Sjukt Sprek stiller til start i Sentrumsløpet

Etter langvarig kreftbehandling er det få ting som gir meg samme frihetsfølelse som det å løpe opp det som oppleves som uoverkommelige motbakker, og så stå på toppen – vel vitende om at kroppen mestret hvert bidige steg og hvert inn- og utpust. Jeg har innimellom fått sterke smerter og utmattelse ved aktivitet, og som følge av dette følt meg innelåst i kroppen min. Dessuten har jeg til tider opplevd en slags følelse av å bli «straffet» av egen kropp for å håpe og drømme for stort. På de verste dagene har det vært som om jeg har løpt en evig motbakke, uten å se noe til toppen. Det å leve med eller etter kreft kan anses som det jeg tidligere har uttalt som en slags ekstremsport. Du må porsjonere kreftene dine, prioritere hardt, tåle smerte og være tålmodig. Dette medfører innimellom kanskje også en følelse av håpløshet og ensomhet.

Aktiv: Mari Ween liker å være aktiv, og setter stor pris på en fjelltur innimellom.

(Foto: Privat)

Heldigvis finnes Sjukt Sprek, hvor deltakerne har eller har hatt kreft. I denne gjengen har jeg funnet en unik blanding av ha mennesker som heier på og deler seiere med hverandre, og som har et genuint samhold både på trening og utenfor. I år er vi 14 stykker som er påmeldt Sentrumsløpet. Gruppa består av en god blanding av litt crazy og gira mennesker med lignende opplevelser og erfaringer i ryggsekken – klare for å løpe opp nye veier og nye motbakker. Denne gangen med en annen styrke og motivasjon enn tidligere, til å håndtere og utnytte den ufrivillige kreft-sekken på ryggen.

Illustrerende nok starter Sentrumsløpet med en seig og tung motbakke. Å stå på startstreken med sommerfugler i magen både for egen og andres del, er en fantastisk følelse. Vel vitende om at vi løper i flokk og at vi har en felles forståelse for hva det koster å løpe opp motbakkene og nå toppen. Sentrumsløpet gir oss muligheten til å tørre å satse på oss selv – håpe og drømme, utfordre grenser og feile, ikke minst stå sammen i hverandres utvikling og mestring. Anniken, som er en av deltakerne, sier: «for meg gir disse løpene en ekstrem mestringsfølelse, noe jeg aldri kunne fått utenom Sjukt Sprek». Kyra, som også er med på Sentrumsløpet gjennom Sjukt Sprek, påpeker viktigheten av å få verktøy til å ta kroppen tilbake og slik få være en del av verdenen igjen. Hun finner stor glede i å bli sett av fremmede som frisk.

«Der og da føler jeg meg så frisk!», understreker hun.

Ane Celine, også deltager, beskriver Sjukt Sprek som et fristed – både fysisk og mentalt.

Fornøyd gjeng: Det gir et godt samhold å delta på Sentrumsløpet gjennom Sjukt Sprek. Her fra venstre bak: Ane Celine, Kyra, Anniken, Mari, Marie

Foran: Erik André og Martin

Vi har en dyktig trener, Martin, Aktiv-Instruktør, som har et falkeblikk på individuell tilpasning og tilrettelegging. Hittil i år har fokuset vært på skadeforebyggende styrke mot løping, og når været tillater det vil det bli løpetrening ute. Bakkene opp til Slottet og stiene gjennom Slottsparken er å foretrekke da. Martin påpeker viktigheten av at det å delta i løp ikke handler om prestasjon, men om å få erfaringer med hva kroppen tåler, og at det skal gi mestringsfølelse uansett om man løper eller går. I tillegg understreker han at alle i gruppa skal få delta, uansett nivå og utgangspunkt.

Jeg drømmer om en gang å løpe langt. Samtidig prøver jeg å minne meg på at det viktigste løpet jeg gjør fremover er å på et vis løpe fra kreften, i stedet for å ha den hakk i hæl. På veien gir Sentrumsløpet oss i Sjukt Sprek mulighet til å gå samlet i mål med ny erfaring og trygghet i sekken, og ny styrke til å takle kommende motbakker. Dessuten gir det en mulighet til å oppleve frihetsfølelsen av å nå toppene, - enten det er snakk om et hårete mål om å leve fritt med eller etter kreftbehandling, eller bare toppen av Slottsparken etterfulgt av noen slakke bakker ned til målgang i Sentrumsløpet.