Når tiden etter kreften ikke blir som man tror

Det startet med noen personlighetsforandringer. Karoline ble mindre empatisk og mer frekk. Videre utviklet det seg sakte, men sikkert til smerter i hodet, som et slags press bak høyre øye. Så begynte hun å tisse på seg og kaste opp på jobb.

– Jeg hadde generelt store personlighetsforandringer, og det merket først og fremst samboeren min i starten, men så begynte familie og venner også å kommentere det. Jeg følte at folk skygget banen for de syns ikke jeg var noe hyggelig å være med. Jeg ble veldig glad da jeg skjønte at det var faktisk kreften, og ikke meg som person, forteller Karoline Groth.

Karoline var 28 år da hun i 2019 fant ut at hun hadde en svulst i hjernen. Den pliktoppfyllende politikvinnen hadde alltid levd et aktivt liv med trening og sunne matvaner. Hun som har drukket lite alkohol og aldri røyket. Nå hadde hun fått kreft, selv med alle forutsetninger til å unngå det. Det var sjefen hennes som sendte henne til fastlegen.

– Fastlegen ante at dette kunne være svulst i hjernen, så han sjekka litt reflekser og sånn. Jeg hadde svulsten i høyre hjernehalvdel. Hjernen fungerer jo motsatt, så i venstre del reagerte ikke refleksene. Han sendte meg rett opp til Ullevål, og der fant de en stor svulst på størrelse med en appelsin, forteller Karoline.

Ullevål sykehus ble Karolines nye hjem de neste tre ukene. Hun lå til observasjon fordi svulsten var så stor, og hun fikk medisiner for å dempe hevelsene rundt svulsten. Etter hvert måtte hun igjennom en 17 timer lang operasjon for å fjerne svulsten. Operasjonen var i utgangspunktet vellykket, men plutselig ble det komplikasjoner, og Karoline ble lagt i kunstig koma i 13 dager.

– Etter at jeg våknet, var jeg på Ullevål i omtrent en og en halv måned. Og så fant de ut at svulsten var ondartet. Svulsten ble sendt til alle verdensdeler, men det var i USA de fant ut av hva slags type kreft det var. Det viste seg å være sarkom, bløtvevssarkom, som er en sjelden krefttype.

Foran henne ventet en hestekur med cellegift, før det bar videre til Tyskland for strålebehandling.

– Den krefttypen kan fort spre seg til lungene, så for å drepe eventuelle kreftceller, måtte jeg få cellegift. Og så booster de med stråling på selve området hvor kreften var. Så da jeg starta med cellegift, hadde jeg ikke noe kreft, sånn egentlig. Det var bare for å forsikre at det ikke kom til å oppstå noe mer, så nå jeg er egentlig helgardert.

Da Karoline omsider ble friskmeldt opplevde hun en følelse av eufori.

– Jeg har ikke brukt narkotika, men jeg følte meg høy. Jeg var bare så lykkelig, sier hun.

Overlegen fortalte henne at denne euforiske følelsen kom til å vare en stund, før den kom til å dale ned. Men Karoline, som var på sin siste cellegiftdose, var klar til å leve som hun gjorde før. Men da hun var i Tyskland for stråling, og behandlingen nærmet seg slutten, begynte hun å kjenne det.

– Jeg ble litt deppa og fikk mer og mer tankekjør. Jeg klandret meg selv for å ikke være mer lykkelig. For det var så mange rundt meg som sa “Karoline, to uker til så er du ferdigbehandla, da kan du starte å leve livet ditt igjen!” Jeg var ikke like glad som alle andre rundt meg. Og jeg klarte ikke å sette ord på hvorfor.

Hun begynte å lete etter svar på hvorfor hun følte seg nedfor. Hun begynte å jobbe igjen, i 30 % stilling, for å finne en mening med livet. Men hun gråt hver dag og fikk skyldfølelse ovenfor samboeren og familien. Hun hadde ikke lyst til å belaste andre med alle følelsene hun satt inne med.

– Jeg snakka selvfølgelig med mamma og samboeren min om at jeg hadde det tungt. Jeg vil egentlig påstå at det var tyngre etter behandling enn under behandling, fordi under behandling så hadde man noe å skylde på. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så lei meg, og jeg syns det var irriterende.

Nå har det gått over et år siden Karoline var ferdigbehandlet, og siden har hun gått ut døren etter alle kontroller med et lettet smil om munnen. Alle prøver ser bra ut. Men hun er fortsatt usikker på om hun skjønner mer av hvorfor hun følte som hun følte, nå som det har gått en stund.

– Det er jo heldigvis sånn at man glemmer det vonde. Så nå klarer jeg ikke å huske noe annet enn det jeg har blitt fortalt av andre, men jeg husker jo at jeg var skikkelig nedfor. Jeg husker det fordi jeg gråt så mye. Jeg hadde oppfølging med kreftrehabiliteringssenteret, og der var jeg på venteliste til psykolog i alt for lang tid. Og jeg forstår nå i ettertid at dette tydeligvis er vanlig, så da kan jeg forstå at jeg hadde det sånn, sier hun.

Tross alt hun har vært igjennom, er Karoline glad for at hun er der hun er i dag.

– Jeg ble fortalt at det ikke var sikkert at jeg kunne bli politi igjen, og at jeg kanskje ikke ville bli meg selv igjen på grunn av operasjonen. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg er den samme som jeg var, og at jeg ikke er belastet av andre senskader enn epilepsi.

Likevel er det ting som fremdeles setter sitt preg på hverdagen hennes.

– Jeg hater kontrollene. Lukt er jo en sans som setter seg veldig. Sånn som i dag så kjente jeg en lukt av noe som minnet meg om Radiumhospitalet og cellegift. Jeg minnes sikkert hver dag på at jeg har hatt kreft.

Etter et halvt år med venting, fikk Karoline omsider tilbud om psykologhjelp.

– Det er jo litt festlig, for da jeg fikk det, så kom vi vel egentlig frem til at jeg ikke hadde noe behov for det lenger. Man blir så irritert når man er så nedfor og hører at “tid leger alle sår”. Men i mitt tilfelle så var det riktig. Jeg klarte å lege mine sår via venner, familie og samboer. Jeg er heldig som har et godt nettverk rundt meg.