Et år med kreft, tro og Snapchat

“Har jeg vært et godt menneske?”

– Jeg er virkelig den heldigste personen i verden. Jeg er så ubeskrivelig heldig med familien min, kollegaene og vennene mine. Jeg har et så fantastisk godt nettverk, utbryter hun oppglødd.

Sahra er en av sju søsken – en sammensveiset gjeng som er veldig involvert i hverandres liv. I tillegg til kjernefamilien bor det flust av tanter, onkler og søskenbarn i nærheten av henne. Det var derfor helt naturlig at Sahra spurte kvinnene i familien sin om råd da hun en dag tidlig i mars 2024 oppdaget en stor, vond kul over venstre bryst mens hun dusjet.

– Jeg løp ut til søsteren min for å vise henne, og videre ut til tanten min som sto i gangen, som skulle til å gå.

Tanten er sykepleier, og var på vei til nattevakt.

– Shit, du må til legen, Sahra, sier tanten.

Hun går til legen, og får raskt en henvisning til sykehuset. Sahras hode er på helt andre steder under legetimen, og hun hadde aldri tenkt på kreft. Ikke hadde hun vært redd for det heller.

Rosa venterom og uventede ord

I midten av mars har hun time på sykehuset. Hun tar med seg ektemannen Said, som hun har vært sammen med i over ti år.

– Jeg kommer inn på klinikken der, og det er bare rosa, rosa, rosa, minnes hun når hun tar oss med tilbake til det øyeblikket.

Det sitter ei ung kvinne med moren sin ved siden av dem. Det er helt tydelig at hun forbereder seg på det verste. Sahra og Said halvsover.

– Vi var totalt kontrasten til hvordan de hadde det.

Jenta forsvinner inn på et undersøkelsesrom. Etter en stund kommer hun ut, og ser superlettet ut. Sahra og Said gratulerer henne, og veksler noen ord om at de rekker å sove før de senere skal passe søskenbarna hennes.

En hvitkledd kvinne kommer ut. Hun er alvorlig. Hvorfor det? undrer Sahra.

– Da fikk jeg min første støkk, minnes hun.

Det blir tatt ultralyd av brystet til Sahra. Hun får beskjed om at hun må ta biopsi. Legens beskjed er ikke godt nytt.

– Dette er ikke bra, jeg liker ikke det jeg ser.

Sahra klarer ikke å ta alvoret i situasjonen innover seg. Hun sitter og småprater og er sitt vante, lettbeinte vesen. Said har sonet ut, er urolig, og ber til Gud.

– Jeg beklager at jeg har gitt dere så dårlige nyheter, dere virker som et veldig hyggelig par, sier legen.

Sahra er et spørsmålstegn. “Hvorfor beklager hun? Jeg skal jo bare til videre undersøkelser, det er ikke sikkert det er kreft”, tenker hun.

Legen oppfatter Sahras forvirring, og forteller henne at hun er 99 prosent sikker på at Sahra har kreft.

– Hvor god er du egentlig i jobben din?

Sahra og Said går inn i heisen. Numne, etter den fatale beskjeden.

“Allah er tilstrekkelig for oss. Han er den beste planleggeren av mine affærer”

Dua'en – bønnen – går om og om igjen i hodet til Sahra. Hun plukker opp telefonen, og tar et bilde av Said og seg selv i heisen.

– Jeg fikk følelsen av at det ville bli et øyeblikk jeg kom til å se tilbake på ofte. Og jeg fikk følelsen av at jeg kom til å overleve. Samtidig rant også vissheten om at jeg aldri ville bli den samme igjen, over meg.

“Ok. La oss se hvem den nye Sahra blir” tenker hun for seg selv.

Hva gjør vi nå?

Det går ikke mange dager før hun har neste undersøkelse. Hun har brukt dagene på å gråte, og vært redd for å dø. Kreften virket aggressiv, forteller hun når hun tenker tilbake.

Diagnosen bekreftes. Sahra har brystkreft.

Sahra har fått den vonde beskjeden om at hun er kreftsyk i starten av Ramadan. Omfanget er ukjent, og det er behov for flere undersøkelser. Hun forteller foreldrene, og noen få andre som har luktet lunta om at noe ikke er som det skal være. Hun vil spare resten av familiemedlemmene, nære venner og kollegaer fra viten om at hun er blitt syk. Sammen bestemmer de seg for å fortelle alle sammen på et familiemøte etter Eid-feiringen, avslutningen av Ramadan. Samme dag forteller hun også at hun er blitt syk til sjefen sin. De nære vennene hennes fikk også beskjed kort tid etterpå.

