I fjor feiret Marie Pride med kjæresten og nøt livet. For tre måneder siden døde Andrea av kreft.

Etter at Marie (26) møtte kjæresten Andrea for tre år siden, drømte hun om at de skulle bli gamle sammen. I stedet må hun lære seg å leve uten henne.


GODE MINNER: Det var her, rundt Breiavatnet like ved Stavanger sentrum, at Marie og Andrea møttes for første gang for tre år siden. Andrea hadde på seg den rosa jakka som Marie har arvet og er avbildet med på dette bildet.


Stavanger, juni 2018: Marie er ferdig med andre året som førskolelærer i Kristiansand og er hjemme på sommerferie. En dag får hun match med Andrea på Tinder og de begynner å tekste. Torsdag 21. juni møtes de for første gang og går en tur rundt Breiavatnet. Marie husker enda hva Andrea hadde på seg. Rosa jakke, hvit t-skjorte og svart bukse. Men det første Marie la merke til, var ikke hva Andrea hadde på seg, men at hun hadde det fineste smilet hun hadde sett og den mest smittende latteren.

Da kvelden opphørte, var de begge enige om at det hadde vært en hyggelig kveld, og så fort de skilte lag, begynte de å tekste hverandre om når de skulle møtes igjen. Jentene møttes flere ganger i uka gjennom sommeren. På andre date, spurte Marie om hun kunne holde Andrea i hånda og på den samme daten spurte Andrea om det var greit at hun kysset Marie. Idet Andrea spurte var Marie i den syvende himmel.

– Vi var en perfekt match, sier Marie Lunde Kolnes (26).

Da høsten kom og Marie skulle tilbake til Kristiansand for å studere, måtte de finne ut om forholdet bare hadde vært en sommerflørt eller om de skulle satse videre. Begge var enige om at noe avstandsforhold ikke var noe problem. På spørsmål om hva Marie falt for ved Andrea, er hun full av lovord.

– Andrea var veldig lett å falle for. Hun var så pratsom, utadvendt, imøtekommende og flott. Vi hadde mye til felles og mange like interesser.

Annenhver helg vekslet jentene på å være hos hverandre. Jentene ble offisielt sammen 16. september etter at Marie hadde vært hos Andrea i Stavanger en helg.

– Ting ble mer ekte når vi ble eksklusive, og jeg husker jeg begynte å gråte da jeg satt på toget tilbake til Sørlandet fordi jeg allerede savnet Andrea, sier Marie og forteller at de hadde mye kontakt på telefon og meldinger når de ikke var sammen.

I april 2019, noen måneder før Marie er ferdig å studere, begynner paret og snakke om at de skal ta forholdet et steg videre og bli samboere. De finner en leilighet like ved sentrum som de skal overta i juli, og i juni reiser de til Oslo for å feire Pride.

– Det ble litt av en helg med glitter og kjærlighet, minnes Marie.


NØT LIVET: Andrea (t.v.) og Marie på Oslo Pride sommeren 2019. - Det ble en helg med glitter og kjærlighet.
Oppdaget en kul

Livet kunne egentlig ikke ha vært bedre for det nyforelska paret da Andrea finner en kul i brystet i august. De oppsøker legen som henviser Andrea videre. Månedene går, og i starten av november får Andrea time på sykehuset for å ta biopsi. 13. november får paret vite at Andrea har brystkreft.

– Inntil da hadde vi levd som om Andrea var frisk fordi vi ikke visste noe annet.

Paret bestemte seg med en gang for å ikke se for mørkt på situasjonen. Dette skulle Andrea klare! Men et par dager før Andrea skulle ha første cellegiftkur, slo virkeligheten innover dem: Hva ventet nå?

– Vi visste ikke hva vi gikk til.

De gangene Marie var på jobb, telte hun ned tiden til hun fikk se Andrea igjen. Var Marie sammen med en venninne, kunne hun aldri komme seg fort nok hjem til Andrea.

– Jeg var så forelska og savnet Andrea når vi ikke var sammen. Andrea var min store kjærlighet, og jeg er så glad for å ha opplevd den kjærligheten som vi delte. Den var så ekte.

«Når det stormet som verst, hadde vi noen av våre fineste stunder sammen.»


ET SJOKK: – Du kan aldri forberede deg på å miste den du elsker.
Gjorde det beste ut av situasjonen

Etter andre cellegiftkur fikk Andrea en allergisk reaksjon og behandlingen måtte stoppes. Det endte med at en behandling som vanligvis tar halvannen time, tok 10 timer på Andrea. Paret tilbrakte mange fredager på sykehuset.

– Men vi gjorde noe hyggelig ut av det, og koste oss med sjokolade, potetgull og brus og krøllet oss sammen i sykehussenga.

