Da Pia oppdaget blødninger og smerter nedentil, mente legen at hun var for ung til at det skulle dreie seg om kreft. Likevel viste det seg å være det. – Jeg håper min historie kan få andre til å skjønne at livmorhalskreft også rammer unge kvinner.
«Det er ikke hvem jeg var, men hvem jeg er nå som betyr noe.»
Sommeren 2011: 19 år gamle Pia har et friår etter videregående og jobber som baseleder på SFO. På fritiden er hun høyt og lavt. Plutselig en dag oppdager hun at hun får blødninger og smerter nedentil. Fastlegen henviser Pia til en gynekolog. Pia blir undersøkt, men gynekologen, som ikke tar noen prøver, mener det ikke kan være snakk om livmorhalskreft. Det var hun for ung til.
Hun mente at Pia bare hadde uregelmessig mensen, men det svaret slo Pia seg ikke til ro med og oppsøkte en gynekolog privat. Hun tok prøver med én gang. Noen dager senere får Pia vite at prøvene ikke er bra, og at hun må komme tilbake for nye. Heller ikke de prøvene var bra, og da blir Pia sendt til Radiumhospitalet.
– Det er det siste stedet man ønsker seg. Skal man dit, så skjønner man at det dreier seg om kreft, sier Pia Lisland (30) fra Oslo.
Et par dager senere: Pia ligger i en sykeseng på Radiumhospitalet da legen forteller henne at de har oppdaget en ondartet svulst etter at Pia har tilbrakt hele dagen på sykehuset for å ta flere undersøkelser. Pia var forberedt på at det kunne være snakk om et forstadium til kreft, det hadde hun fått beskjed om, men at det skulle være snakk om en ondartet svulst, var ikke i hennes tanker.
– Det var uvirkelig å få den beskjeden.
Noe av det Pia var aller mest redd for, var om den forestående operasjonen hun måtte igjennom ville resultere i at hun ikke kunne få barn.
– Jeg ante ikke hvor stor operasjonen var, eller om jeg kom til å trenge behandling etterpå.
Svulsten var på 2,7 cm og det hastet med en operasjon. Da Pia kom til seg selv etter operasjonen, hadde hun mer vondt enn hun hadde forestilt seg. Så gikk det ikke lang tid før alt gikk i svart. Det viste seg at hovedpulsåren i livmoren hadde sprukket og at Pia hadde indre blødninger.
– De måtte åpne buken og ta ut to liter blod.
Da Pia våknet igjen etter den andre operasjonen, er hun i ambulansen på vei til Rikshospitalet fordi de ikke fant puls i det ene beinet hennes.
– Jeg var redd de måtte ta beinet, men heldigvis viste det seg at det bare var en nerve i beinet som var i klem.
Pia var innstilt på operasjonene hun måtte igjennom, men ikke hvor syk hun kom til å bli etterpå.
– Jeg ble værende på sykehuset lenge. Jeg klarte ikke å gå på en måned og det tok tre måneder før jeg begynte å spise normalt, sier Pia som raste ned i vekt.
– På det minste veide jeg bare 42 kilo.
To måneder etter siste operasjon, fikk Pia vite at hun slapp videre behandling.
– Da gråt jeg og innså hva jeg hadde vært med på.
Etter dette, tenkte Pia at hun var ferdig med alt som hadde med operasjoner å gjøre. Pia vendte tilbake til jobben i SFO. Ting gikk bra en stund, så kom smertene tilbake, men Pia tenkte at det ikke var så rart etter det hun hadde vært igjennom. Da smertene ikke ga seg, tok hun det opp på en kontroll og det viste seg at hun hadde fått en allergisk reaksjon mot metallstangen som var satt inn øverste i livmorhalsen som en erstatning for livmorhalsen.
– Da måtte jeg opereres på nytt, og fikk beskjed om at den operasjonen ville føre til at jeg ikke kunne få barn, men at det ikke skulle bli noe problem den dagen jeg ville ha det fordi man kunne sette inn metallstangen igjen.
Frem til 2014 gikk alle kontroller fint, men resultatet av toårskontrollen i juni 2014 viste at prøvene ikke var bra.
– Jeg så ikke den komme og knakk sammen.
Pia var på hytta da hun fikk beskjeden. Hun reagerte med å logge seg på Tinder, sveipa til høyre og venstre helt til hun fikk match med en tidligere kollega fra SFO. To minutter senere ringte han henne.
– Det gjorde at den dagen ikke ble så verst likevel. Jeg fokuserte på han til jeg fikk svar på prøvene.
Prøvene viste at Pia hadde grove celleforandringer. Lenge var Pia usikker på hva hun skulle si til fyren hun nettopp hadde møtt igjen.