– Jeg var ekstremt opptatt av at jeg ville fortelle det på en ordentlig måte til de nærmeste. Det var veldig viktig for meg, jeg ville ha en ordentlig samtale med dem alle sammen, forklarer Sahra.

Ramadan og refleksjon

Den neste måneden er intens for henne – på godt og vondt. Islam er nemlig ikke bare en religion for Sahra, det er også en levemåte. Ramadan gir henne tiden hun trenger til å be – til å ha tid alene med Gud, forteller hun.

– Jeg ba om å bli kreftfri, jeg ba om å møte helsepersonell som behandlet meg som likeverdig. Jeg fikk roen til å be, ettersom Ramadan legger så fint opp til at du skal gjøre nettopp det.

– Hva var du redd for når det kom til behandlingen din?

– Jeg var redd for å møte mennesker i helsevesenet som skulle behandle meg annerledes fordi jeg ikke er etnisk norsk. Min opplevelse av helsevesenet er nok annerledes enn for mange nordmenn, og jeg fikk jo også erfare å bli møtt med visse fordommer under kreftbehandlingen, som var ubehagelig. Når man ser ut som meg, har man høyere risiko for å møte enkeltpersoner som vil behandle deg annerledes. Slik ble det også for meg i noen situasjoner. Når det er sagt, fikk jeg også veldig god behandling av de aller fleste, understreker hun.

– Hvordan føltes det å møte fordommer i en situasjon hvor du trengte hjelp?

– Det føltes som at mitt verste mareritt gikk i oppfyllelse. I de situasjonene følte jeg meg naken, svikta og maktesløs.

Sahra mistenker at det ikke hadde gått like bra med henne psykisk om kreften hadde rammet henne på et annet tidspunkt. Hun fikk tiden hun trengte til refleksjon. Sahra forklarer at flere av hennes kjente og kjære la merke til at hun gråt under bønnestundene, men det var normalt å gjøre.

Som muslim er Sahras mål å gjøre seg fortjent til en plass i al Jannah – paradis. Kreftdiagnosen førte til store, eksistensielle spørsmål og frykt.

Har jeg vært et godt menneske? Kommer jeg til å dø? Har jeg gjort meg fortjent til å komme til Paradis?

Spørsmålene er som glødende kull under brystbeinet. De slår mot innsiden av brystkassen som en tidevannsbølge hun ikke får stanset.

– Jeg hadde bare lyst til å skrike ut: “kan noen svare meg? Kan noen fortelle meg at jeg har vært et godt menneske!?”, minnes Sahra sårt.

Familiemøtet

11. april, dagen etter Eid, samles hele familien til Sahra. Sahra går inn med følelsen av at hun er i ferd med å snu livene deres på hodet.

Pappaen til Sahra er den som forteller familien om kreftsykdommen.

– Hvordan reagerte de når dere fortalte at du var blitt syk?

– Det var alle mulige reaksjoner. Noen ble stille, noen gråt. Noen måtte reise seg og gå ut litt før de kom inn igjen. Det som var så fint var at pappa sa at alle reaksjoner var lov.

Papaya og parykker

De ble sittende samlet i to timer å prate. Og Sahra – i kjent stil – gjorde det hun gjør best. Hun lo, fjaset og pratet – og sakte tente hun lys i rommet, ett etter ett, til det dystre fikk mindre plass.

Det ble snakk om hårtap.

– Jeg mente vi måtte utnytte situasjonen og gjøre noe helt sjukt med det før jeg mista det. Først var ideen at vi skulle dele håret mitt i sju deler – en for hver av søsknene. Alle skulle få en egen del som de kunne gjøre hva som helst med.

Ideen utviklet seg videre til at de skulle ha en temakveld, der alle presenterte en idé for hva som kunne gjøres med Sahras hår – og så skulle de stemme for – og gjennomføre – det beste forslaget.

Parykker ble googlet.

– Rosa, beyoncéblondt … altså, vi var innom så mye rare greier, flirer Sahra.

– Jeg kødda også om at vi måtte gå på puppeshopping, siden jeg snart skulle få nye pupper. Vi tulla om hvem den nye meg kom til å bli. Det var en så fin samtale.

Etter kort tid får kreften også et navn – Papaya.

– Jeg klarte ikke si kreft, så jeg kalte den for Papaya, sier hun og flirer.