I januar 2020, like før Andrea skal begynne på den femte kuren, får paret vite at kuren ikke har hatt effekt og at Andrea må begynne på en annen kur.

– Da raste verden sammen, men når det stormet som verst, hadde vi noen av våre fineste stunder sammen, sier Marie og forklarer at det vokser frem noe inni en når slike situasjoner oppstår.

– Da handler det om å være i nuet og klamre seg fast til at det finnes et håp og en ny sti langs veien.

Da Andrea startet på den andre kuren, skulle det gå tre uker mellom hver runde. Det gjorde at paret hadde to «frihelger» hvor Andrea var i form til å finne på ting.

– Det utnyttet vi maks.

På våren, kort tid etter at Andrea har feiret 25 års dagen sin, får paret vite at svulsten har krympet og de øyner håp. Etter at Andrea blir operert i starten av juli, tenker paret at nå som årsaken til kreften er borte, så kan livet starte igjen.

Månedene går og Andrea er i god form, men i november får hun plutselig veldig vondt i hodet. Det blir tatt MR, men da Andrea skal få prøvesvarene 18. desember, drar hun alene fordi ingen tenker at det er noe alvorlig. Marie er på jobb da sykehuset ringer henne og forteller at de har oppdaget en svulst i hjernen til Andrea.

– Da jeg kom til sykehuset, knakk jeg fullstendig sammen.

Paret prøvde å gjøre det beste ut av julen, og i romjulen begynner Andrea på strålebehandling. Nyttårsaften ble feiret på sykehuset.

– Når jeg ser tilbake på det i dag, forstår jeg ikke hvordan vi klarte det, men Andrea var mer enn «hun med kreft». Vi verken startet eller avsluttet dagen med å snakke om kreft eller snakket om kreft på datenightene våre på onsdager, sier Marie.

«Å ta innover meg at Andrea kom til å dø var en ut av kroppen-opplevelse. Det er ikke noe det går an å forberede seg på.»


STORT TAP: Marie håpet at hun og Andrea skulle dele resten av livet sammen. – I stedet ble det Andrea som delte resten av sitt liv med meg.
Spredning til alle organer

Andrea er ferdig med stråling i februar i år, men i tiden etterpå legger Marie merke til at det er noe som ikke stemmer. Andrea blir sliten av ingenting. Så begynner hun plutselig å hoste. Da Marie tar kontakt med sykehuset 24. februar, blir Andrea innlagt. Et par dager senere får de vite at kreften har spredd seg til alle organer.

– Da raste alt. Til da hadde vi ikke tenkt at det var urettferdig at Andrea ble syk. Når kreft kunne ramme andre, så hvorfor ikke henne, men da vi fikk vite at det var kreft overalt, da kjente vi på hvor urettferdig dette var.

Mandag 1. mars gir Andrea beskjed om at hun ikke ønsker mer behandling. Hun bestemte seg for å ha det best mulig så lenge som mulig, uten de bivirkningene behandlingen gir.

– Å ta innover meg at Andrea kom til å dø var en ut av kroppen-opplevelse, sier Marie og blir blank i øynene.

Etter at beskjeden var sunket inn, satte paret seg ned og snakket om forholdet deres. Hvor fint de hadde hatt det, og at de ikke ville ha vært foruten hverandre. Så kom erkjennelsen av alle de tingene de ikke kom til å oppleve.

– Det skulle jo være oss, men vi fikk ikke giftet oss i Hellas, skaffet oss hunden Monsen, dratt til Barcelona for å drikke vin, til Svalbard for å se på nordlyset eller stifte en familie.

Da Marie skjønte at Andrea hadde tilmålt tid igjen å leve, ble det viktig for henne å si alt hun hadde lyst til å si til kjæresten – før det var for sent.

– Andrea var hele min verden. Heldigvis var vi klar over hva vi betød for hverandre.

I begynnelsen av mars flytter paret inn til Andreas foreldre for at de nærmeste kunne være samlet den tiden Andrea hadde igjen.

– Det å se at kjæresten din bare blir svakere og svakere er en smerte jeg ikke kan beskrive med ord. Livsgnisten til Andrea forsvant og det strålende smilet ble borte. Det er en stor sorg å vente på at kjæresten din skal dø. For jeg visste at når hun døde, så døde også min fremtid. Alle de drømmene vi hadde for fremtiden, som bare kom til å bli nettopp det; en drøm.

Onsdag 24. mars slutter Andrea å spise og drikke og de flytter senga inn på stua. Andrea er så svak, men likevel strekker hun ut en arm for å trøste Marie som sitter oppløst i tårer ved siden av senga hennes. Når det nærmer seg midnatt begynner Marie å tenke på talen hun skal holde i begravelsen og begynner å skrive. Når talen er skrevet, leser Marie den høyt for Andrea.

