Pilegrimsvandring til Jordens Ende

Jeg fikk diagnosen akutt myelogen leukemi i 2019, og nødvendigheten av en stamcelletransplantasjon med ubeslektet donor ble fort et faktum. Når en komité må diskutere om det er etisk forsvarlig å gi deg behandling, så blir man virkelig konfrontert med sin egen død. Tanken på hva jeg ville gjøre på nytt igjen i livet hvis jeg ble frisk nok, var klar. Jeg ville gjennomføre en ny pilegrimsferd til fots gjennom Spania. Og selv om ingen kunne gi meg noen garantier på det tidspunktet, så var det heller ingen som sa at det var umulig, selv om ett år etter behandling kanskje var litt kort tid.

Jeg sverget på å gjennomføre denne reisen så fort det var mulig, for å inspirere både meg selv og andre. Jeg ville vise at de utroligste ting fortsatt kan være mulig selv om livet rammer en hardt. Nå er ikke lenger ordet frisk en betegnelse som jeg kan kjenne meg igjen i, men jeg følte at jeg kunne gjennomføre turen, så lenge jeg var villig til å følge strenge og skiftende koronatiltak og leve med litt risiko.

Jostein under behandling på Rikshospitalet.

Hva er en pilegrim?

En pilegrim er en reisende som kommer langveis fra, der selve målet eller reisen i seg selv er svært betydningsfull. Ferden starter gjerne lenge før man tar det første skrittet. Motivasjonen bak pilegrimsferdene er like forskjellige som menneskene selv, men de fleste søker en dyp kontakt med seg selv, og man setter pris på å få bruke egen kropp til å søke et mål som man ikke helt vet om man klarer å nå. Pilegrimsferder har også en tendens til å gi dem som vandrer det de trenger i livet sitt, og ikke nødvendigvis det de selv ønsker.

Pilegrimsruten jeg valgte meg heter Camino de Santiago. Den starter i en idyllisk landsby i de franske Pyreneene, går videre over fjellkjeden og tvers igjennom Spania til kysten. Millioner av pilegrimer har krysset Europa og Spania i over 1000 år for å besøke graven til apostelen Jakob i katedralbyen Santiago de Compostela, og så reise videre til Finis Terrae for å se solen synke ned i havet. Finis Terrae betyr «jordens ende» på latinsk, og mange så dette som det ytterste punktet på verden frem til Amerika ble oppdaget.

Etter at pilegrimene besøkte Santiago de Compostela, så var det ved Jordens Ende de innså at når veien tar slutt, så må man enten gå på vannet eller vandre mot noe nytt i livet. Jeg kan skrive under på at det er en god fysisk, psykisk og spirituell rehabilitering, uansett hva man tror på eller har opplevd i livet.

På tur med reiseand

Turen min strakk seg 850 km fra Frankrike og gjennom Spania under koronapandemien. Før turen startet tok det mye tid å få avklart risikoen og om de lokale i det hele tatt ønsket reisende pilgrimmer velkommen. Jeg likte å spasere deler av dagene alene for å ta innover meg omgivelsene, og så heller prate med folkene jeg møtte underveis. Skulle jeg bli ensom så har min trofaste reiseand, Ducky McGee, en tendens til å få både meg og andre til å smile godt.

Det å krysse de franske Pyreneene til fots tror jeg må være ett av de vakreste eventyrene som finnes, til tross for at det kan være både utfordrende og farlig. De neste dagene gikk jeg for å nå historiske Pamplona og bestige Tilgivelsens Fjell, som ble et stort og symbolsk øyeblikk for meg. Det var nemlig et bilde herfra jeg hadde tatt med meg på hver innleggelse under kreftbehandlingen, og drømte om å få se igjen.

Å rusle blant vinranker og frodige åser i middelhavsklima, og oppleve utallige historiske småbyer med alle sine kirker og klostre, gav en følelse av at selv om det er mobildekning, så har ikke livet endret seg så altfor meget de siste århundrene. Mektige katedraler som huser både konger og helgener gjorde fremdeles det samme sterke inntrykket på meg, som det sikkert også gjorde på forgjengerne jeg fulgte fotsporene til.

Jeg måtte krysse 200 km med ørken og åkerjord, og gikk dagevis i bitende kulde og motvind. Det gav tid til ettertanke og refleksjon. Det er da man blir kjent med seg selv igjen, hvis man har glemt hvem man er. Å måtte synge for fremmede etter en pilegrimsmesse midt på den spanske høysletten er nok heller ikke hverdagskost for nordmenn flest.

Legge fra seg byrdene

Når koronaen plutselig stengte byer og provinser, så måtte jeg ta hensyn til smittevernet selv om jeg så gjerne skulle spasert hvert eneste skritt. Veien min ble forkortet med to dager, og etter en hel uke på flat mark var det på tide å legge fra meg byrdene på det høyeste fjellet langs ferden. En gammel pilegrimstradisjon er at man legger ned en medbrakt stein hjemmefra på Cruz de Ferro, som et symbol på at man gir slipp på noe som har tynget en ned over lang tid. Da skal man kunne gå videre på ferden med et lettere sinn. Jeg kunne ikke ha gjennomført turen uten helsepersonellet som hjalp meg gjennom kreftbehandlingen, så jeg ba noen av dem om å signere en stein hver som jeg bar med meg på turen. Koronaviruset og andre årsaker gjorde at jeg ikke fikk med meg så mange steiner som jeg ønsket, men jeg håper at alle som hjalp meg likevel føler seg inkludert. Jeg må også få takke alle de flotte heltene som donerer blod og stamceller, dere er alle med på å redde liv!

Regnfulle grønne Galicia hadde et keltisk preg på arkitekturen, og sekkepiper ønsket meg omsider velkommen til katedralbyen Santiago. Veien bar deretter videre til Jordens Ende, hvor jeg omsider fikk mulighet til å forsøke å gå på vannet. Ettersom jeg til slutt kom meg trygt og koronafri hjem til Norge igjen, så kan dere nok forestille dere hvordan det forsøket endte.

Selve vandringen tok ca. fem uker, pluss en uke ekstra for hvile og reisedager. Følelsen av at jeg la noe mer enn bare avstand bak meg, var med på å gjøre turen personlig givende til tross for ubehaget med å spasere med tung ryggsekk i 5-10 timer hver dag. Jeg møtte mange interessante mennesker fra hele verden på reisen, og selv om vi var få som vandret i disse tider, så sitter minnene om hverandre sterkt igjen. Jeg fikk også dele reisen min med tusenvis av andre pilegrimer på sosiale medier, og deres gode ønsker hjalp godt de dagene jeg tilbrakte mutters alene.

Jeg vil gjerne anbefale en slik tur til alle som har muligheten, men vil advare mot å gjennomføre det dersom man ikke har forberedt seg grundig. Pandemien gjorde mye av turen vanskelig å gjennomføre med tanke på mat og drikke, samt at jeg aldri visste om det var mulig å finne et sted å overnatte på slutten av hver dag. Minnene fra en slik opplevelse sitter i deg resten av livet, og det tar lang tid før man får reflektert over alt man fikk ut av reisen.