. Hun har aldri flyttet, aldri pakket ned barndommen i esker. Alt er her fortsatt: stolen pappa alltid satt i, bordet de spiste middag ved hver julaften.

– Jeg kan bare sitte i stua og tenke på hvor vi satt sammen, sier Lucy, og lar fingrene gli over et bilde i albumet hun har laget selv.

Albumet er hennes skatt. Her er pappa levende – på fotballkamp, på ferie, på sykehuset, i begravelsen.

– Jeg ville lage et album så jeg kan vise barna mine hvem pappa var, sier hun stille.

Lucy har laget et fotoalbum med bilder av pappa, slik at hun kan vise sine fremtidige barn hvem pappaen hennes var.

Kreft i halsen

Hun var 13 år da beskjeden kom.

– Pappa fikk påvist kreft i halsen i 2023. Det snudde alt, sier Lucy.

I løpet av de neste to årene så hun faren forandre seg – fra å være en sterk, trygg og morsom pappa, til å bli en tynn, svak og nesten ordløs skygge av seg selv.

– Han klarte ikke å spise. Han kunne ikke snakke. Han ble lagt inn på hospice en torsdag, og døde søndag kveld. Jeg satt ved siden av ham og måtte holde hånden bak ryggen hans for at han ikke skulle falle bakover. Et barn skal ikke gjøre det. Et barn skal ikke trenge å gjøre det.

I urnen på hyllen ligger litt av asken etter pappa Ian.

En familie i endring

Før sykdommen var de fire, mamma fra Polen, pappa fra Skottland, Lucy og storebror. Nå er de tre, men alt føles annerledes.

– Mamma prøver å spille begge roller nå, men det er ikke det samme. Jeg later som om jeg ikke savner pappa så mye, men det er en stor del av nærhet som er borte, sier Lucy.

Broren, tre år eldre, var mye borte da pappa var syk.

– Det var nok hans måte å takle det på. Jeg og mamma har stått sammen, men det er rart å være bare oss igjen.

“

– Jeg blir ikke invitert fordi folk er redde for at jeg skal ta stemningen ned. Det er så ensomt når ingen tør å snakke om det.

– Lucy

Den nye hverdagen

Hverdagen er rutiner og små gleder, men også savn. Lucy går i tiende klasse, og kjenner hvordan sorgen har satt seg i kroppen.

– Jeg var kjempeflink på barneskolen, men etter at pappa ble syk, klarte jeg ikke å følge med på samme måte. Jeg kan sitte i mattetimen og bare stirre ut av vinduet og tenke på alt han ikke får oppleve.

Hun har byttet skole, prøvd å finne et sted der det er lettere å konsentrere seg, men sorgen følger med.

– Det er så mye mer til livet enn karakterer, men det er vanskelig å forklare for andre hvorfor jeg ikke klarer å følge med.

Lucy bærer med seg pappa i hjertesmykket rundt halsen.

Bestevenninnen og ensomheten

Lucy har en bestevenninne, Juni, som har vært der hele veien.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun har sittet med meg i stillhet, bare vært der når jeg har grått. Men selv etter en hel dag sammen med henne, kan jeg føle meg ensom på kvelden.

Hun beskriver sorgen som en skygge: «Sorg er en skygge som sniker seg inn i hjertet, usynlig for andre, men overveldende for den som bærer den. Sorgen kan ikke sees, men dens tilstedeværelse er som en tung tåke som kveler gnist av glede.»

Når andre trekker seg unna

Det som gjør mest vondt, er ikke bare savnet, men hvordan andre reagerer – eller ikke reagerer.

– Jeg blir ikke invitert til ting fordi de er redde for at jeg skal ta stemningen ned. Jeg har hørt at noen ikke vil invitere meg fordi de ikke vet hvordan de skal snakke om det, eller er redde for at jeg skal bli trist.

“

Det jeg trenger, er at noen tør å si at det er kjempetrist. At de tør å være i sorgen sammen med meg, uten å prøve å fikse det.

– Lucy

Stolen som pappa Ian alltid pleide å sitte i står fortsatt hjemme i huset til Lucy og familien.

Lucy har lært seg å ta hensyn til andres følelser.

– Jeg er så redd for å bli mindre likt, eller at det tapper energi fra andre. Men det er jo jeg som har mistet pappa – det er jeg som burde få lov til å snakke om det.

Å planlegge sorgen

Noen ganger må Lucy planlegge når hun kan være lei seg.

– Jeg må holde sammen hver dag på skolen, så jeg pleide å ha en fredag kveld der jeg ikke skulle ha planer, bare ligge hjemme og gråte.

Hun har blitt voksen fort, men også ekstra sårbar.

– Jeg er på et annet sted enn mange av vennene mine. De har ikke vært i en vanskelig situasjon, så de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det.

Hun opplever at mange tyr til klisjeer for å trøste, men at det ofte gjør vondt verre:

– Når folk sier at tiden leger alle sår eller at han vil ikke at du skal være trist, så blir jeg bare sint. De vet jo ingenting om hva han ville. Det er som om de bare vil at temaet skal bort.

Lucy ønsker seg heller at folk tør å være i det vonde sammen med henne:

– Det jeg trenger, er at noen tør å si at det er kjempetrist. At de tør å være i sorgen sammen med meg, uten å prøve å fikse det.

Skrivingen som terapi

Lucy skriver. Hun skriver dikt, tekster, små notater på mobilen og i skrivebøker.

– Det hjelper litt å få det ut, sier hun.

– Jeg leser ofte gjennom tekstene mine, og ser hvordan følelsene har endret seg over tid.

Hun leser høyt fra et dikt hun har skrevet: «I mengden smiler vi, ler vi, men inni oss river sjelens gråt. Det er et stille skrik. En kamp som utkjempes alene. Hver dag er en ny utfordring, og hvert minne er som en nål som stikker dypere.»

Å skrive ned tanker og følelser har hjulpet Lucy etter at hun mistet faren sin.

En oppfordring til oss alle

Lucy har et sterkt budskap til alle som møter noen i sorg. Det handler ikke om å si de riktige tingene. Det handler om å tørre å være der.

– Det viktigste er å tørre å snakke om det. Ikke gå omveier. Ikke vær redd for å gjøre det verre – det er verre å late som ingenting, sier hun.

Hun vet at folk ofte blir usikre. At de ikke vet hva de skal si. At de er redde for å gjøre vondt verre. Men for Lucy er det nettopp stillheten som gjør mest vondt. Når folk ikke spør. Når de skifter tema. Når de later som om pappa aldri har eksistert.

– Jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det er å vite hva man skal si til noen som har mistet noen. Men det er bedre å si noe klønete enn å si ingenting. Det er bedre å vise at man bryr seg, enn å trekke seg unna.

Hun håper at hennes åpenhet kan hjelpe andre til å føle seg mindre alene. At noen kjenner seg igjen. At noen tør å være den vennen som blir sittende.

– Jeg vil ikke at noen skal føle seg så alene som jeg har gjort. Det er ikke sorgen i seg selv som er verst. Det er å bære den alene.