Før hun legger seg ved siden av kjæresten, sier Marie at hun elsker henne og holder henne i hånda til hun sovner. Klokken 06 går Andrea ut av tiden, 25 år gammel.

– Du kan aldri forberede deg på å miste den du elsker. Det er et stort sjokk.

Begravelsen ble arrangert i Andreas ånd. På forhånd hadde hun bedt om at hun ville ha gule og hvite blomster, prideflagg, hjertepynt og at begravelsen skulle sendes live for de som ville se på og ikke kunne møte opp fysisk. Og i stedet for kondolanseblomster, ønsket Andrea å samle inn penger til organisasjonen Ung Kreft og kreftomsorgen i Rogaland.

– Det lyste Andrea inni kirka, sier Marie og forteller at det står «Å elske er en menneskerett» på gravsteinen.

Tiden etterpå, har vært tøff for Marie.

– Det er vondt å skulle gå gjennom alt dette uten å ha Andrea ved min side.


STERK KJÆRLIGHET: Andrea (t.h.) var hele Maries verden. - Andrea var min store kjærlighet, og jeg er så glad for å ha opplevd den kjærligheten som vi delte. Den var så ekte.
Uerstattelig tap

Noe av det verste ved å miste kjæresten, er tanken på at hun aldri får se henne igjen.

– Andrea er et uerstattelig tap. Hun var ikke bare kjæresten min, men også min beste venn.

Fordi Marie er så ung, kjenner hun ingen andre som har opplevd noe lignende.

– Jeg føler meg alene. Det er ingen i min omgangskrets som har mistet kjæresten sin på denne måten.

Marie har fortsatt mye kontakt med svigerfamilien sin.

– Det er jeg glad for. Jeg hadde ikke klart dette uten dem. Det som er litt fint, er at jeg ser en bit av Andrea i dem.

Å miste kjæresten i ung alder, har lært Marie hvor skjørt livet er.

– Bagateller betyr ikke så mye lenger, sier Marie som er opptatt av å minne andre på å se hva man har – mens man har det.

– Når personen er borte, kan det være for sent å si hvor mye du satte pris på han eller henne.

Når Marie tenker på sin avdøde kjæreste i dag, er hun glad for at hun fikk oppleve den kjærligheten de hadde.

– Jeg har opplevd noe av det fineste et menneske kan oppleve, nemlig ekte kjærlighet og den kjærligheten lever videre i meg. Jeg har Andrea med meg i hjerte hver dag.

Hun blir stille før hun fortsetter.

- Jeg ser henne når jeg går på tur, i blader som blafrer i vinden, i bølgeskvulp ved vannet, i lukten av sommer eller i orkideen hun fikk i 25-årsgave av meg.

Marie håpet at hun og Andrea skulle dele resten av livet sammen.

– I stedet ble det Andrea som delte resten av sitt liv med meg. Det heter seg at de fineste blomstene går først. Og det er helt sant. For Andrea var den fineste.

Psykologspesialist: - Det finnes ingen fasit på hva som er best for å bearbeide sorg

ULIKE REAKSJONER: - Sorgen over å miste noen vi er glad i er en reaksjon man ikke kan forberede seg på, og som utspiller seg forskjellig fra person til person, sier psykologspesialist Linn Rossiné- Simensen.


Sorgen over å miste noen vi er glad i er en reaksjon man ikke kan forberede seg på, og som utspiller seg forskjellig fra person til person. – Mye spiller inn, slik som hvor tett relasjonen var, om dødsfallet var brått eller ikke, og så spiller vår egen psyke inn i dette. Alle har ulike reaksjonsmønstre og tidligere erfaringer som har formet oss, sier psykologspesialist Linn Rossiné- Simensen.

Det finnes ingen fasit på hva som er best for å bearbeide sorg, og man må først og fremst gi seg selv rom for å reagere på sin egen måte. – Å føle på sorgen er en del av prosessen, erkjenne tapet av personen vi var glad i, og la følelsene komme. Det som er viktig er å ikke prøve å undertrykke følelser ved å tvinge seg til ikke å tenke på det, eller bruke medikamenter eller rusmidler for ikke å føle på sorgen. Samtidig blir det viktig å ta pauser fra sorgen i blant, le og ha fokus på noe annet, derfor kan mange ha godt av å komme tilbake til arbeid og hverdagen så man fortsetter med livet sitt.

Sorg er en prosess som krever my energi, derfor blir det veldig viktig å passe på å få nok hvile og mat. – Vær raus mot deg selv og tenk på at du må ta vare på deg selv i denne tiden, og sett grenser for hva du orker å gjøre og hva du ikke orker, sier psykologspesialisten og forteller at det å snakke med noen om sorgen, om personen vi har mistet og om følelsene våre er en god hjelp.