Men det aller viktigste for Sahra var ikke parykker, silikonpupper eller “Beyoncé-blondt” hår. Det aller største ønsket hun hadde, var at alle skulle fortsette å leve livene sine som normalt. At de ikke skulle glemme henne.

– At de skulle mase og plage meg, ikke la meg bli deprimert. Jeg var livredd for å bli deprimert og isolert.

Hun er eldst i søskenflokken, og tuller med at søsknene hennes er “barna” hennes. Hun var tydelig på at hun skulle leve gjennom dem i den tøffe tiden som var i vente.

– Det var en så stor stressfaktor for meg å forholde meg til hvordan alle andre tok dette.

Sahra er nemlig av den typen menneske som setter dem rundt seg først. Har de rundt henne det bra, da har Sahra det bra. Hadde hun sett at de hun elsker mest gikk rundt og hadde det vondt “på grunn av henne”, hadde det vært vondt.

– Mannen min skjønte det fort. Det var bare å fortsette som normalt – det var det som hjalp meg mest.

Etter familiemøtet fikk alle beskjed om å spre ordet til alle de kjente om at hun var syk. Sahra ville at det skulle spres raskt, slik at hun slapp å forholde seg til å måtte levere sjokkbeskjeder i hytt og vær.

Dagen etter våkner hun til utallige meldinger.

– Det var helt vilt. Jeg har ikke ord på hvor mye støtte og kjærlighet jeg mottok. Jeg har vært så overveldet av støtten. Familie, venner og kollegaer har kommet med gaver, leiligheten vår har sett ut som en blomsterbutikk. Venner av venner har bedt for meg. Naboene mine har kommet med mat. Mamma og pappas venner har kommet og lest fra Koranen på meg, forteller Sahra – med en mild brist i stemmen.

Hun feller noen tårer i takknemlighet, og rister litt på hodet i vantro – som om hun fortsatt prøver å forstå at all denne kjærligheten faktisk er til henne. Støtten hun har fått har holdt henne oppe, båret henne – når da “alt” ellers var i ferd med å rase.

Kampen for å leve som før

Sahra startet fertilitetsbehandling i april. Før kreftsykdommen hadde Sahra og Said planer om å få barn. Planen måtte altså vike for kreften. Egguttak ble gjennomført før hun startet på kreftbehandling.

– Jeg synes faktisk det har vært mye vanskeligere å forholde seg til forebyggende behandling (etterbehandling, journ.anm.) enn til kreften. For når jeg hadde kreft, tenkte jeg at det var noe jeg skulle kjempe meg gjennom en kort periode. Etterbehandlingen er et enormt langt løp.

Vi kommer tilbake til etterbehandlingen, og hvilke refleksjoner Sahra har gjort seg for hvordan livet blir videre, senere i saken.

Kreftbehandlingen treffer henne som en murvegg. Hun opplever kraftige bivirkninger, og føler seg ganske så mørbanket. Utmattet, redd og drittlei av sykehus. Men hun slipper cellegiften, og får beholde håret. Og hun er med på “alt” – jentekvelder, kafébesøk, middagsbesøk og filmkvelder. Sahra har et ønske om å fortsette å leve slik hun har gjort før, men det er tidvis utfordrende – og noen ganger umulig.

Hun minnes ganger hun har ligget og hatt så enorme smerter, at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. Det var også dager hun ikke orket flytte seg fra baderomsgulvet.

Andre dager gav hun det et forsøk, uten særlig hell:

– Jeg ble plutselig med på en jentekveld sammen med den ene søsteren min. Vi hadde spillekveld, det var superhyggelig, sier hun og smiler.

Sahra hadde på dette punktet fått en liten pause fra bivirkningene som kom med behandlingen. Ute av syne, ute av sinn … eller?

– Jeg tenkte at jeg kanskje var ferdig med kvalme og oppkast, som var noen av bivirkningene som hadde plaget meg mest. Jeg hadde ikke kastet opp på over en uke, så naturligvis så antok jeg da at det var over, flirer hun.

Typisk Sahra.

Så går det galt. Sahra sitter ved bordet sammen med jentene, og kjenner den gryende uroen i kroppen – den stille varsellampen som begynner å blinke et sted bak ribbeina. Hun prøver å ignorere det. Lener seg litt bakover. Trekker pusten dypere. Later som at det er noe hun kan puste seg forbi.