– Jeg ville ikke ville dra han inn i noe sånt like etter vi hadde møttes, men da jeg bestemte meg for å si det som det var, sa han til meg at dette ikke var min kamp, men vår.
De grove celleforandringene viste at Pia hadde forstadiet til kreft, og fordi det hadde utviklet seg raskt, måtte Pia behandles med laser.
– I fem år holdt jeg på med dette tredje hver måned fordi det stadig dukket opp nye, dårlige celler som måtte fjernes.
I 2019 har ting gått bra en stund og Pia begynner å studere til å bli barnehagelærer, men det samme året dukket nye, dårlige celler opp. Da ba Pia om å få snakke med legen om situasjonen. Han fortalte henne da at det fantes et annet alternativ, men at det ville resultere i at de måtte fjerne alt og at Pia ikke kunne få barn. Da gikk Pia i tenkeboksen med han hun møtte via Tinder i 2014 og som i fjor ble mannen hennes.
– Jeg spurte han hva han tenkte, og da han sa at det var viktigere for han å beholde meg enn et eventuelt barn vi kunne ha fått, men som heller ikke hadde vært sikkert, var det enklere for meg å ta avgjørelsen om å la legen fjerne alt, sier Pia og forklarer at det mest sannsynlig ville ha dukket opp nye, dårlige celler som måtte behandles mens hun gikk gravid.
– Jeg hadde jo vært inn og ut av sykehuset i fem år til nå.
I dag synes Pia det er rart å tenke på hvordan hun holdt ut.
– De fem årene er et svart hull.
Å fraskrive seg muligheten til å få barn, har vært en stor sorg.
– Det er det fortsatt, men jeg tillater meg å være lei meg for det.
To uker etter at Pia var ferdig operert, var hun i praksis i en barnehage.
– Det var sårt da jeg oppdaget barn som lignet på foreldrene sine og jeg erkjente for meg selv at jeg aldri kom til å oppleve det.
På nyttårsaften 2019 brøt Pia sammen.
– Da skjønte jeg at jeg måtte ta det jeg hadde vært igjennom ordentlig innover meg. Siden den gang har jeg taklet det fint.
Da Pia var på første kontroll i februar i fjor, og fikk vite at alt var bra, kjente hun på en lettelse hun ikke hadde kjent på mange år.
– Jeg kan puste nå. Det har jeg ikke klart siden jeg ble syk for 10 år siden, sier Pia og forteller at siste kontroll i juni også var bra.
Siden Pia ble syk, har hun slitt med konstante smerter i et belte rundt livet.
– Det kjennes som hundre små stikk hele tiden. Før tok jeg sterke smertestillende daglig, men det har jeg sluttet med. Nå har jeg lært meg å leve med smertene.
«Det gjør noe med deg når du tilbringer så mye tid på sykehuset som det jeg har gjort.»
I vår var Pia ferdig med studiene og fikk seg jobb som pedagogisk leder i en barnehage, og i sommer skrev hun og ektemannen under på adopsjonspapirer.
– Livet går videre. Jeg jobber 100 prosent og trener fem ganger i uka.
Det Pia har vært igjennom, har gjort henne sterkere.
– Det gjør noe med deg når du tilbringer så mye tid på sykehuset som det jeg har gjort.
For Pia eksisterte ikke det «vanlige» livet som jevnaldrende levde i flere år.
– Mitt liv dreide seg mer om alvorlige ting.
Før var Pia gjerne oppe til klokka 02 på natta. Nå er hun trøtt klokka 22.
– Jeg har vært nødt til å bli kjent med meg selv på nytt. Både jeg og kroppen er en annen enn den jeg var før jeg ble syk.
Pia har lært seg til å ikke være så opphengt i hvem hun pleide å være.
– Det er ikke hvem jeg var, men hvem jeg er nå som betyr noe.
Helt siden Pia ble syk, har hun valgt å være åpen om hvordan hun har det.
– Hvorfor skal jeg late som at alt er bra, hvis det ikke er det. Sanne venner tåler å høre det som det er. Ved at jeg er så ærlig, så er det enklere for folk rundt meg å spørre hvis det er noe de lurer på, og jeg opplever å få en mer ærlig dialog med andre.
De siste årene har Pia blitt mer komfortabel med seg selv.
– Før visste jeg ikke hvem jeg var og var opptatt av å please andre. Nå står jeg stødigere i meg selv.
Ved å dele sin historie, håper Pia hun kan minne andre på hvor viktig det er å sjekke seg.
– Dette er en av få kreftsykdommer det er mulig å forebygge før den utvikler seg, og den sjekken er det verdt å ta.