Skeiv, ikke-binær og kreftsyk: når sykdom utfordrer identiteten
I møte med kreft blir mange sider ved livet satt på pause. For noen rokker sykdommen også ved noe av det mest grunnleggende vi har: følelsen av hvem vi er. I dette intervjuet forteller Kvass (29), en ung, skeiv kreftpasient om identitet, kropp, utenforskap og hvorfor Pride har fått en ny betydning etter kreft. Hen deler ærlig om å leve med en sykdom som ikke bare rammer kroppen, men også tilhørighet, kjønn, seksualitet og trygghet i eget liv.
- Da Kvass (29) oppdaget en kul i halsen, trodde hen først det var en del av eget kjønnsuttrykk.
- Men så kom diagnosen: en sjelden og aggressiv kreftform.
- Sykdommen utfordret ikke bare kroppen, men også identitet, uttrykk og selvfølelse.
- I et uforutsigbart sykdomsforløp blir det vanskelig å vite hvordan – og om – man skal bygge seg opp igjen.
- Å være skeiv pasient betyr ofte å måtte forklare hvem man er, midt i det mest sårbare.
- For Kvass handler Pride nå også om sorg, savn – og behovet for at andre kan bære kampen videre.
- Ikke-binær: En person som ikke identifiserer seg som enten mann eller kvinne, men utenfor eller mellom disse kategoriene.
- Skeiv (queer): Fellesbetegnelse for personer som bryter med normer for kjønn og/eller seksualitet.
- Kjønnsuttrykk: Hvordan en person viser kjønn gjennom for eksempel klær, hår eller kroppsspråk.
- Androgyn: Et uttrykk som oppleves som verken tydelig maskulint eller feminint.
- Kjønnsbekreftende behandling: Behandling eller tiltak som hjelper en person å leve i tråd med egen kjønnsidentitet (f.eks. hormoner eller kirurgi).
- Skjoldbruskkjertel (thyroidea): Kjertel på halsen som produserer hormoner som styrer kroppens stoffskifte.
- Radiojodbehandling: Kreftbehandling som bruker radioaktivt jod for å ødelegge kreftceller i skjoldbruskkjertelen.
- PET/MR/CT: Ulike typer bildediagnostikk som brukes for å se etter sykdom i kroppen.
- Interseksjonalitet: Hvordan ulike sider ved en person (f.eks. kjønn, legning, helse) kan påvirke hverandre og skape flere lag av sårbarhet.
- Pride: Markering og feiring av skeiv kjærlighet, mangfold og rettigheter.
Da identiteten fikk ta form
Kvass har aldri hatt ett tydelig «komme ut»-øyeblikk. Å forstå seg selv som først bifil i tenårene og senere ikke-binær kom ikke som en plutselig erkjennelse, men som noe som gradvis falt på plass – og som hele tiden hadde ligget der som en naturlig del av hvem hen er.
Allerede som barn fant Kvass en trygghet i et uttrykk som ikke fulgte forventningene. Hen gikk gjerne i typiske gutteklær arvet fra eldre slektninger, og trivdes godt med det. Det var ikke nødvendigvis et bevisst opprør, men en tidlig opplevelse av frihet – av å få være nærmere seg selv.
- Jeg får lov til å være meg selv, var kanskje følelsen jeg hadde da jeg var yngre. Jeg kunne være meg selv helt fram til kanskje konfirmasjonsalderen, da man plutselig skal inn i bunad og inn i de voksnes rekker. Jeg gikk noen år og tenkte at “nå skal jeg være ordentlig voksen, hete Julie, se sånn ut, være ordentlig, ikke farge håret, være blond, snakke pent og ta alt på blodig alvor”.
Etter hvert ble spørsmålene større. Det handlet ikke lenger bare om klær eller uttrykk, men om noe dypere: hvem Kvass var, og hvordan hen kjente seg igjen i – eller utenfor – kategoriene andre tok for gitt. Da en nær venn kom ut som ikke-binær, åpnet det også et nytt rom for egne refleksjoner. På kvinnedagen i 2020 la Kvass ut et innlegg der det sto: «God kampdag, men jeg føler meg egentlig ikke som dame hele tiden.» Det ble en forsiktig annonsering av eget kjønnsuttrykk. Men overskuddet til å utforske identiteten videre, måtte snart brukes på noe helt annet.
Kroppen forandret seg – og alvoret ble oversett
Det som først kunne se ut som en del av et mer androgynt uttrykk, viste seg å være starten på noe langt mer alvorlig. Nettopp det gjør historien så sammensatt: Det som ga en følelse av å finne fram til seg selv, ble også noe som skjulte sykdommen.
- Det som fikk meg til å skjønne at noe var galt, var at jeg fikk en kul i halsen. Siden jeg også hadde kommet ut som ikke-binær overfor meg selv og de nærmeste rundt meg, ble den kulen som begynte å vokse litt gjemt bort i at jeg ønsket å framstå mer androgynt. Jeg reagerte jo på det innimellom. Jeg kunne tenke: Hadde jeg adamseple før? Men så slo jeg meg til ro med at jeg kanskje bare hadde litt maskuline trekk. Det passet jo også inn i hvordan jeg ønsket å se ut. Derfor tok det lang tid før jeg forsto at det kunne være noe alvorlig.
- Noen ganger når jeg var ute på byen med venner, kunne jeg overhøre andre som sto og diskuterte seg imellom: «Er det en jente eller en gutt?» Og da kunne jeg tenke: Ja, egentlig litt begge deler – eller ingen av delene. Det passet meg ganske greit at de var forvirret, for det var litt det jeg ville. Men da ble det også oversett at dette – altså kulen - faktisk kunne være et problem.
Et kreftforløp preget av usikkerhet
Da diagnosen kom, ble mye snudd. Det som i lang tid hadde blitt tolket som en del av kropp og uttrykk, fikk plutselig et medisinsk navn – og en alvorlig tyngde. Det var skjoldbruskkjertelkreft, en sjelden og aggressiv variant kalt lite differensiert karsinom.
- Da jeg først ble utredet, ble jeg møtt med det man ofte hører om skjoldbruskkjertelkreft – at det sikkert ikke er noe alvorlig, eller at det som regel er en «snill» kreftform.
Men den var ikke så snill som legene først trodde.
Det begynte med to operasjoner i 2024, der først svulsten og deretter resten av skjoldbruskkjertelen ble fjernet. Det som tidligere hadde blitt lest som et slags adamseple, var nå borte. Igjen sto en kropp som både bar preg av behandling – og av et tap det var vanskelig å forklare fullt ut.
Det å først være lettet når man våkner fra narkosen, og så samtidig bli litt skuffet over at den (kulen) er borte – det var en veldig rar følelse. Jeg følte meg litt naken, fordi en del av meg hadde rukket å knytte seg til at dette var viktig for at jeg skulle ha det bra i min egen kropp.
