Respekt for sveisen

God porsjon humor

Kreften har ikke klart å knekke humøret og humoren hans. Det skinner igjennom alt han sier når han treffer både kjente og ukjente. Når han snakker med nye mennesker, er rask til å nevne at han har hatt kreft. På den måten slipper folk å undre seg over at håret er temmelig glissent.

Under behandlingen hadde Glenn nok med å ta til seg næring og holde seg på beina. Hårtapet kom dermed i skyggen. Men han kan godt forstå at det kan være tungt for mange å miste håret. Det blir et synlig bevis på at man er syk.

Brukte parykk

I tiden etter sykdommen har Glenn bearbeidet følelsene rundt redusert hårvekst. Nå ser han det mer som et arr, et minne om hva han har overlevd.

– Jeg testet halvparykk og brukte det i omtrent ett år, men syntes etter hvert at det kom i veien for hvem jeg virkelig er. Noe av stoltheten forsvant når jeg prøvde å gjemme bort min identitet som kreftoverlever, forteller Glenn.

Kreftintroduksjon

Glenn studerer kriminologi ved Universitetet i Oslo. Ved siden av studiene tar han vikartimer på en barne- og ungdomsskole. Han starter hver time i en ny klasse med å introdusere seg selv, si hvor gammel han er, hvor han kommer fra og hva han driver med til vanlig. Deretter spør han elevene om de kan tenke seg hvorfor håret hans ser ut som det gjør.

– Svarene er mange og noen foreslår enten uheldig barbering eller hårsykdom. Men som regel er det en eller annen som nevner kreft, forteller Glenn.

Glenn deler gjerne mer av sine sykdomserfaringer, for straks ordet kreft er brakt på banen, er spørsmålene mange. Dermed får elevene en historie de sent vil glemme. I de yngre klassene hender det han spør om noen vil kjenne på arrene hans i hodebunnen. Det er det langt ifra alle som tør.

Jeg merker på dem at historien min gir meg respekt. Resten av timen har jeg som regel fått med meg de tøffeste gutta på laget. Da hender det de hysjer på de andre og sier: ”Hei, dere, hør på Glenn nå”.

Indiana Jones-type

Det skulle ta Glenn fire år etter behandlingen før han følte at han har et tilnærmet normalt liv igjen. På veien har han tatt noen skritt frem og falt like mange tilbake, bare for å reise seg igjen og fortsette.

– Det er uheldig det som har skjedd, men jeg ser på meg selv som en slags Indiana Jones-type. Kreften har vært mitt livs største eventyr, og jeg har kommet levende fra det, sier han.

Hvilke eventyr han kunne opplevd hvis ikke kreften hadde satt kjepper i hjulene, vil Glenn aldri få svar på. I stedet er han stolt over å ha overvunnet en dødelig sykdom. Underveis har han opparbeidet seg en livsvisdom som få andre i 20-årene kan skilte med.

Ikke alle dager er gode

I likhet med Indiana Jones er også Glenn ofte å se med hodeplagg utendørs. Det kommer an på både dagsformen og hva han har på agendaen. Det er ikke alle dager han har overskudd til å imøtekomme nysgjerrige blikk eller å stå frem med sin historie i møte med nye folk.

– Jeg er stolt over å ha overlevd kreft, men noen ganger kan jeg savne den jeg var før. Da er det veldig behagelig å være på Montebellosenteret eller være med i Ung Kreft. Der er ingen forklaring nødvendig, sier Glenn.

Ingen hårete mål

Innimellom vikartimer og skolegang prøver Glenn å få dagene til å gå opp med studier, venner og andre fritidsaktiviteter. Han har lært seg å tenke langsiktig. Han har brukt noen år av livet på sykdom, men sett opp imot forventet levealder er fire år forsvinnende lite. Glenn har ingen ambisjoner om å sette seg spesielt hårete mål heller.

- Det er fortsatt ting jeg fikk til før som jeg ikke klarer nå. Jeg velger å se bort fra det og i stedet sette meg mål som er innen rekkevidde. Nå tar jeg opp fag fra videregående for å prøve å komme inn på psykologistudiet, og så kommer jeg til å fortsette i jobben som lærervikar. Det beste er å kunne leve et helt vanlig liv – selv med litt mindre hår.