Tre måneder etter at Nina ble sammen med basketlandslagsspiller Alex Dakin, får hun vite at han har kreft. Nå, halvannet år senere, må hun lære seg å leve uten ham. – Jeg har mistet en fantastisk person og verden har blitt fattigere, sier 27-åringen.
– Det har vært vanskelig å ta innover meg at han er borte.
I april 2019 begynner Nina å chatte med basketlandslagsspiller Alex Dakin på Tinder. Månedene går, og fordi Nina har eksamen, har hun ikke tid til å møte ham før i juni. Etter første date fortsetter de å møtes gjennom sommeren, og i august så ble det klart at det var dem. Når Nina skal beskrive kjæresten, er hun full av lovord.
– Alex var utrolig snill. Han var aldri vond å be, og stilte alltid opp med et smil om munnen.
Noen måneder før Nina og Alex møttes, i februar 2019: En morgen Alex våkner og skal skrive en tekstmelding, klarer han ikke å formulere meldingen riktig, og da han skal gå for å tappe seg et bad, kjenner han ikke forskjell på varmt og kaldt vann. Han kjenner i tillegg en susing i øret og har metallsmak i munnen. Han oppsøker legevakten, men de finner ikke tegn til at noe er galt. Heller ikke fastlegen finner ut av noe, men sier til Alex at han får ta kontakt hvis han føler seg verre. Han blir ikke verre, men heller ikke bedre, og i månedene som går fortsetter han å få anfall, spesielt når han er sliten på trening. Anfallene varer som regel i 5 – 10 minutter før han kommer til seg selv.
November 2019: En morgen får plutselig Alex et anfall. Han får metallsmak i munnen og klarer ikke å prate tydelig. Nina, som ikke har vært vitne til dette tidligere, blir kjemperedd og sier han må kontakte fastlegen. Senere samme dag er Nina på besøk hos en venninne og forteller om hva som har skjedd. «Det der høres ut som hjernesvulst», sier venninnen mens det går kaldt nedover ryggen på Nina.
Da Nina kommer hjem, ringer hun Alex og forteller hva venninnen har sagt, og ber ham bestille en time på Volvat. På Volvat dagen etter forteller Alex om symptomene, og legen henviser han til MR av hodet som blir tatt fire dager senere.
Den dagen Alex tar MR av hodet, er han på baskettrening senere samme dag, og har en avtale med Nina om å plukke opp henne senere. Etter at de har gjort et ærend og er i ferd med å sette seg inn i bilen, sier Alex at han har noe han må fortelle Nina. Legen fra Volvat hadde ringt Alex på trening og fortalt at de hadde sett noe på MR-bildene, og at han måtte legges inn, men at det kunne vente til neste dag.
– Jeg klarte ikke å slutte å gråte, sier Nina.
Dagen etter, på morgenen, drar paret til Ullevål hvor det blir utført mange tester, og Alex, som er fysioterapeutstudent, visste veldig godt hva han skulle gjøre. Noen dager senere får paret beskjed om at Alex har det legene kaller en sint hjernesvulst, men at prognosen er «god». Etter han begynner på behandling, får paret vite at fordi Alex er så ung og har så god fysikk, så kan han leve i 10-15 år, og at mye kan skje på forskningsfronten i løpet av den tiden.
Det at Alex var så positiv, smittet over på Nina og gjorde det lettere for henne å takle situasjonen de hadde havnet i. «Men Alex, hva om det ikke går bra?», spurte en gang en venn ham om.
– Det bare fnøs han av fordi det skulle gå bra. Han skulle leve!
Helt siden Alex var i midten av tenårene, har basket vært en stor del av livet hans. Han spilte for landslaget og i elitedivisjonen for Bærum Basket. Tre måneder etter at Alex hadde fått diagnosen, var ferdig operert og hadde begynt på behandling, var han å se på banen igjen. Egentlig for å se på, men mot slutten av kampen overrasket han alle med å skyte en trepoenger.
– Målet hans var å komme tilbake på banen, sier Nina.
I fjor vår så ting lyst ut. Alex kom seg gradvis, var i god form og hadde til og med begynt på CrossFit. I begynnelsen av august reiste paret til Arendal for å feire Ninas far som hadde giftet seg på nytt. Det var stort for Nina å ta med Alex på dette. På vei hjem to dager senere ringer faren til Alex mens de sitter i bilen. «Har Radiumhospitalet ringt?», spør han. Nina skjønner ingenting. Hva var på gang nå, tenkte hun. Det viste seg at sykehuset hadde prøvd å få tak i Alex på fredag, men siden han ikke svarte, hadde de kontaktet faren hans i stedet og de hadde blitt enige om at sykehuset skulle vente med å fortelle Alex nyheten til søndag. «Jeg har en god og en dårlig nyhet», sier Alex til kjæresten til slutt. «Den gode er at cellegiften funker, den dårlige er at de har funnet to nye svulster, en i nakken og en i lillehjernen».
– Jeg bare gråt, sier Nina og forteller at det har vært mye gråting det siste året.
I september får Alex plutselig vondt i ryggen, og må slutte å trene på grunn av det. Han oppsøker en massør, men smertene avtar ikke og i oktober blir han innlagt på Radiumhospitalet på grunn av dem. Den 7. oktober blir de nærmeste oppringt og bedt om å komme på sykehuset så raskt som mulig.
