Når mamma vil dø hjemme

Emely Elisabeth Remme Wiland (30) vokste opp i en moderne familie i et stort hus med hage. Foreldrene hennes var skilt, og moren hadde funnet seg en ny mann. Med på kjøpet fulgte en ekstra bror og etter hvert en lillebror. Men det at familien besto av mine, dine og våre barn gjorde ikke familiebåndene noe svakere. At de var en familie, har det aldri vært noe tvil om.

De var en familie som badet hele året, og hver eneste sommer dro de på ferie til Ios i Hellas. Emely og moren Elisabeth var spesielt nære, kanskje fordi de var de eneste jentene, eller fordi Elisabeth var mye syk av ME da Emely var yngre.

– Det at jeg tok vare på henne da hun var syk da jeg var yngre var kanskje en måte å forberede meg på det som skulle komme, sier hun.

Se for deg at den som betyr aller mest for deg får en kreftdiagnose. Hva ville skjedd med livet ditt da? Emely og moren Elisabeth var sterkt knyttet sammen, og Elisabeth hadde forberedt Emely på det meste i livet. Men at Emely skulle leve uten henne, var ingen av dem forberedt på.

Dårlige nyheter

Høsten 2016 begynte Elisabeth å oppføre seg merkelig, og familien kjente ikke igjen den ellers sprudlende og blide dama fra Stavanger. Hun var mye sliten, og den årlige turen til Ios som vanligvis var årets høydepunkt, var tyngre enn vanlig. Etter en sjekk hos legen fikk hun telefonen som skulle snu opp ned på livene deres. Hun fikk diagnosen lungekreft, og det ble raskt klart at hun ikke kom til å overleve. Elisabeth var positiv innstilt, dette skulle hun klare.

Men dårlige nyheter kommer sjelden alene, og også stefaren til Emely fikk en kreftdiagnose bare noen måneder senere. Nå hadde altså to personer i samme hus en kreftdiagnose. Den ene hadde fått beskjed om at dette mest sannsynlig ville gå fint. Og den andre hadde fått en dødsdom.

– Stefaren min, som jeg kaller pappa, fikk ikke lov til å løfte en melkekartong en gang, og da følte jeg at jeg måtte trå til. Det var rart at den som virket og så sykest ut, ikke var den sykeste, forteller hun.

Emely tok på seg ansvaret som omsorgsperson, og var hjemme hver eneste dag for å hjelpe familien som hadde to foreldre som var satt ut av spill. Elisabeth hadde mange oppturer i løpet av kreftbehandlingen, og de fikk den ene gode nyheten etter den andre. Men en dag var det slutt på de gode beskjedene. Behandlingen virket ikke lenger slik den skulle.

Fra fest til full stopp

Emely var forlovet med samboeren Jesper, men tanken på å skulle gifte seg nå var ikke noe hun hadde prioritert. Men moren insisterte, det var helt uaktuelt at hun skulle gå glipp av en slik fest. Bryllupet ble en opptur for hele familien, og Elisabeth festet ut i de små timer. Neste dag ble hun funnet bevisstløs hjemme. Hun hadde rett og slett brukt alle kreftene på å holde ut i bryllupet. I retrospekt ser Emely på dette som begynnelsen på slutten. Moren ble hastet til sykehus og klarte aldri helt å hente seg inn igjen. Men hun ville dø hjemme. Man ble sykere av å være på sykehus, mente hun. Nok en gang brettet Emely opp ermene for å hjelpe sin syke mor.

I begynnelsen hadde Elisabeth hjemmehjelp, men hun opplevde at det ikke fungerte og sa etter hvert opp hele tjenesten. Emely fikk ansvar for alt av stell og medisiner, men sitter likevel igjen med følelsen av at hun ble holdt utenfor det som skjedde. Ingen fortalte henne at moren nærmet seg slutten, selv om hun i ettertid ser at det var ganske åpenbart. Men for Emely var det for stor avstand mellom henne og helsepersonellet på sykehuset, og ord som terminal og de tydelige tegnene på døden trodde hun bare en del av den sykdommen. Emely sier at hun ville gjort ting annerledes hvis hun visste hvor kort tid hun hadde igjen med moren sin, som da var 57 år.

– Jeg spurte legen hvor lenge hun trodde mamma hadde igjen, og hun svarte at hun ikke kom til å bli 60 år. I mitt hode betydde det at vi hadde tre år igjen, og jeg var overhodet ikke forberedt på at jeg skulle miste henne bare fire uker senere, sier Emely.

Famle tilbake til livet

Å miste moren sin i en alder av 28 år har gjort mye med Emely, og hun er ikke den personen hun var før. For Emely var nemlig lik Elisabeth, en sprudlende og blid jente som kunne få til akkurat det det hun ville. Og for henne er det som om tiden har stått stille siden hun mistet moren. Det er vanskelig for de rundt henne å forstå at det fremdeles føles som om livet aldri blir bra igjen. Hun forteller om kommentarer som kanskje er ment som en dytt i «riktig» retning, men som for henne viser en total mangel på forståelse for hva hun faktisk har gått igjennom.

– En av mine beste venninner spurte meg om hvor lenge jeg skulle melke at mamma var død. Og det gjør jo at jeg kvier meg for å snakke om mamma i det hele tatt, og trekker meg mer og mer unna.

Det er kanskje ikke så rart at livet til Emely fremdeles ikke er som før. For selv om stefaren i en periode ble kreftfri, fikk han tilbakefall et halvt år etter at Elisabeth gikk bort. I dag er han fremdeles under behandling. Så for Emely og hennes familie er det store skumle kreftmonsteret fremdeles en stor del livet.

I de tre podcast-episodene om Emely forteller hun om opplevelsen som både pårørende og etterlatt, om hvor vanskelig det var at moren ville dø hjemme, om å føle seg som et barn i en voksen verden, og om hvordan hun skal klare å få tilbake det livet hun en gang hadde.