Men så kommer den – bølgen. Først snikende, så brå. Den velkjente kvalmen som stiger som en heis fra magen og rett opp i halsen.

Shit, dette går ikke.

Sahra løper til badet, og blir hengende over doskålen en god stund. Søsteren kommer inn etter hvert og lurer fælt på hva som skjer. Sahra hører det er helt stille inne i stua.

– Åh, så kleint! Hva gjør man da liksom?

– Nei, hva gjorde du da?

– Søsteren min kaller meg alltid extra. Jeg er syk, det går åpenbart ikke an å legge skjul på det. Jeg kan like så godt bare eie det, og gjøre en entré, reflekterer hun med et lurt smil.

Så det er nettopp det hun gjør. Sahra henter seg inn igjen. Et dypt åndedrett senere, og hun spankulerer inn i stua, hvor de andre sitter – fremdeles tause.

– Halla, jeg er tilbake!, utbryter hun idet hun trer inn i rommet.

– Kan du fortelle hva tankene dine i det øyeblikket var?

– Jeg tenkte bare at det ikke gikk an å gå ut igjen der og late som ingenting. Det hadde bare gjort situasjonen verre for alle sammen.

Sahras håndtering av situasjonen utløste gode, dype samtaler. Ved å ha selvironi rundt det som hadde skjedd, ble det lettere for jentene å snakke om kreften. Åpenheten som fulgte var godt for Sahra å få oppleve.

En preget kropp

Sahras evne til å se positivt på ting er dog ikke en mirakelmedisin for den fysiske påkjenningen kroppen har vært igjennom. Tross sosialisering og aktivisering, så var kroppen preget av belastningen. Sahra var ikke den samme som før. Verken psykisk eller fysisk.

– Det var – og er – hardt å godta. Jeg opplevde en sorg over at jeg ikke kunne bidra på samme måte som før, at jeg ikke kunne stille opp for andre slik jeg pleide. Vennene mine ble ansvarlige for å holde liv i relasjonene våre, for jeg hadde ikke overskuddet til det. Jeg kunne ikke være den omsorgspersonen jeg hadde pleid å være, og måtte finne nye måter å være til stede for nevøene mine.

Sahra fikk mer fritid da hun ble sykmeldt fra jobb i slutten av april. Hun fikk streng beskjed på sykehuset om å finne seg en hobby.

– Girl, jeg har prøvd ALT av hobbyer nå. Jeg har malt, jeg har perlet, jeg har strikket. Det er så kjedelig! Det var ingenting som fungerte for meg, og jeg stressa så sykt mye over at jeg måtte finne meg en hobby, ler hun hjertelig.

Etter mange mislykkede forsøk fant hun svaret.

– Jeg har skrevet tre bøker – aktivitetsbøker til Ramadan. To til barn, og en til voksne, sier hun nonchalant, og trekker litt på skuldrene.

Trosset oddsen

Sahra går gjennom ukene og månedene med behandling, og får også tilbud om å være med i en studie fra start av. Legene var noe usikre på om medikamentene ville ha ønsket effekt på henne, på grunn av lav alder. Sahra var 31 år på dette punktet, og noe yngre enn det som var målgruppen for studien – som det hadde vist seg å ha effekt på.

– Men jeg fortalte dem at kroppen min er som en gammel dame, og at det kom til å fungere på meg, forteller hun med glimt i øyet.

Og sannelig fikk hun rett. 13. juni, etter seks uker er hun på kontroll, og mottar uventede nyheter.

– Legen var helt sjokkert. Han ga meg vel i underkant av én prosent sjanse for at jeg skulle ha effekt av denne eksperimentelle behandlingen. Men det hadde jeg altså, gliser hun triumferende.

Legen kalte det et mirakel. Svulsten i brystet hadde krympet, og hun responderte godt på behandlingen. Akkurat slik hun hadde bedt om og håpet så inderlig på.

Behandlingen fortsatte dog en stund til: Både stråling og hormonbehandling, i tillegg til at hun har fjernet brystet.

I august får hun nok en gledelig beskjed: Cellegift blir ikke nødvendig. Hun skal fortsette på antihormonbehandling i tolv uker til, slik at det totalt blir seks måneders behandlingstid.

– Kanskje den vanskeligste dagen av hele behandlingsløpet

I november fikk hun brystet rekonstruert. Det satt langt inne for Sahra. 13. november var operasjonen satt opp. 30. oktober får hun beskjed om at planen er å sette inn et implantat.

