- Livet etter kreften er ekstremsport, da er det godt med noen som heier på deg

Mari løp Sentrumsløpet sammen med treningsgjengen sin i Sjukt Sprek. Her forteller hun med egne ord om formen etter kreften, og hvor viktig et sosialt fellesskap har vært for å komme seg på beina igjen.

Nyttårsforsetter eller intense ønsker?

Det finnes små eller store mål man kan sette seg innenfor trening, uavhengig av hvor man er i livet. Men i mitt tilfelle - spesielt ved nyttår, har jeg kjent på at det til tider har vært ganske sårt, fordi jeg har visst at mange av de nyttårsforsettene jeg har satt, kun har vært intense ønsker. Det har vært ensomt, og jeg har følt at normalen har vært vanskelig å nå igjen. Den har bare vært noe jeg har sett fjernt i horisonten. Jeg har vokst opp med å være mer ute enn inne og viser til Ronja Røverdatter når noen spør meg om hvordan jeg er. Men å være Ronja på sofaen med sterke smerter og fatigue i fem år har ikke vært lett. Jeg har prøvd, men blitt straffet av kroppen med mer smerter og fatigue – som mange sikkert kan kjenne seg igjen i. Skuffelsen har vært uutholdelig.

I januar 2023 fikk jeg muligheten til å melde meg inn i Sjukt Sprek Oslo. Jeg var i utgangspunktet skeptisk fordi jeg var redd det kunne bli en slags dyrking av den siden av meg jeg aller helst ville slippe å forholde meg til. Ikke minst var jeg redd for at kroppen var i for dårlig form, eller at treningen ville bli for hard. I stedet ble det en eureka-opplevelse i forhold til det å mestre kroppslig, i tillegg til en enorm følelse av samhold. Vi er en gjeng som har et stort spenn i fysisk form, men motivasjonen er upåklagelig. Etter bare noen uker kom forslaget om å løpe «Sentrumsløpet» opp - og min eneste tanke var «hva er dette for en crazy gjeng?». Med skrekkblanda fryd, en liten dråpe naivitet og en kropp fylt av håp meldte jeg meg på sammen med seks andre. Vi hadde jo tross alt kjent verre før, og denne utfordringen hadde på sitt vis en oppnåelig slutt.

Å ta kroppen tilbake

Jeg meldte meg inn i Sjukt Sprek med et eneste mål; å ta tilbake kroppen min etter lang tids kreftbehandling. Målet var å bli litt mer som Ronja igjen; å kunne løpe, sykle, klatre og gå på ski uten å måtte hvile i tre uker etterpå. I løpet av våren har vi vært en gjeng på gjennomsnittlig ti personer som har møttes en gang i uka med aktiv-instruktør Martin som trener. Vi har fokusert på å trene styrke og stabilitet i ben og kjernemuskulatur med både lav og høy belastning. Dette er for å fremme koordinasjon og balanse, som blant annet forbereder kroppen på belastningen under løpet og virker skadeforebyggende. I tillegg har vi trent kondisjon når vi har hatt flere øvelser med høy intensitet. Likevel er det balansen mellom hvile og trening som har vært avgjørende, og selv om vi har en trener som ser, veileder og støtter oss individuelt, er det til slutt oss selv det står på. Jeg har innsett at ting tar tid, men at med en god og crazy heiagjeng i de jeg trener sammen med, er det muligheter. Jeg er ikke alene, og jeg kan løpe fem km hvis jeg bare tror på meg selv nok. Jeg har blitt sterkere og mer bevisst kroppen min enn det jeg har vært tidligere, selv om jeg innimellom også har dårlige dager.


Sjukt Sprek

Det er på mange måter ekstremsport å leve med eller etter kreft. Jeg har valgt å bruke den ufrivillige kreft-sekken på ryggen til å vite at jeg kan pushe meg lenger enn jeg tror. Det har også hjulpet meg å trene med en gjeng som er like motivert som meg, og som vet hvor vondt jeg har hatt det tidligere. Som knytter knyttnevnen i lufta sammen med meg i mål, og som vet hvor mye det betyr å komme over streken. I tillegg har det vært avgjørende å ha en trener som får oss til å løfte hodet og finne motivasjonen i en kropp som kanskje har vært vanskelig å forholde seg til på grunn av kreft og kreftbehandling.

22. april løp alle syv påmeldte Sentrumsløpet, og kom i mål med progresjon.

«Livet är en sak du måste vara rädd om, förstår du inte det?» sa Ronja Røverdatter en gang. Det har jeg tenkt til å fortsette med. Og det vil jeg gjøre gjennom å blant annet fortsette å ta tilbake kroppen min. Husk at små skritt, tålmodighet og en heiagjeng kan gjøre underverker – jeg fant dette gjennom Sjukt Sprek!