Da Nina og familien hans ankommer sykehuset, forteller legen at svulsten har spredd seg til alle ledd i ryggraden. Og Alex, som hele tiden har vært den sterke som trøstet alle andre, knekker sammen av beskjeden. «Det er så forferdelig urettferdig!», sier Alex mens han holder rundt Nina.
Da Alex fikk diagnosen, forespeilet legene at han kunne ha opptil 15 år igjen. Nå var det snakk om maks et par år. Alex insisterte på at han ikke ville vite nøyaktig hvor lenge han hadde igjen, men Nina forstod på legen at situasjonen var kritisk.
– Legen spurte meg om jeg var sykemeldt, og sa at tiden foran oss var dyrbar. Mellom linjene forstod jeg at hun mente at jeg ikke burde jobbe, men prioritere å være sammen med Alex.
I tiden som følger, veksler Alex på å være hjemme i leiligheten han har delt med Nina siden mars, og på sykehuset fordi han er dårlig. Etter hvert blir det vanskeligere for Alex å gå og Nina må støtte ham.
– Store, sterke Alex ble bare svakere og svakere og på slutten hadde han nesten ikke muskler igjen.
- Jeg ville ikke vært tiden med Alex foruten, og er glad for at jeg fikk oppleve den kjærligheten som han og jeg delte.
13. oktober er han og Nina innkalt til legen for å snakke om situasjonen. De siste MR-bildene viser at kreften har spredd seg ytterligere, både i hjernen og ryggmargen. Da Nina ser på skjermen som lyser opp de områdene hvor kreften var i aktivitet, får hun sjokk. For henne oppleves det som det er kreft overalt.
– Jeg klarte ikke å slutte å gråte, og Alex var den som trøstet meg.
Dagen etter drar paret hjem, men Alex er fullstendig prisgitt å ha Nina eller familien rundt seg for å klare seg. Skal Alex gå fra sofaen til spisebordet, som er noen få meter unna, så må Nina støtte ham. Når Alex skal pusse tennene om kvelden, må han også ha hjelp.
– Mange av de dagligdagse oppgavene som vanligvis krever så lite, ble en stor anstrengelse.
Gang på gang spurte Nina hvordan det gikk med kjæresten. «Det går sånn passe», svarte Alex en av de siste gangene hun spurte.
– Det ville vært min måte å si at det går til helvete på, forklarer hun.
Å være pårørende under en pandemi har vært en spesiell opplevelse. I fjor høst da Alex begynte å bli veldig dårlig, var det veldig strenge restriksjoner på sykehusene med maks én besøkende per dag i maks én time.
– Det å måtte rullere på hvem som fikk besøke Alex hvilken dag var utrolig vondt. Heldigvis var Alex sin familie veldig greie på dette, og vi gjorde vårt beste for at alle skulle få litt tid med ham.
1. november 2020: Det er søndag og Nina stikker ned til Rådhusplassen for å hente take away. Da hun kommer hjem, hjelper hun kjæresten opp fra sofaen og bort til spisebordet. Han sier han har vondt, og Nina går og henter smertestillende til ham. «Husker du hvilken tablett som hjalp for den type smerte du kjenner nå?», spør hun. Alex veksler på å stirre på maten og på tablettene mens han spør «hva er dette, jeg husker ikke dette».
Alex virker fjern og forvirret, og Nina kontakter 113 mens hun prøver å snakke med kjæresten. Nina blir med i ambulansen til Ullevål og familien møter dem der. Klokken 01 drar de hjem for å sove, og neste dag får de vite at Alex har hatt et stort epileptisk anfall.
Etter hvert blir han overflyttet til Radiumhospitalet hvor han blir værende frem til han dør torsdag 12. november. Et par dager før Alex døde, hadde Nina kjøpt med seg favoritt-takeawayen til Alex på sykehuset. Han hadde ikke matlyst, men sa til Nina at han kunne spise porsjonen sin når han kom hjem.
– Selv når han lå på sitt siste, beholdt han håpet om overlevelse, sier Nina som synes det var rart å komme hjem etter han var død og finne maten han skulle ha spist i kjøleskapet. – Det var jo ikke sånn det skulle gå.
- Tapet av Alex har lært meg mye om hva som er viktig i livet.
Tiden etter at Alex gikk bort, har gått opp og ned, men Nina har funnet stor trøst i kontakten hun har hatt med familien hans.
– De er fantastiske mennesker, sier Nina som bodde hos dem i en uke etter at Alex døde.
Det har vært vanskelig å ta innover seg at Alex faktisk er borte.
– Det er først nå i det siste det har begynt å gå opp for meg. Verden har blitt fattigere uten Alex. Han var så mye for så mange.
Å miste kjæresten har lært Nina mye om hva som er viktig i livet.
– Jeg ville ikke vært tiden med Alex foruten, og er glad for at jeg fikk oppleve den kjærligheten som han og jeg delte.
Når Nina kjenner på savnet og sorgen, tenker hun på hvor sterk hennes avdøde kjæreste var.
– Han var så positiv. Derfor prøver jeg å være det samme selv.