Det føltes rart, fremmed. Men selv i det absurde og vonde, fant Sahra en måte å le – en måte å få andre til å le.

Kirurgen dro fram implantatet. Hun stirret på det. En liten silikonpuck.

– Og jeg bare … hæ? Skal den der bli en del av meg?

Hun rister på hodet og bryter ut i latter når hun forteller.

– Og så var den hvit, da. Så jeg ser på den og sier: “Unnskyld meg – skal jeg få en HVIT pupp!?”

Kirurgen lo. Og beroliget henne kjapt: Implantatet skulle selvfølgelig inn under huden – det var ikke snakk om noe utvendig designendring. Fargen ville aldri synes.

– Takk og lov for det, sier Sahra og ler tørt.

7. november endret de planen hun har fått fremlagt uka før. Hun beskriver det som kanskje den vanskeligste dagen i hele behandlingsløpet.

– Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll, og skjønte ikke helt hva som foregikk. Det jeg hadde innstilt meg på var at jeg skulle få protese, men jeg fikk kontrabeskjed fra plastikkirurgen, som mente det var et mer forsvarlig valg å gå for en rekonstruksjon ved bruk av eget fettvev.

På operasjonsdagen var Sahra bekymret for ektemannen, og at han skulle være alene. Flere av familiemedlemmene hennes dukket opp, og satt på sykehuset hele dagen. Sahra hadde forutsett det, og kjøpt inn alles favorittsnacks.

– Alhamdulillah

En drøy måned senere er hun kreftfri. Nå skal hun inn i tre uker forebyggende strålebehandling.

– Jeg var ikke forberedt på hvor brutalt strålingen kom til å bli, sier hun alvorspreget.

22. januar 2025 er dagen for den aller siste strålebehandlingen.

– Hva gikk gjennom hodet ditt da?

– Jeg tenkte Alhamdulillah, så heldig jeg er som er kreftfri. Jeg var så sliten, og jeg hadde så vondt. Jeg tenkte mye på alt jeg hadde vært igjennom, og det begynte sakte, men sikkert å synke inn. Det var en helt uvirkelig følelse, og jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville miste den takknemligheten jeg kjente på, sier hun.

Vil gi tilbake

Gjennom alt har Sahra hatt som mål å fortsette å være seg selv. Den som hjalp andre rundt seg, som stilte opp uansett hva det var. Ikke bare privat, men også i frivillighetsarbeidet hun har drevet med. Sahra er vokst opp i en samfunnsengasjert familie. Flere i familien hennes driver også med veldedig arbeid, og Sahra selv har hatt mange verv i ulike organisasjoner.

Det kom derfor heller ikke som et sjokk på dem som kjenner Sahra da hun valgte å gå inn som styremedlem i Ung Kreft. Organisasjonen har vært en av de viktigste støtteorganene for henne gjennom den vanskelige tiden. For de som kjenner Sahra, kommer det ikke som en overraskelse at hun nå sitter i styret selv.

– Jeg har så lyst til å få gjøre noe for andre kreftrammede, gi tilbake. Det er en så stor del av meg, dette med frivillighetsarbeid. Og så tror jeg at det er mange som sitter igjen etter kreftsykdom og lurer litt på hva som er veien videre.

Takknemlighet

– Etter alt du har vært igjennom, hva er det du har tatt med deg videre, tror du?

– Så mye, det er vanskelig å oppsummere alt. Jeg har skjønt viktigheten av relasjoner, og har virkelig innsett hvor godt nettverk jeg har. De folka rundt meg som faktisk holdt ut, som tok ansvar for relasjonene våre, og som ikke ga meg opp – jeg kommer aldri til å glemme det.

Sahra er delvis tilbake i jobb, og begynner sakte, men sikkert å finne sin vei tilbake til normalen. Eller, i hvert fall den nye normalen.

– Det blir jo aldri som før. Jeg er ikke den samme lenger, forteller Sahra.

Sahra sitter igjen med enormt mye takknemlighet. For å være i live, og for all kjærligheten og støtten hun har fått. Tiden etter at hun ble kreftfri har ikke bare vært enkel. Man tenker gjerne at man skal finne tilbake til seg selv igjen, men hvordan gjør man det når man kanskje aldri vil bli den samme? Sahra må fremdeles håndtere ettervirkningene av kreftsykdommen, behandlingene hun har mottatt, og fremdeles mottar. Ikke alle dager er like enkle. Men med den viten i bakhånd, går hun resten av livet i møte. På godt og vondt.